Donald J. Trump and Air Force One — De lærde strides, men det haster med en avgjørelse. USA har mer enn nok kaos fra før, skriver Eirik Løkke.

Demokrati

Statskupp i USA?

Vi kan dessverre ikke se bort fra muligheten for et Trump-orkestrert kupp av den amerikanske staten.

Publisert: 22. juni 2026

Vi venter i spenning på hvordan det vil gå i det amerikanske mellomvalget. Trump gjør det usselt på meningsmålingene. Alt ligger til rette for demokratene, som kan ta tilbake flertallet i Kongressen, kanskje også i Senatet.

Både demokratene og republikanerne fremstiller de kommende valgene, nå i november og presidentvalget i 2028, som eksistensielle. For demokratene handler det om demokratiets fremtid, om å bli kvitt en autoritær bevegelse og en ustabil og farlig president. For republikanerne handler det om å beseire nasjonens indre fiender.

Blant de mørkeste spådommene for månedene som kommer finner vi muligheten for et Trump-orkestrert statskupp, eller selvkupp som det heter når det sittende regimet gjennomfører statskupp.

Ingen påstår at dette er det er veldig sannsynlig. Men selv om sjansen for at kupp i en eller annen form vil inntreffe er relativt liten, så er kupp et scenario som av seriøse folk vurderes som en mulighet. Det er flere grunner til det:

Mange har sikkert sett klipp fra intervjuet Kristen Welker fra NBC News forleden gjorde med Donald Trump. Presidenten var ikke i godt humør og avbrøt til slutt seansen. Årsaken var at Welker ville ha ham til å bevise at det amerikanske valgsystemet var basert på juks og bedrag. I lite diplomatiske ordelag gjentok Trump sine vante fraser om at valget i 2020 var «rigged», a «dirty election». Han var også fortørnet over borgermestervalget i Los Angeles, der kandidaten hans, Spencer Pratt, falt nedover på resultatlistene etter at innsendte poststemmer snudde resultatet i favør av demokraten Nithya Raman. Trump kjeftet og smelte om valgsystemet «deres», mens han pekte på Welker, som om valgsystemene i USA er uamerikanske.

Det er kjente toner. Her fra februar i år: «Vi kan ikke tillate juks i valg. Hvis vi må innføre føderal kontroll i stedet for kontroll på delstatsnivå, så må vi gjøre det. Hvis de ikke klarer å gjennomføre valgene på en ærlig, korrekt og rettidig måte, må noe annet skje».

Ideologen Steve Bannon, i den grad han skal tas på alvor, og det bør han nok til en viss grad: «Vi kommer til å ha ICE rundt valglokalene i november. Vi kommer ikke til å sitte her og la dere stjele landet igjen, og dere kan klage og gråte og kaste lekene deres ut av barnevogna så mye dere vil, men vi vil aldri igjen tillate at et valg blir stjålet».

Mike Johnson, republikanernes speaker i Representantenes hus og nummer to i arvefølgen til presidentembetet etter visepresidenten, ble bedt om å kommentere Trumps påstander hos NBC News.

Johnson svarte at «alle instinktivt forstår at noe er galt», men at metodene er «så utspekulerte og skjer så langt oppstrøms i systemet at det er umulig å bevise dem.» Tygg litt på den. Etter utallige runder i rettsvesenet, der Trumps eller republikanernes anklager er blitt erklært grunnløse.

I et parti som nesten totalt har underkastet seg Trump, er lojalitet til fortellingen om det stjålne valget blitt et ugjenkallelig krav. Konsekvensen er at valg republikanere taper skal forstås som bedrag, selv om det ikke kan dokumenteres. Partiet har dermed gjort postfaktualitet til et bærende prinsipp for egen maktutøvelse.

Under høringer i Senatet denne måneden ble Trumps nominerte føderale dommere og embetsmenn spurt om et enkelt faktum: Fikk Joe Biden flest stemmer i 2020? Ingen ville svare ja. Samtlige serverte innøvde formalistiske replikker som unngikk spørsmålet.

Det sier mye. Trumps viktigste test er ikke kompetanse eller integritet, men viljen til å underordne seg åpenbare usannheter. Målet er å fylle statsapparatet med mennesker som setter lojalitet til Trump høyere enn lojalitet til loven. Eller for å si det i klartekst: Trumps mål er å få lojalister til å bryte loven hvis han finner det for godt. Valgløgnen er lojalitetstesten.

Den republikanske tilslutningen til Trumps store løgn, kommer til en pris. Over tid materialiserer ord seg i handling. Trumps løgn skuer ikke bare bakover, den peker aktivt inn i fremtiden. Slik ord kan forderve språket, kan språk forderve tankene våre, sa George Orwell. De har begitt seg inn i en tilstand av servilitet overfor en impulsiv og ignorant president som helst ikke vil ha diskusjon og ikke tar til seg råd. De kan ikke gjemme seg bak en forestilling om at de gjør det for husfredens skyld. Resultatet ser vi allerede. Den forgifter det politiske landskapet og sprer en fundamental misnøye og forvirring i befolkningen som har kimen i seg til å føre det amerikanske samfunnet ut i kaos, og som det vil ta generasjoner å rette opp.

Spørsmålet er kanskje ikke hvor langt Trump vil gå, det er ingen som helst grunn til å tro at han vil la en demokratisk valgseier gå upåaktet hen, all empiri viser det absolutt motsatte, men heller hvor villige de som er rundt ham er.

Det er selvsagt et langt steg for republikanerne å begi seg inn i et statskupp. Flere av dem har vært lunkne til presidentens ønske om å belønne mobben som angrep Kongressen i januar 2021. Men de har likevel akseptert at justisdepartementet, som presidenten har sikret full kontroll over, har gitt Trump strafferettslig immunitet fra korrupsjonsanklager. De har også godtatt at presidenten er innvilget full immunitet fra loven.

Det er likevel institusjonene som vil være det største. Så hvordan står det til med dem?

Rettsvesenet er enn så lenge i hovedsak intakt, selv om Høyesterett er dominert av Trump-vennlige dommere. Men det vil ikke ha stor betydning, hvis det skulle skje et statskupp. Formålet med et statskupp er jo nettopp å ta full kontroll over staten og dens institusjoner.

Trump og Maga har mer eller mindre full kontroll over justisdepartementet og sikkerhetstjenesten. Forsvarsdepartementet (eller krigsministeriet, som det så betegnende er omdøpt til) er under kontroll av den grenseløst inkompetente og parodiske Pete Hegseth. Ifølge rapporter er departementet i ferd med å kveles i fryktkultur. Han har kvittet seg med medarbeidere som han oppfatter som «woke» og, enda mer, de som har det i seg å sette grunnloven over presidentens ønsker, slik det skal være, herunder et helt korps av Iran-eksperter.

Det samme har skjedd i militæret. De har dessuten fått sine bevilgninger økt med femti prosent. Historikeren Timothy Snyder betegner det langt på vei som politiske bestikkelser. Økningen handler ikke bare om å ruste opp forsvaret, slik «alle» andre ser seg nødt til å gjøre om dagen. Ifølge Snyder er det som skjer i USA en politisk og ideologisk militarisering av samfunnet, som beveger Trump og republikanerne stadig nærmere rotekte fascisme.

Som et forsøk på å sikre lojalitet fra offiserer og soldater i en situasjon der Trump går utover loven. Snyder snakker også om «de strukturelle betingelsene for et kuppforsøk». Krig er en av dem. Han advarer om at autoritære ledere ofte gjennomfører kupp ved hjelp av en krig – ved å bruke krise, frykt og unntakstilstand som påskudd for å sette demokratiet til side.

Krig som distraksjon fra hjemlige problemer og politisk motbakke er en klassiker, og sjelden har vi sett det utspille seg så eksplisitt som under fredspresidenten Trump. Hvis krigen i Iran brenner ut, slik det er en mulighet for nå, hva blir det neste? Et nytt angrep? Retorikken i Trumps politiske univers bidrar dessuten til at skillet mellom geopolitisk trussel og innenrikspolitisk syndebukk er i ferd med å viskes ut. Når Hegseth på D-dagen omtaler innvandrere som en ny «invasjonsstyrke» mot Europa, kan veien være kort til å behandle migrasjon som et angrep på den amerikanske nasjonen.

Trump har ved flere anledninger omtalt sine indre fiender som farligere enn USAs ytre fiender. Det er ikke vanskelig å gjette hvem de politiske fiendene er. I Trumps forestillingsverden befinner tilsynelatende USA, eller rettere, Donald Trump, seg i en tofrontskrig.

Som Snyder sier, er statskupp et worst case-scenario. Men det er altså grunner til å ta muligheten med i regnskapet, mener han.

Det er en kjensgjerning at de fleste diktaturer til syvende og sist blir til fordi borgerne lar det skje. Ikke fordi de ønsker å leve i ufrihet, men fordi de av ulike grunner ikke våger eller orker å yte motstand.

I podkasten The Daily Beast er Michael Wolff, amerikansk journalist og forfatter kjent for sine bøker om makt og politikk i USA, dypt bekymret for det han mener er amerikansk apati. Han etterlyser engasjement: hvorfor er ikke borgere mer aktive – i gatene, på arbeidsplasser, i mediene, i kjendiseriet, på alle steder der folk møtes? Det Wolf ser er at amerikanere flest lever livet sitt som normalt, som i en slags fornektelse. Mange amerikanere lever i enklaver, der Maga-folk og liberale knapt møtes. De gir et skinn av normalitet og man kan leve relativt uberørt av de store dramaene som utspiller seg.

Wolff har dessverre noen poenger. Det største hinderet for en kuppmaker kan være befolkningen selv. Hvis det ikke skjer, åpner mulighetene seg for autoritære brannstiftere. Det er en erfaring vi kjenner fra historien.

Amerikanerne snakker om «Trump-utmattelsessyndrom». Absurditetene, løgnene, den tegneserieaktige retorikken fra Maga-leiren – og omfanget av det – blir for stort til å gripe. Derfor setter de sin lit til at Trump og Maga blir stemt ut gjennom valg. I mellomtiden kan de gå på baseballkamp. Å legge alle eggene i samme kurv kan i verste fall blir skjebnesvangert.

Noen oppsider er det. Trumps helse ser ut til å være i fritt fall. Atferden hans på sosiale medier eller med pressen til stede, blir stadig mer outrert og selvskadende, og, vil noen si, dement. Han er tilsynelatende ute av stand til å ta inn over seg at folk sliter med å få endene til å møtes. Han bryr seg ikke, sier han. Heller ikke om inflasjonen. Krigen i Iran er en komplett fiasko. Trumps utpekte kandidater går på det ene nederlaget etter det andre i lokale valg. Trump er en labilitet for republikanerne. Mange av dem fremstår utslitt. Et stykke fram i tid kan det få konsekvenser.

De elendige meningsmålingene er åpenbart problematisk for Trump. Samtidig er lav oppslutning og utsiktene til valgnederlag et logisk insentiv for å forsøke seg på et kupp.

Den kanskje alle viktigste oppsiden er denne: Et statskupp er ekstremt risikofylt. Det er kriminalitet på nivå med landsforræderi. For republikanerne kan det bety alvorlig selvinkriminering. Og det er særlig når autoritære statsmakter annullerer valg, at faren for et folkeopprør er som størst. I sum gjør dette utsiktene til kupp, og enda mer, et vellykket kupp, enda mindre.

Uansett utfall er det høyst sannsynlig at Trump ikke vil akseptere et valgnederlag. Det ville vært «out of character». Det finnes mange mulige måter han og hans allierte kan håndtere et nederlag på før, under og etter valget, som vi ikke skal gå inn i her. Pent blir det neppe, uansett.

I filmen «Civil War» fra 2024 blir en gruppe journalister stoppet av en milits ved en veisperring og truet på livet med automatvåpen. Ikke skyt, vi er amerikanere, bønnfaller de. «What kind of American?», får de til svar.

Dit kommer vi helst ikke. Men fest uansett setebeltene.

Teksten er publisert i Dagsavisen 20.6.2026.