Nord-korea kommunisme — Image by Peter Anta from Pixabay.

Nord-Korea er farligere enn noensinne

Nord-Koreas økonomi vokser raskere enn på mange år, og atomarsenalet er økende og grunnlovsfestet. Samtidig har Vesten mistet øynene sine inne i landet.

Torben Bjørke-Henriksen

Publisert: 16. juli 2026

Under et av de mange besøkene jeg har hatt til Nord-Korea i Røde Kors-regi, så jeg en liten gutt i tiårsalderen, kledd i en møkkete, rød boblejakke, i veikanten i den lille byen Sariwon, et par timers kjøring fra Pyongyang. Jeg trodde først han lekte, men da jeg kjørte forbi to timer senere, var han fortsatt der og plukket såfrø fra asfalten etter en lastebil som hadde mistet noe av lasten.

Slik er regimet. En sulten befolkning har aldri vært grunn nok til å endre kurs. De som er så uheldige å bli født her, er brikker for å opprettholde et familiedynasti.

I denne logikken er det legitimt å sende 11 000 unge, nordkoreanske menn for å kjempe på russisk side i Ukraina. Nord-Korea er en aktiv part i krigen som destabiliserer Europa. Soldatene er del av en byttehandel: nordkoreanske liv og millioner av artillerirunder mot olje, penger og sikkerhetsgarantier. At landet er det mest sanksjonerte i verden, spiller liten rolle når russiske og kinesiske godstog omgår sanksjonene.

Nord-Korea er i en helt annen situasjon enn da Trump og Kim Jong-un møttes i 2019. Pandemien totalisolerte regimet. Fly- og jernbaneforbindelser stoppet, diplomater og hjelpearbeidere ble sendt hjem. Så kom Russlands invasjon av Ukraina i 2022, og Kina knyttet enda sterkere bånd til Pyongyang, senest med Xi Jinpings besøk i juni.

Det er en fruktbar arbeidsdeling, men en ujevn en. Russland betaler prisen for konfrontasjon med Vesten i sanksjoner, i isolasjon og i krigføring, mens Kina høster gevinsten: billig olje, et Russland som blir stadig mer avhengig av Beijing, og et Nord-Korea som fungerer som bufferstat mot amerikansk og sørkoreansk militærmakt på halvøya, og som pressmiddel overfor Vesten.

Nord-Koreas økonomi vokser nå raskere enn på åtte år, drevet av pengesummer fra Russland og kryptokriminalitet. Sørkoreanske analytikere anslår at Russland har betalt opptil 14 milliarder dollar for våpen og soldater siden 2023. Veksten er nesten utelukkende i Pyongyang. På landsbygda er fattigdommen like utbredt som før, og nesten halvparten av befolkningen er fortsatt underernært.

Vesten har lenge trodd at atomvåpnene var et forhandlingskort, at nok mat og garantier kunne få Kim til å gi opp programmet. I 2019 hadde Trump noe å tilby. I 2026 har Kim Russland, Kina og et grunnlovsfestet atomarsenal, og ingen grunn til å spille på lag med et svekket USA. På partikongressen i februar kunngjorde Kim at Nord-Korea skal øke antallet atomvåpen hvert år, og i mars vedtok nasjonalforsamlingen automatisk atomgjengjeldelse ved angrep på lederskapet.

Den virkelige faren er ikke et atomangrep mot USA, men hva atomvåpnene lar ham gjøre mot naboen i sør. Vi har sett dette før, med et langt mindre utbygd program. I 2010 senket Nord-Korea korvetten Cheonan og drepte 46 sørkoreanske sjøfolk. Sør-Korea svarte med ord, ikke våpen.

Nå ligger 50 atomvåpen oppå samme kalkyle. Kim kan senke et skip eller skape en hendelse i grenseområdene, og vite at USA vil nøle enda mer enn i 2010, fordi Seouls ti millioner innbyggere er innen rekkevidde av nordkoreansk artilleri, og fordi ethvert svar utgjør risiko for atomeskalering.

Jo flere atomvåpen Kim har, jo mer kan han gjøre uten at noen tør svare.

Verden ser helt annerledes ut fra Pyongyang. I januar 2026 hentet amerikanske styrker Venezuelas president Maduro ut av Caracas til New York, en bekreftelse på alt regimet har fortalt befolkningen siden 1950-tallet: USA gjør som det vil, med hvem det vil. Hvordan signalene fra Trump tolkes av de 26 millioner nordkoreanere som aldri får lese om G7 eller Truth Social, betyr mer enn hva han faktisk mener. De får versjonen om at atomvåpnene er en velsignelse for landet.

Vestlige organisasjoner og diplomater som hadde øyne inne i landet, er borte. Da pandemien stengte grensene i 2020, trakk diplomater, FN og hjelpeorganisasjoner seg ut, og få har kommet tilbake. Det jeg selv bygde av kontakter og innsikt er frosset fast i en versjon av Nord-Korea som ikke lenger finnes. Vi vet mindre om hva som skjer i Sariwon eller Pyongyang i dag enn for ti år siden, mens det er nå det er mest kritisk å se hva som skjer på innsiden.

Jeg vet ikke hva som ble av gutten i den røde boblejakken. Det er ingen som vet, og det er nettopp poenget. Vi ser mindre av Nord-Korea i dag enn for ti år siden, mens landet aldri har hatt mer makt til å skade.

Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 14.7.2026.