Denne helgen har jeg hatt gleden av å være gjest på Høyres landsmøte og å høre den nye Høyre-lederen, Ine Eriksen Søreide, holde tale.

Og som jeg skrev på Facebook i går: Jeg syns det var en meget god tale. Den var både personlig og ideologisk, og den pekte ut de viktigste utfordringene for Norge og hvilke saker den nye ledelsen er opptatt av.

Jeg syns også det var verdt å merke seg at talen ikke kunne vært holdt, hverken av Jonas Gahr Støre eller Sylvi Listhaug. Det er altså forskjell på partiene, og det er bra!

Jeg har hørt journalister, som riktig nok ikke var på landsmøtet, si at Epstein-saken preget landsmøtet.

Det er ikke mitt inntrykk.

Det som derimot er riktig, er at det har preget pressedekningen av Høyre, særlig før landsmøtet, fordi Ine Eriksen Søreide nesten bare har fått spørsmål om denne saken. Det fikk hun først på en egen pressekonferanse, deretter i Politisk kvarter og deretter også etter at den nye Høyre-ledelsen var valgt.

Hun ser ut til å ta det med fatning og svarer rolig og så utfyllende hun kan, virker det som, på alle spørsmål. Likevel gjentar nå mange i mediene at saken «hefter» ved henne til hun har svart på alle spørsmål. Men hva mener de egentlig med det?

Er det bare blitt en frase, eller er det flere spørsmål å besvare?

Etter min mening er det behov for noen nyanser i dekningen av saken.

For det første:

Ine Eriksen Søreide har aldri truffet Jeffrey Epstein og har ingenting med selve Epstein-saken å gjøre. Hun er involvert, fordi det i hennes tid som utenriksminister kom et varsel om den amerikanske tankesmien IPI og dermed Terje Rød-Larsen til Utenriksdepartementet, og fordi hun har hatt et vennskap, som strekker seg tilbake til tiden før 2013, med Mona Juul.

Og i parentes bemerket: Ine Eriksen Søreide er ikke nevnt i de Epstein-dokumentene som hittil er frigjort. Men som mediene allerede har erfart i forbindelse med Asle Toje: At noen er nevnt, er intet bevis for at man har hatt kontakt med Jeffrey Epstein.

For det andre:

Det er mange av oss, også i mediene, som driver med etterpåklokskap nå.

Det kan være en god ting.

Det å tenke over at vi kanskje kunne ha sett eller forstått noe som vi ikke så eller forsto, kan kanskje hjelpe oss til å håndtere en lignende situasjon bedre neste gang.

Utenriksminister Espen Barth Eide er et godt eksempel på at etterpåklokskap kan være nyttig. Han vil helt sikkert bli mer varsom og opptatt av å følge habilitetsregelverket bedre enn han gjorde da hans sønn nylig søkte en studentpraktikantstilling ved norske ambassader.

Også Ine Eriksen Søreide har nok lært noe. Hun har, i motsetning til Barth Eide, ikke gjort noe galt, men hun kunne kanskje gjort noe annerledes, slik hun ser det i dag. Også det kan være nyttig i møte med nye, lignende situasjoner.

Den typen etterpåklokskap som ikke er så nyttig, og som heller ikke er særlig sympatisk, er den som utøves på vegne av andre: Når vi går for langt i å pirke i og mase om hva andre mennesker burde forstått eller gjort annerledes eller bedre. Vi kan gjøre det ved å stille utallige og detaljerte spørsmål, uttrykke mistenksomhet, fremsette (konspirasjons)teorier og nekte å tro på det vedkommende sier.

Ingen av dem som enten pleide omgang med Epstein og har løyet om det, eller som ovenikjøpet er mistenkt for korrupsjon, har vært villige til å svare på spørsmål.

Den som, helt indirekte, har kommet i berøring med Epstein-saken, nemlig Ine Eriksen Søreide, har stilt opp og svart på alle spørsmål.

Men av en eller annen grunn er det hun som mange nå har vært mest opptatt av, særlig i sosiale medier.

Noen av de spørsmålene hun får, er preget av så stor etterpåklokskap at det nesten er umulig å besvare dem ordentlig. Er det for eksempel mulig å huske nøyaktig hva man tenkte i en gitt situasjon for 6 – 7 år siden? Og hvor lett er det egentlig å beskrive hvor nært et langvarig vennskap er, med helt presise, objektive kriterier?

Så for det tredje: Hvilke spørsmål er det Ine Eriksen Søreide har fått, som kan sies å være ubesvart?

Spørsmålet som noen mener er ubesvart, er hvorfor Ine Eriksen Søreide, da hun tiltrådte som utenriksminister i oktober 2017, meldte seg inhabil i forhold til Mona Juul.

Det korte svaret synes å være at Ine Eriksen Søreide fikk tilbud om å låne en leilighet av Mona Juul i 2016, og at hun høyst sannsynlig fikk tilbudet, fordi hun, siden før 2013, hadde hatt et vennskap med Juul.

Ekteparet Juul og Rød-Larsen leide leiligheten, men bodde selv i utlandet og var ikke til stede i bursdagen. Og Eriksen Søreide er ikke den eneste som fikk låne leiligheten: Ekteparet Stoltenberg bodde der, ifølge mediene, i 2016/17.

Lånet av leiligheten kan anses for å være en «fordel» som Eriksen Søreide har fått på grunn av vennskapet. Samlet sett er dette derfor en god begrunnelse for at Eriksen Søreide erklærte seg inhabil da hun ble statsråd i Utenriksdepartementet, der Juul var ansatt.

Men habilitetsreglene betinger at man utøver skjønn. I noen tilfeller, som når det gjelder nære slektninger, blir man automatisk inhabil. Men når det for eksempel gjelder venner, må det utøves et skjønn, og når man utøver et skjønn, er ikke resultatet alltid krystallklart. Så når Eriksen Søreide sier at hun meldte seg inhabil «av forsiktighetshensyn» er det nok en indikasjon på at det ikke var opplagt at hun var inhabil, men at hun valgte å være forsiktig.

Akkurat dette poenget har jeg, helt tilfeldig, diskutert litt med en juridisk ekspert på Facebook nylig. Jeg mener at politikere ofte legger listen for å erklære seg inhabil litt lavere enn for eksempel Lovavdelingen i Justisdepartementet ville gjort, mens han har et annet inntrykk. Han mener uansett at det er fornuftig av politikere å være litt mer forsiktige enn loven tilsier. Eller som han uttrykker det (egentlig i en omtale av Espen Barth Eides nylige habilitetssak): «Det er faktisk ikke vanskelig for toppolitikere å forstå habilitetsreglene, som statsråder også ofte kurses i fra SMK, og man bør som alminnelig retningslinje være mer påholden enn loven egentlig krever.»

Diskusjonen om hvorvidt vennskapet mellom Eriksen Søreide og Juul var eller er «nært» eller ikke, kommer det sannsynligvis lite ut av. Vennskap kan vurderes forskjellig, og det kan forandre seg over tid. Det fins ingen objektiv mal for hvordan ansatte i forvaltningen og politisk ledelse skal tolke det. Slik det er beskrevet, virker det ikke så nært for meg, men det kan jo godt være nært, eller i en periode ha vært nært, for Eriksen Søreide.

I Politisk kvarter på fredag antydet programlederen, oppsiktsvekkende nok, at det å erklære seg inhabil, ikke betyr noe, fordi Mona Juul har «hatt en usynlig beskyttelse i systemet». Det han mente, var at Ine Eriksen Søreide, som var inhabil, beskyttet Juul. Helt konkret må det bety at programlederen mente at Søreide, mens hun var inhabil, likevel sørget for at Juul ble utnevnt til FN-ambassadør ved hjelp av noe «usynlig».

Det er i virkeligheten en ganske grov beskyldning mot Eriksen Søreide og mot dem som har håndtert utnevnelsen og sikkerhetsklareringene av Mona Juul.

Men rent politisk må man jo også spørre: Hvorfor har ikke noen av Mona Juuls partivenner i Arbeiderpartiet fått samme spørsmål? Hadde Mona Juul en «usynlig beskyttelse», rett og slett fordi hun selv er tidligere Arbeiderparti-politiker og sikkert er venn med flere av sine partifeller i «systemet», både i embetsverket og i politisk ledelse?

Et annet, såkalt ubesvart spørsmål som har vært reist, er om daværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide, da varselet om Terje Rød-Larsens tankesmie IPI kom, kunne gjort noe mer enn å bli orientert om embetsverkets rutinemessige håndtering.

Som mange har fått med seg, anså embetsverket, som håndterer mange varsler i løpet av et år, at dette var en politisak, og at den derfor burde oversendes til Riksadvokaten. Det har også kommet frem at departementet først rådførte seg med Regjeringsadvokaten.

Sett i etterpåklokskapens lys mener Ine Eriksen Søreide selv at Utenriksdepartementet kanskje kunne gjort noe mer, selv om hun er sterkt i tvil om at det kunne ført frem.

Slik jeg forstår det, mener enkelte at departementet kanskje kunne forsøke å få tilbakebetalt noen av de pengene som Norge hadde gitt til IPI opp gjennom årene. Eriksen Søreide selv hadde riktig nok stoppet utbetalingene, men hun kunne kanskje likevel forsøkt å få tilbakebetalt noe av det som tidligere utenriksministere hadde bevilget?

Jeg har forhørt meg med noen som kan dette bedre enn meg, og de anser det for helt usannsynlig at dette ville ført frem. Da måtte man nesten ha funnet bevis eller indikasjoner på overgrep, trafficking eller lignende i de forvaltningsdokumentene som lå til grunn for tidligere bevilgninger til IPI. Og hvordan skulle egentlig Utenriksdepartementet gått løs på et slikt arbeid uten at det vekket Rød-Larsens mistanke?

Noen ser ut til å mene at Utenriksdepartementet selv burde undersøkt påstandene i varselet nærmere, men det virker veldig ugjennomtenkt. Det ville jo være det samme som å «blåse» saken overfor en organisasjon og en mann som var i ferd med å bli satt under etterforskning. Og det er jo nettopp dette som er poenget: Varselet var ikke en triviell varslersak om dårlig arbeidsmiljø, det var et varsel om mulige kriminelle handlinger, og nettopp derfor ble saken overlatt til politiet.

Ytterligere et spørsmål som har vært reist, er om Eriksen Søreide enten burde erklært seg inhabil, automatisk burde blitt inhabil eller oppført seg som om hun var inhabil overfor Terje Rød-Larsen, siden hun hadde erklært seg inhabil overfor ektefellen Mona Juul.

Spørsmålet er lett å forstå i dag. Terje Rød-Larsen virker til å ha hatt omfattende relasjoner og økonomiske forbindelser med Jeffrey Epstein, og han og Mona Juul hadde vel felles økonomi?

At de har eller har hatt felles økonomi, i formell forstand, aner jeg ingenting om, og det tror jeg heller ikke programlederen i Politisk kvarter vet, selv om han snakket som om han visste det.

Men det er heller ikke poenget. For selvsagt kan det være komplett samrøre mellom de to ektefellene, enten de formelt sett har felles økonomi eller ikke.

Poenget er bare at vi i Norge ikke har for vane å se på to ektefeller som én person, og spesielt ikke å anta at mannen er «sjefen» i ekteskapet. Vi anses i Norge for å være to selvstendige individer som skal betraktes og bedømmes som dem vi er – uten hensyn til hvem ektefellen vår er.

Men dette betyr ikke et det er rett frem. De som ansetter, utnevner og foretar sikkerhetsklareringer, må selvsagt forsikre seg om at det ikke er «lysskye» forbindelser mellom ektefellene, dersom det foreligger mistanke om at en av ektefellene ikke er hel ved. Og det må vi anta har skjedd av de som hadde ansvaret for utnevnelser av Juul, hvilket altså aldri var Eriksen Søreide. At de i ettertid kan vise seg å være lurt, er ikke noe Eriksen Søreide kan klandres for i dag.

Et spørsmål som jeg ikke har hørt noen stille, er om Eriksen Søreide, som utenriksminister, har vært i noen situasjon hvor spørsmålet om habilitet i forhold til Rød-Larsen overhodet har vært aktuelt. Hun hadde jo selv stoppet bevilgningene til IPI.

Det ene tilfellet jeg kan komme på, fordi det er kjent, er i forbindelse med varselet om IPI som kom til UD. Men hvilken relevans ville det hatt, dersom Eriksen Søreide da var inhabil i forhold til Rød-Larsen?

Svaret er ingen relevans. Da ville UD håndtert varselet på nøyaktig samme måte og informert settestatsråden eller statsministeren i stedet for utenriksministeren selv.

At man bare skal oppføre seg som om man er inhabil uten å være inhabil, virker merkelig. Jeg vet at enkelte gjør det (jeg har faktisk gjort det selv), men det er ikke, etter min mening, en heldig praksis.

Noen, inkludert en tidligere riksrevisor, reagerer på at varselet, og formodentlig også informasjon om håndtering av varselet, ikke ble oversendt til Riksrevisjonen.

Det er oppsiktsvekkende at noen kan stille et slikt spørsmål. Risikoen for at varselet, og håndteringen av det, da ville blitt offentlig, hadde vært skyhøy, hvilket ene og alene hadde vært til hjelp for den som ble eller skulle etterforskes, nemlig IPI og/eller Terje Rød-Larsen. Riksrevisjonen «etterforsker» forvaltningen, ikke forbrytelser.

Ine Eriksen Søreide stoppet altså bevilgningene til IPI.

Mitt tips er at hun, i likhet med mange andre, næret en viss skepsis overfor Terje Rød-Larsen. Så noe mediene kanskje kunne spurt seg selv om, er dette: Av alle de statsråder og statssekretærer vi har hatt i UD de siste par tiårene: Hvem er det som har pleiet mest omgang med Rød-Larsen? Eller Mona Juul, for den sakens skyld? Er det Eriksen Søreide?

Jeg skjønner at det har vært spennende for enkelte, både i tradisjonelle og sosiale medier, å stille spørsmål til Ine Eriksen Søreide akkurat nå. Dessuten er hun jo den eneste som har stilt seg til rådighet for å svare på spørsmål.

Men det har, etter min mening, vært en ubalanse i dekningen, særlig hvis man ser tradisjonelle og sosiale medier under ett. Mona Juul og Terje Rød-Larsen har vært statssekretær og statsråd for Arbeiderpartiet. Hvis det skal avdekkes mulige uregelmessigheter i relasjonene mellom dem og våre politikere: Hvorfor er Eriksen Søreide mest interessant?

Alle partigruppene på Stortinget er nå enige om at det skal nedsettes en uavhengig granskningskommisjon med et vidt mandat. I tillegg har Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite startet sine egne undersøkelser blant annet ved å sende en rekke spørsmål «vedrørende kritikkverdige forhold i utenrikstjenesten» til statsministeren og utenriksministeren. Flere tidligere utenriksministre kan bli innkalt til høring.

Alt dette er veldig bra, og det er verdt å merke seg Timothy Snyders analyse: Andre land har mye å lære av måten både norsk presse og norske myndigheter nå behandler Epstein-avsløringene på.

Så for å avslutte med en liten funfact: I den grad bistandspolitikken trekkes inn, slik mange nå gjør, er det ikke bare de såkalte styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet som er involvert. I Utenriksdepartementet har vi også hatt statsråder fra KrF, SV og Senterpartiet.

Venstre, Rødt, MDG og FrP har ikke hatt statsråder i UD i denne perioden. Men Venstre og FrP har sittet i regjering.

Helt til slutt, siden vi alle driver med etterpåklokskap nå: Hvilke tanker har mediene selv om hva de gjorde og ikke gjorde? Dagens Næringsliv har skilt seg positivt ut, men hvorfor gjorde de andre mediene så lite?

Også det må bli en del av diskusjonen når det verste støvet har lagt seg.