Integrering

Svakt om Groruddalen

Alghasi, Eide og Hylland Eriksens nye bok om Groruddalen er tørr, og den gir ingen svar eller nye tanker om integrering eller byutvikling, skriver Marius Doksheim i Minerva.

Marius Doksheim

Publisert: 27. juli 2012

Den globale drabantbyen

– Groruddalen og det nye Norge

S. Alghasi, E. Eide og T. Hylland Eriksen (red.), Cappelen Damm, 2012

Det er ikke tilfeldig at noe av den beste litteraturen i Norge er skrevet fra eller om drabantbyene i Groruddalen. Det er områder fylt av spenninger, drømmer og endringer. Det var de da de ble bygd – og ble omtalt som menneskefiendtlige, psykisk nedbrytende og livløse – og de er det i dag, spesielt fordi det er drabantbyene som aller tydeligst merker innvandringen til Norge.

Drabantbyene er i norsk sammenheng spesielle. De har vært preget av hyppig til- og fraflytting. Roy Jacobsen forteller i Seierherrene historien om noen av de som reiste fra Nord-Norge for å søke lykken i hovedstaden. Mange flyttet etter en stund videre igjen, enten tilbake til hjemstedet eller til andre deler av Oslo.

Større mangfold

Drabantbyene ble bygget for å gi rimelige boliger til arbeiderklassen og de som hadde dårligere råd, og har huset en god del kommunale trygdeboliger, og har derfor hatt en befolkning med dårligere økonomi og større levekårsutfordringer enn andre deler av Oslo og Norge.

«Bydelene har alltid vært preget av drømmer og sosial mobilitet, slik Tove Nilsen og Jan Kjærstad skriver om.»

På samme tid har det vært et mangfold innad i bydelene, fordi de består av mange villaer, finere rekkehusområder og attraktive boliger for småbarnsfamilier. Bydelene har alltid vært preget av drømmer og sosial mobilitet, slik Tove Nilsen og Jan Kjærstad skriver om.

Mangfoldet har blitt større og ikke minst tydeligere av at bydelene nå er attraktive for innvandrere og etterkommere, av stort sett de samme grunnene som på 60- og 70-tallet gjorde dem attraktive for arbeiderklassen. Det er billigere, det er større boliger, og det er mer barnevennlig enn andre deler av byen.

Tørr og nokså intetsigende

Hva skal til for å skape tilhørighet til en drabantby i Groruddalen, som altså er så mangfoldig, stadig i forandring og så preget av til- og fraflytting? Det skal forskerne i det tverrfaglige Alna-prosjektet finne ut av. I den anledning har de gitt ut boken Den globale drabantbyen, som samler en rekke artikler om forskjellige utfordringer og løsninger for Groruddalen, bydelen Alna og spesielt Furuset-området.

Boken er redigert av Sharam Alghasi, Elisabeth Eide og Thomas Hylland Eriksen, tre forskere og samfunnsdebattanter som nok får mange i Minervas kommentarspalter til å skru på varsellampene for politisk korrekthet og ukritisk feiring av det flerkulturelle. Men boken er ganske så nyansert og viker slett ikke unna de vanskelige spørsmålene.

Det er et større problem at boken er tørr og nokså intetsigende, og egentlig ikke gir noen svar eller nye tanker om integrering eller byutvikling.

Men virker det?

Det boken gjør på en god måte, er å beskrive de mange tiltakene kommunen, bydelen, organisasjoner og enkeltmennesker har i sving for å skape tilhørighet og bedre lokalsamfunn. Groruddalssatsingen er allerede i ferd med å forandre mange områder. Man har tiltak for fysisk opprustning, kursing av borettslagsledere, festivaler, dialogmøter, tiltakspakker for skolene, kvinnegrupper og et stort tilbud for ungdom.

Monika Rosten skriver i boken om «den grenseløse staten», «en form for omfattende og mer eller mindre (u)korrigert gartnervirksomhet for å få et lokalsamfunn til å spire og gro». Innsatsen er det altså lite å si på. Spørsmålet forskerne stiller seg, men ikke klarer svare på – kanskje er det uansett for tidlig å si noe om – er om innsatsen virker.

«Både bolig og arbeidslivet (og næringslivet) som integreringsarena og identitetsskaper er fraværende i boken.»

For integrering og tilhørighet er det tre samfunnsarenaer som trolig er spesielt viktige: arbeidsdeltakelse, boligsituasjon og utdanning. Både bolig og arbeidslivet (og næringslivet) som integreringsarena og identitetsskaper er fraværende i boken. Skolen, som er viktig for å hindre fraflytting og sikre god integrering, er dekket, men artiklene om temaet er svake.

«Sanseantropologi»

Sosialantropolog Mari Rysst har undersøkt «lyden av hudfarge», i et prosjekt som på meg virker til å være valgt mer fordi det benytter seg av en «spennende» forskningsmetode kalt sanseantropologi, enn fordi det gir nye funn eller svar.

Ved å bruke sine sanser konkluderer Rysst med at noen elever legger lite vekt på hudfarge eller bakgrunn, andre noe mer. Noen føler seg diskriminert, andre at elevgruppen er så mangfoldig at hudfarge eller religion blir uvesentlig. Kort sagt: Både og. Det visste vi vel fra før.

Pedagog Ivar Morken ser på hvem som bytter skole og hvorfor, men tar ikke med skolebytte ut av Groruddalen eller de som flytter fysisk. Et merkelig valg når det er dette som diskuteres i resten av samfunnet. Det blir da av mindre verdi at de som blir igjen, ser mer til trivsel og miljø enn til karakterer og minoritetsandel.

Mer interessant er intervjuene med Furuset-beboere. Intervjuene belyser den komplekse og antagelig vanskelige situasjonen både unge innvandrere og de etnisk norske i bydelen opplever.

For å oppsummere altfor kort: De norske trekkes mellom et ønske om liberale holdninger og faktiske problemer, innvandrerne og etterkommerne mellom tilhørighet til og krav fra flere kulturer samtidig. Fra begge hold er det en viss mistro til det offentlige og samfunnet utenfor, som ikke forstår dem og er skeptiske.

Groruds dårlige rykte

Forskerne tar også grundig for seg organisasjonslivet, religion, forholdet til naturen og mediebruk. Etter å ha vært gjennom boken sitter man likevel med følelsen av at det er lite nytt, engasjerende eller spennende her. Det virker mest som om alle sosialantropologene forteller det samme som allerede har stått i avisene, bare litt kjedeligere og basert på fiffigere metoder enn journalistene bruker.

«Det virker mest som om alle sosialantropologene forteller det samme som allerede har stått i avisene, bare litt kjedeligere og basert på fiffigere metoder enn journalistene bruker.»

Forskning trenger selvsagt ikke være så spennende, og sterke meninger og bastante konklusjoner om Groruddalen er det helt klart nok av. Men om man, som forskerne, ønsker å bidra til tilhørighet, stolthet og kunnskap, er det kanskje andre veier vi må se.

En av de største utfordringene Groruddalen har i dag, er et dårlig rykte. De som bor der, trives stort sett godt og verdsetter mulighetene de har. Men mange av kildene i boken, både nordmenn og innvandrere, klager over at stedet undervurderes av dem utenfor. Ryktet kan bli selvforsterkende ved at bare de som må, bor på eller besøker stedet.

Trenger nye historier

Økte bevilgninger, flere offentlige tiltak eller nyanserte sosialantropologiske forskere kan ikke alene gjøre mye med bildet. Det vi trenger, er de dype dykkene ned i skjebnene.

Jan Kjærstad, Tove Nilsen, Per Petterson, Roy Jacobsen og flere har vært viktige for å forstå hva drabantbyene betød for mange nordmenn på 60-, 70- og 80-tallet. Bøkene ga nyanserte bilder både av utfordringene og det som var bra, og mange sitter i dag med et nærmest nostalgisk bilde av hvordan det var i Groruddalen tidligere.

Kanskje kan nye historier fra området gjøre det samme for dagens beboere. Når kommer de virkelig gode generasjonsromanene om (og av) innvandrerne eller etterkommerne? Sannsynligvis er det mange historier om sosial mobilitet, drømmer, konflikter og forandringer også i dagens drabantbyer. De fortjener å bli belyst av andre enn antropologene.

Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita. Innlegget er også publisert på minervanett.no