Norsk politikk

Den lille forskjellen

Gitt at det blir et borgerlig flertall bør man derfor være lite bekymret for de store endringene. Mest sannsynlig vil de mest dramatiske forandringen, kun medføre at Norge nærmer seg hva som er mer normalt ellers i Europa. Om noe skal klages på vedrørende endringene av Norge etter regjeringsbyttet, bør det være at taktskiftet ble for lite, skriver Ove Vanebo i Klassekampen.

Ove A. Vanebo

Publisert: 8. mai 2012

Av Ove Vanebo, rådgiver i Civita.

Bekymringene for at en borgerlig regjering vil bygge ned velferdsstaten, er ubegrunnet.

Med stadig mindre gap mellom de borgerlige partiene, og et uttalt ønske om samarbeid fra de fleste av dem, er det forståelig at venstresiden reagerer.

Arbeiderpartiet signaliserer at det vil hamre løs på Fremskrittspartiet for å hindre det som betegnes som et «et dramatisk retningsskifte». Nylig skrev Aps stortingsrepresentant Else-May Botten at de borgerlige vil bygge ned velferdsstaten, og at «prisen for deres private forsikring blir for høy, spesielt for dem som sitter nederst ved bordet».

Denne oppfatningen er imidlertid totalt misvisende hvis man setter skremmebildet opp mot realitetene.

Mange av oss som har vært aktive i de politiske ungdomspartiene vet at ideologiske forskjeller så klart finnes. Dessverre – eller kanskje heldigvis – er mange av de prinsipielle betraktningene man finner hos ungdommen visket vekk når de kommer oppover i voksenpartiene. På punkt etter punkt er det vanskelig å øyne de helt store forskjellene mellom de ulike fløyene på Stortinget.

Skattepolitikken sees på som et grunnleggende skille i norsk politikk. Men om man ser nærmere på summene som skiller, er det ikke altfor mye å snakke om. Mest radikalt er Fremskrittspartiets forslag til statsbudsjett for 2012. Her kutter man rundt 20 milliarder kroner i skatter og avgifter, det vil si rundt to prosent av et statsbudsjett på over 1000 milliarder kroner. Mesteparten av kuttene tas i landbrukssubsidier og bistandsstøtte. Dette raserer ikke velferdsstaten.Og nettopp velferdsstaten ser ut til å bli et fellespolitisk prestisjeprosjekt, uavhengig av partifarge. Utbygging av velferdsordningene skjer stadig i et høyt tempo. De eneste velferdsgodene som er foreslått fjernet de siste årene er kontantstøtten og frukt og grønt i skolen – det førstnevnte av rød-grønne partier.

I en bok fra 2007 understreker en forsker fra Forskningsstiftelsen Fafo at: «Det er [ …] på tide å begrave forestillingen om at velferdsstaten er i krise – så vel økonomisk som politisk. Velferdsstaten har knapt noen gang hatt bredere oppslutning blant velgere og partiene enn i dag, og den politiske uenigheten dreier seg i all hovedsak om innretting av virkemidlene.»

Til og med Martin Kolberg har påpekt at det er «en stor seier for norsk sosialdemokrati at høyresida aksepterer velferdsstaten fullt ut». Kanskje kan man vri litt på problemstillingen, og si at de borgerlige partiene vil ha en velferdsstat, men ikke betale pengene som trengs. Altså: sultefôre velferdsordningene slik at det likevel blir kutt.

Heller ikke dette stemmer. Civita, ved økonom Villeman Vinje, ga for få år siden ut en rapport som ser på offentlige bevilgninger med ulike regjeringer. Konklusjonen er at det ikke er mulig å skjelne mellom borgerlige og venstreorienterte koalisjoner.

Selv har jeg i en rapport gått gjennom en rekke lovvedtak knyttet til rettighetsfesting av velferdsgoder. Det man kan se, er at siden midten av 1990-tallet er det små forskjeller mellom de ulike partiene når gjelder synet på å gi rett til velferd. Samtlige partier ønsker også mer bruk av rettigheter tilknyttet sine fanesaker. Fremskrittspartiet vil for eksempel innføre en rett til sykehjemsplass, og Høyre vil ha tydeligere rettighetsfesting på området brukerstyrt personlig assistanse.

En skal heller ikke glemme at partiene utvikler seg, og at det er stadig bevegelse i det politiske landskapet: Høyre har de siste årene fulgt i fotsporene til svenske Moderaterna og britiske konservative, ved å gå mer mot sentrum og tone ned kutt i offentlig sektor. Da Stoltenberg dannet sin første regjering, foreslo den i 2001 skatte- og avgiftslettelser i størrelsesorden 7,7 milliarder. Carl I. Hagen ville lenge plassere Frp mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Norsk politikk er preget av en form for sentrumsekstremisme.

Antagelig ligger forskjellene andre steder enn når det gjelder velferdsstat og forbruk. Men vektleggingen av disse aspektene viser hvor materialistisk orientert politikken er. Det underlige er at Senterpartiet, Venstre og KrF blir sett på som sentrumspartier. Men dette gjelder bare når det gjelder økonomi.

I sine kampsaker er de ytterpunktene på Stortinget: Senterpartiet i distriktspolitikken, Venstre i miljøkampen og KrF når det gjelder verdisyn. Og verdikonservative Senterpartiet sitter for tiden med radikale SV i regjering, mens ytterpunktene i verdispørsmål, KrF og liberale Venstre, ønsker å samarbeide tettere. Noen saker er tydeligvis viktigere enn andre.

En rekke av de virkelig vanskelige sakene, som kunne skapt mer politisk polarisering, er det knapt noen som rører. Ingen partier vil i dag kutte i satsene for sykelønn, fjerne rentefradraget i skattesystemet, eller gjøre noe særlig med pensjonssystemet. Når Civita har kommet med forslag som adresserer disse problemstillingene, har det kun vært enkeltpersoner i politikerstanden som har nikket samtykkende.

Selv om noen partier har ytterliggående standpunkter sammenlignet med andre, har jeg lært en annen sentral ting i politikken: Makt disiplinerer! Én ting er å stå på utsiden og hytte med nevene; noe annet er å stå hele løpet ut. Man kan bare ta en titt på kommuner der ytterpunktene i norsk politikk er i posisjon. Det er lett å bli fanget i systemet, og et samarbeid med andre fordrer at de mest outrerte kjepphestene blir stuet vekk.

Gitt at det blir et borgerlig flertall bør man derfor være lite bekymret for de store endringene. Mest sannsynlig vil de mest dramatiske forandringene, som for eksempel nedsalg i statlige bedrifter, skattereduksjon og åpning for private aktører i velferdstjenestene, kun medføre at Norge nærmer seg hva som er mer normalt ellers i Europa. Om noe skal klages på vedrørende endringene av Norge etter regjeringsbyttet, bør det være at taktskiftet ble for lite.

Innlegget er på trykk i Klassekampen 8. mai 2012.