Hvem har makt i Norge?

Er det LO, Kongen, staten eller Christian Ringnes?

Spørsmålet er retorisk stilt, men illustrerer et poeng: Det er ikke så lett å vite hvem som har makt i Norge eller hva slags makt de har. Og viktigere: Det er ikke lett å vite hva som er legitim og illegitim makt eller om maktfordelingen er rimelig balansert.

For å belyse maktforholdene i samfunnet har vi i Norge fått gjennomført to maktutredninger.

Den første kom i 1982 og var ledet av Gudmund Hernes.

Den andre, som var ledet av Øyvind Østerud, kom i 2003. Da kom det også en alternativ makt- og globaliseringsutredning, ledet av Iver Neumann.

Arbeidet med utredningene pågikk over flere år og involverte en rekke forskere på ulike fagfelt.

Også våre naboland har gjennomført tilsvarende utredninger.

I Sverige kom den første maktutredningen i 1990, og siden har det kommet to demokratiutredninger.

I Danmark kom den første utredningen i 2004, og nå er de i gang med en ny. I 2022 ble Folketingets partier enige om at det skulle foretas en oppdatering av utredningen fra 2004, og den har fått navnet «Magtudredningen 2.0».

Det er på tide at også Stortingets partier vurderer om vi skal oppdatere vår maktutredning. Det er, tross alt, mye som har skjedd siden 2003. Vi kan trenge en ny tilstandsanalyse av demokratiet vårt.

Jeg tror ikke egentlig at noen partier på Stortinget er motstandere av å få en slik tilstandsanalyse.

Derfor kan det selvsagt virke paradoksalt at et flertall på Stortinget bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti ikke vil stemme for et forslag fra Rødt om å igangsette arbeidet med en ny maktutredning.

AUF-leder Gaute Skjervø er opprørt over at ikke hans eget parti stemmer for, noe han har begrunnet nærmere, både i Klassekampen og i Dagsnytt 18 i går. Men det virket, etter min mening, fullstendig mot sin hensikt. Han fremsto nærmest som en perfekt illustrasjon på hvor uklokt det ville vært å igangsette en slik utredning basert på et enkelt representantforslag fra Rødt.

Argumentet hans var at en slik maktutredning måtte få sitt mandat fra en Ap-regjering, gjerne med støtte fra resten av venstresiden, fordi det ville være veldig «uklokt» å få et mandat fra en mulig fremtidig FrP-regjering.

Han ønsker seg en maktutredning med et «klart og tydelig» mandat fra venstresiden, der formålet primært skal være er å analysere «pengemakta» med sikte på å flytte makt til blant annet fagforeningene. Og han mener at Arbeiderpartiet «bommer totalt» ved å stemme mot Rødts forslag.

Synspunktet er oppsiktsvekkende lite gjennomtenkt.

En makt- og demokratiutredning er et svært omfattende prosjekt. Det vil involvere mange forskere i flere år, og det skal dekke en lang rekke temaer.

Skal en slik utredning ha noen som helst verdi, må den være bredt forankret i hele Stortinget og gjerne også, direkte eller indirekte, få sitt mandat fra et samlet storting. Hverken mandatet eller ledelsen av et slikt forskningsprosjekt kan være preget av politisk eller faglig slagside.

Dersom utredningen blir for politisk, eller det faglige innslaget er for smalt, vil det svekke utredningens legitimitet. Og nettopp en maktutredning må for all del ikke komme fra et sted der for mye makt er konsentrert.

Det er knapt noen grense for hvor grundig man kan gå til verks, hvis man skal forske på makt. Den første utredingen brukte ti år, den andre «bare» fem. Også den pågående danske utredningen skal bruke fem år, men med en lang rekke aktiviteter underveis, som kan engasjere befolkningen.

Det er mulig å se for seg en lang liste med temaer som bør undersøkes og utredes nærmere – f.eks. om demokratiets legitimitet, Stortingets vilkår, redaktørstyrte vs. sosiale medier, Big Tech, norske vs. internasjonale institusjoner, mer eller mindre lokalt selvstyre, betydningen av økonomiske ressurser, LOs makt, «overload» av regler og problemfokus, religiøs makt, lobbymakt, forvaltning og embetsverk osv. osv. Det vil, i det hele tatt, være et omfattende arbeid bare å utforme et mandat.

SV, Rødt, MDG og Senterpartiet vil stemme for Rødts forslag. Hva Venstre vil gjøre, er, meg bekjent, ennå ikke avklart, og det er ikke sikkert at det spiller så stor rolle.

Mitt tips er at vi vil få en ny makt- og demokratiutredning, men at den må forberedes og forankres på en helt annen og mer solid måte enn Rødts forslag, og debatten om forslaget, legger opp til.