Innledning

En av de viktigste forskjellene på et demokrati og et autokrati er forholdet mellom de styrende og de som styrer; mellom borgerne og politikerne. Den legitimiteten som politikere i demokratier har i kraft av styresett, mangler i stor grad i autoritære land. Det er nettopp denne legitimiteten den russiske diktatoren Vladimir Putin ønsker å undergrave gjennom sine ulike hybride angrep på vestlige demokratier.

Et stykke på vei har Putin lyktes med sin strategi, og de siste årene har vi opplevd en global demokratisk tilbakegang, som vi kan observere i flere demokratiindekser, blant annet i datasettet V-Dem.

Noe av den underliggende årsaken til demokratisk tilbakegang er at mange borgere har følt seg fremmedgjort i møte med politikken. Videre har følelsen av å miste kontroll og nasjonal suverenitet gitt vind i seilene for populister som evner å spille på motsetninger mellom eliter og velgere, ofte omtalt som «folk flest». Alle mennesker formes av sine omgivelser. Folkevalgte er intet unntak. Også i Norge er denne debatten viktig, selv om vi, ifølge alle rangeringer, lever i et av verdens mest solide liberale demokratier. Men for å bevare og kultivere den demokratiske ånden i befolkningen, er debatten om representativitet viktig.

Derfor har vi gjennom flere Civita-notater over tid studert bakgrunnen til stortingsrepresentantene, knyttet til geografi, alder, kjønn, utdanning og yrke. Dette er interessant i seg selv; hvordan kommer det nye Stortinget til å se ut? Men det er også interessant å se trender over tid. Hva er aldersfordelingen? Hvordan er kjønnsbalansen? Hvor mange representanter kommer fra privat sektor, og hvor mange kommer fra offentlig sektor? Hvordan er utdanningsnivået til stortings-representantene, sammenlignet med befolkningen generelt?

Civita publiserte lignende notater i forkant av valgene i 2013, 2017 og 2021, der bakgrunnen til representantene i Stortinget tilbake til 2009 har blitt presentert. Notatene har blitt oppdatert etter valget i henhold til valgresultatet. Det gjør det mulig å se utviklingen over tid og observere tendenser. I dette notatet har jeg sett på de kandidatene som, ifølge gjennomsnittet på meningsmålingene i juni 2025, kommer til å utgjøre det nye Stortinget etter valget i september.

Beregning av de 169 mandatene til Stortinget

Notatets datagrunnlag er hentet fra nettsiden Pollofpolls.no og baserer seg på gjennomsnittet av målingene for juni 2025 (pr. 20. juni). Partienes mandater beregnes ut fra syv nasjonale målinger. Fordelingen av de siste distriktsmandatene og utjevningsmandatene kan ofte avgjøres av veldig få stemmer, noe som betyr at tallene bør leses med forsiktighet. En faktor som særlig påvirker mandatberegningen, er sperregrensen på fire prosent. Flere partier, herunder særlig Venstre, KrF og MDG, befinner seg i juni i nærheten av grensen, og det er små endringer som skal til for at partiene enten havner under eller over grensen. Den endelige oppslutningen vil påvirke hvor mange og hvilke kandidater som kommer inn på Stortinget.

Datagrunnlaget

Notatet tar utgangspunkt i variabler som alder, kjønn, utdanning og yrkesbakgrunn. Mens det ikke er særlig vanskelig å måle representantenes kjønn og alder, er det noen flere måter å måle utdanning på. I denne analysen har vi bare valgt å skille mellom de som har høyere utdanning og de som ikke har høyere utdanning. Det vil si alle som har tatt studiepoeng (eller vekttall), inkluderes, uten at det er et krav om ferdig grad.

Siste kategori er yrkesbakgrunn. Denne kategorien er mer utfordrende å klassifisere. For det første må man velge hvilke og hvor mange ulike typer yrker man skal klassifisere. Avhengig av hvor detaljert man ønsker å være, kan man dele inn i svært mange ulike grupperinger. Likevel vil bruken av mange og detaljerte kategorier kunne overskygge mer overordnede og viktigere analyser, f.eks. skillet mellom yrkesbakgrunn i privat og offentlig sektor. Denne avgrensningen er også vanskelig å gjennomføre uten at man går glipp av et vesentlig poeng: Et stort antall representanter har bakgrunn fra interesseorganisasjonene (sivilsamfunnet), inkludert partiene og deres ungdoms-organisasjoner. Mange av disse organisasjonene er sterkt avhengige av offentlig finansiering, men er likevel ikke en del av offentlig sektor.

I notatene i forkant av 2013-valget, 2017-valget og 2021-valget brukte vi derfor også kategorien «interesseorganisasjoner» i tillegg til kategoriene «offentlig» og «privat» i klassifiseringen. Imidlertid har avgrensningen mellom «interesseorganisasjoner» og «offentlig» vist seg lite hensiktsmessig, ettersom flere av kandidatene kunne plasseres i begge kategoriene ut fra sin yrkesbakgrunn.

Et konkret eksempel: Vi har skilt mellom politisk ansatte i partiene, som får sin lønn fra partikontoret, og eksempelvis ordførere, som er valgt til et ombud. Sistnevnte har et verv hvor «lønnen» er et honorar for vervet. Politiske rådgivere for ombudene er ansatte, og de får lønn fra kommunen. For vår kategorisering betyr dette at vi klassifiserer ansatte på partikontoret som «interesse-organisasjon», mens verv som ordfører/byråd og lignende, samt deres ansatte politiske rådgivere, kategoriseres som «offentlige».

Av denne grunn opprettet vi i 2021-notatet en ny kategori – «partibakgrunn». For å se hvor mange som forut for valget til Stortinget har brukt hoveddelen av sin tid, og har en vesentlig del eller hoveddelen av sin inntekt (eller godtgjørelse), fra aktivitet som er relatert til partiarbeid. Det inkluderer folkevalgte i heltidsverv og deltidsverv, ansatte rådgivere for folkevalgte i heltid eller deltid, samt ansatte i partiene, lokalt eller nasjonalt.

Når det gjelder deltidsverv kan det være vanskelig å avgrense hvorvidt deltiden utgjør hoveddelen av arbeidstiden eller hoveddelen av inntekten – også fordi verv ikke er en «arbeidsplass» etter arbeidsmiljølovens bestemmelser. Det er således ikke begrensninger på hvor mye tid man kan bruke på verv, selv om det naturlig nok er begrensninger på hvor mye godtgjørelse man kan få. Vi har derfor valgt å inkludere deltidsverv og deltidsansatte i kategorien «partiansatte», såfremt godtgjørelsen utgjør hoveddelen av inntekten. Det vil si at man ikke har hatt en sivil jobb ved siden av deltidsvervet, som i utgangspunktet utgjør 50 prosent eller mer.

Blant de nåværende stortingsrepresentantene som er renominert, er det tatt utgangspunkt i deres siste yrke før de ble stortingsrepresentanter. Blant de nye kandidatene er det tatt utgangspunkt i hvilken stilling/verv de kommer fra. Hele deres yrkeskarriere er med andre ord ikke inkludert. Det kan tenkes at en mer omfattende analyse ville nyansert bildet, men det er liten grunn til å tro at den ville forandret hovedinntrykket. Et siste moment er at det i seg selv er interessant å studere hvilket yrke/verv kandidatene på stortingslistene rekrutteres fra, ettersom det kan si noe om måten partiene rekrutterer sine kandidater på.

Opplysningene om kandidatenes bakgrunn er hentet fra offentlige kilder, der kandidatenes egne CV-er er det viktigste grunnlaget. Det er to grunner til at vi har valgt å basere oss på offentlig informasjon. For det første er tilgangen på tilgjengelig informasjon omfattende, og for det andre vil en direkte kontakt med 169 kandidater være betydelig mer arbeidskrevende og vanskeligere å gjennomføre. I de tilfeller hvor opplysninger ikke har vært offentlig tilgjengelige, har vi kontaktet kandidatene direkte. Det kan selvsagt være tilfeller av feilrapporteringer, også fra egen-rapportering. Tilfeller av relevant informasjon kan dermed være utelatt, spesielt hvis en representant har flere jobber eller har tatt utdanning samtidig som vedkommende har vært representant på Stortinget. Men vi har, etter beste evne, gjennomgått og kvalitetssikret informasjonen gjennom ulike offentlige kilder.

Slike gjennomganger har, etter at Civita publiserte sitt første notat i 2013, blitt mer populære. Ikke overraskende kan resultatene variere, avhengig av hvilken metode og kriterier som legges til grunn. Stortinget har tidligere publisert sin oversikt over representantenes bakgrunn, basert på egenrapportering. Resultatene har avveket noe fra våre tidligere gjennomganger, særlig i andelen som kommer fra privat sektor. Årsakene til at det er forskjeller er flere. For det første har Stortinget også inkludert møtende varamedlemmer, slik at utvalget ikke er likt. For det andre har mange av kandidatene i Stortingets undersøkelse oppgitt at de har privat yrkesbakgrunn før de fikk heltidsverv i politikken, selv om de eksempelvis var ordførere da de ble valgt inn på Stortinget. Slik sett kan Stortingets egen undersøkelse illustrere tydeligere hvor mange av representantene som har erfaring fra privat næringsliv i løpet av karrieren. Vårt mål er imidlertid å belyse hvilken bakgrunn kandidatene hadde da de ble kandidater ved stortingsvalget, noe som forklarer tidligere forskjeller mellom Stortingets og vår gjennomgang.

Alder

Gjennomsnittsalderen for stortingsrepresentantene har de siste periodene holdt seg svært stabil rundt 46–47 år. Skulle juni-gjennomsnittet bli resultatet, vil gjennomsnittsalderen synke til 44 år (median-alderen blir 45 år). Altså får vi et yngre Storting.

Det nye Stortinget fortsetter trenden med at de fleste representanter aldersmessig vil befinne seg mellom 30 og 60 år; 80 % av representantene være mellom 30 og 60 år. Omkring 12 % av representantene vil være under 30 år, mens 8 % vil være over 60 år. Denne aldersmessige fordelingen har vært ganske stabil de siste årene. Men vi kan observere at andelen unge vokser forsiktig, mens andelen eldre synker. Ingen representanter i det nye Stortinget vil være over 70 år — Jonas Gahr Støre (Ap, Oslo) og Hans Andreas Limi (FrP, Akershus) vil være de eldste representantene med sine 65 år. Den yngste representanten blir Hashim Abdi (Ap, Østfold) på
20 år.

Kjønnsfordeling

Norge har i lang tid blitt ansett som et foregangsland når det gjelder likestilling i politikken. Det nåværende storting har en kvinneandel på 45 %. I det nye stortinget synker andelen kvinner til 41 %, mens det vil være 59 % menn. Det innebærer en nedgang i kvinnerepresentasjonen. Det er ikke en betydelig nedgang, men den er markant. Det endrer likefullt ikke hovedinntrykket av at lik representasjon mellom kvinner og menn i politikken på nasjonalt nivå fortsetter. At kvinne-representasjonen faller, har i stor grad sammenheng med at andelen er lav i FrP, der kun 8 av 40 (20 %) representanter er kvinner. På motsatt side er SV, som får en kvinneandel på 67 % blant sine 12 innvalgte representanter.

Utdanning

Et av de viktigste funnene i tidligere sammenligninger av representantenes bakgrunn og folket for øvrig, er utdanningsforskjellen. Ifølge SSB er andelen nordmenn over 16 år som har utdanning på universitets- eller høgskolenivå, på 37,9 prosent (tall fra 2024). Det innebærer at stortingsrepresentantene er betydelig bedre utdannet enn befolkningen generelt. 87 prosent av representantene på det nye Stortinget vil ha høyere utdanning, mens den samme andelen av representantene på Stortinget ved valget i 2009 var på 72 prosent. Utdanningsnivået på Stortinget var også veldig høyt ved valget i 2021 (85 prosent).

Yrkesbakgrunn

I tidligere gjennomganger har vi påvist en trend der andelen som rekrutteres fra privat sektor til Stortinget, faller. Mens andelen som ble rekruttert fra privat sektor i 2009, lå på nesten 40 prosent, er det samme tallet nå rett over 10 prosent. Det er en signifikant reduksjon. Som nevnt innledningsvis, har vi i tidligere gjennomganger brukt kategorier som «interesse» og «offentlig» for å belyse hvor mange som kommer fra offentlig sektor og fra interesseorganisasjoner. I denne gjennomgangen bruker vi en kategori som ser på «partiansatte» for å undersøke hvor mange som rekrutteres fra partiarbeid. Og ettersom vi har data tilbake til 2009, kan vi se hvordan partirekruttering har skjedd over tid. Og trenden er tydelig: I det nye Stortinget har over halvparten av representantene bakgrunn fra partiarbeid, og det er en klar økning også fra 2021. I 2009 var det omtrent en femtedel av kandidatene som hadde bakgrunn fra partiarbeid. I så måte kan vi se en trend hvor stadig flere representanter rekrutteres fra partiarbeid. Andelen som rekrutteres fra privat sektor, er fremdeles lav, men nedgangen har stoppet opp: 14 % er den samme andelen som i 2021. Likefullt kan vi se at trenden fra 2009 (36 %) innebærer et betydelig fall i andelen som rekrutteres direkte fra privat sektor.

Norge sammenlignet med andre land

Får å få et bedre bilde av hvem som styrer landet, er det interessant å sammenligne med andre land. Dette gjorde vi for første gang i 2021, og tallene for 2025 er med noen unntak ganske like. I dette notatet ser vi på noen lands nasjonalforsamlinger og sammenligner alders-sammensetning og kvinnerepresentasjon. Vi har sammenlignet Stortinget med Folketinget i Danmark, Riksdagen i Sverige, Kongressen i USA og britiske Westminster (Underhuset) – og funnene er ganske som forventet.

I 2021 hadde Stortinget omtrent den samme alderssammensetningen som Folketinget og Riksdagen. Men fire år senere kan vi se at Stortinget, Folketinget og Westminister har blitt noe yngre, mens Riksdagen har blitt noe eldre. Også når det gjelder andelene under 30 år og over 60 år er Norge og Danmark ganske like. Andelen unge i Riksdagen ved valget i 2018 var på 9 %, mens andelen under 30 år i 2022 var nærmere 2 %. Andelen over 60 år i Riksdagen har økt fra 10 % til 17 %. Både Folketinget og Stortinget utmerker seg ved å ha relativt få representanter over 60 år.

Virkelig store forskjeller kan vi observere når vi sammenligner Norge med USA. Gjennomsnitts-alderen i Senatet (overhuset) er 64 år og i Representantenes Hus (underhuset) 58 år. Det vil si at gjennomsnittsalderen i Senatet er omtrent like høy som den eldste representanten på Stortinget.

I Senatet er 2/3 av senatorene over 60 år. En årsak til at andelen eldre i Senatet er høy, har både kulturelle og institusjonelle forklaringer: Det har vært et ønske om at Senatet skulle bestå av litt eldre menn. Man må for eksempel være minst 30 år for å bli valgt, og man blir valgt for seks år av gangen. Også medlemmene av Representantenes Hus utmerker seg ved å være vesentlig eldre enn de folkevalgte er i de skandinaviske landene. Kun én av 435 representanter er under 30 år (0.23 %), mens nesten halvparten (43 %) er over 60 år.

Når det gjelder likestilling skårer Danmark og Sverige omtrent som Norge. Folketinget har en kvinneandel på 45 %, mens Riksdagens kvinneandel er på 44 %. Tallet for Stortinget er 41 %. Tallene indikerer at de skandinaviske landene er opptatt av likestilling mellom kjønn og inkludering av unge personer. Etter valget i 2024 har også det britiske parlamentet nådd 40 % kvinner, hvilket nå er omtrent det samme som Stortinget. Dette er en liten revolusjon i britisk politikk.

Kongressen skiller seg vesentlig fra de skandinaviske parlamentene i kjønnsrepresentasjon. Selv om andelen kvinner i Kongressen har steget betydelig over en 30-årsperiode, er andelen fremdeles betydelig lavere enn i Skandinavia. I Representantenes Hus er 29 % kvinner, og i Senatet er andelen 26 %.

Oppsummering

Når man skal oppsummere oversikten over det nye Stortinget, er det grunn til, slik vi har gjort i tidligere notater, å understreke at det norske folkestyret, målt etter de fleste kriterier, er bedre stilt enn nesten alle andre land når det gjelder representativitet. I så måte er det liten grunn til å overdrive representantenes bakgrunn som førende for den politiske debatten og vedtak i Stortinget. Partiprogrammene og partienes alternative budsjetter er antagelig en bedre indikasjon på hvilken politikk som vil føres, enn representantenes egenskaper og bakgrunn er.

Samtidig bør man heller ikke undervurdere hvordan alder, kjønn, utdanning og yrke påvirker vår virkelighetsoppfatning og våre forslag til løsninger, noe NHH-professor Øystein Thøgersen og Karl Ove Aalbu drøftet i et tidligere Civita-notat.

Dette notatet bekrefter trenden som tidligere notater har illustrert; representantene kommer i mindre grad fra privat sektor og i større grad fra partiene selv enn de gjorde ved foregående stortingsvalg. Stadig færre blir rekruttert fra næringslivet. De demografiske endringene i landet – i retning av en stadig eldre befolkning – gjenspeiles heller ikke i form av økt representasjon av eldre på Stortinget, snarere tvert imot. Vi kan observere at Stortinget blir yngre, og at en økende
andel representanter er under 30 år. Det er et høyt tall internasjonalt og kan vitne om at ungdom og ungdomspolitikk er viktig i Norge.

En PDF-versjon av notatet kan lastes ned her:

Civita er en liberal tankesmie, som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, og fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Den enkeltes publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nzødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere. Skulle feil eller mangler oppdages, ville vi sette stor pris på tilbakemeldinger, slik at vi kan rette opp eller justere.

Ta kontakt med forfatteren på [email protected] eller [email protected].

Etterord: Det endelige valgresultatet 2025

Etterord: Det endelige valgresultatet 2025

Valgresultatet 8. september skiller seg fra Poll of Polls-gjennomsnittet av målingene for juni på noen sentrale områder:

1. MDG (+ 6 mandater) og KrF (+ 4 mandater) kom over sperregrensen, og sikret seg dermed en større andel av representantene enn oversikten i juni viste.
2. Venstres valgresultatet endte under sperregrensen og partiet mistet dermed over halvparten (- 5) av representantene, sammenlignet med snittet for junimålingene.
3. Høyre endte opp med et dårligere resultat (- 4 mandater) og Frp et bedre valgresultat (+ 7) enn hva snittet for junimålingene viste)
4. For de andre partiene er det mindre endringer. SV (- 3 mandater) R (- 2 mandater), Ap (- 2 mandater), Sp (- 1 mandat).

Dersom vi sammenligner valgresultatet med gjennomsnittet for junimålingen er 34 av de innvalgte representantene på Stortinget ikke en del av datagrunnlaget for junimålingen. Det utgjør omkring 20 prosent. Det er en signifikant andel. Likefullt er det nesten ikke avvik i dataene mellom junimålingene og valgresultatet. Det innebærer at konklusjonene knyttet til alder, kjønn, yrkesbakgrunn og utdanning er omtrent de samme som for junimålingen.

Her er den endelige oversikten: