Ikke noe kan erstatte produktive incentiver
Martin Bech Holtes bok «Landet som ble for rikt» slår på en overbevisende måte hull på myten om at det først og fremst er oljen og en klok stat som har gjort Norge rikt.
Publisert: 18. januar 2025
Det er ikke noe nytt at selv et relativt velfungerende samfunn, som det norske, kan oppleve økonomisk stagnasjon, det vil si perioder kjennetegnet av merkbart fallende produktivitetsvekst og svak inntektsutvikling, slik vi har erfart det siste tiåret.
Stagnasjon gir også næring til mer fremtidspessimisme, spesielt blant unge, samt lavere tiltro til regjering og storting. I så måte taler både produktivitetsstatistikken, en rekke innovasjonsindikasjoner, samt et vell av holdnings- og meningsmålinger et relativt konsistent bilde for Norges vedkommende.
Dette er sykdomstegn som fortjener full oppmerksomhet fra alle som vil bidra til å snu utviklingen til det bedre. Den tidligere europeiske sentralbanksjefen, Mario Draghi, har på grunnlag av sine analyser av lignende stagnasjonsproblemer i europeisk økonomi, nylig bedt om vesentlig mer «sense of urgency» blant politikere og beslutningstagere i EU-landene.
I Norge har Martin Bech Holtes mye omtalte bok, «Landet som ble for rikt», også ropt et tydelig økonomisk-politisk varsko, som både fortjener å bli lest av mange og diskutert seriøst. Med sin inngående kunnskap om norsk økonomi, fra både et teoretisk, historisk og næringslivsnært perspektiv, bidrar Holte til å utvide debatten og gi den et mer helhetlig og allment opplysende perspektiv – noe norsk offentlighet ikke er bortskjemt med fra før.
Det blir etter min mening for lettvint, slik enkelte samfunnsøkonomer i Norge har latt seg friste til, å avfeie Holtes grunnleggende analyse og fortelling om hva som gjorde Norge fremgangsrikt i nyere tid og hva som har gått feil siden, med noen svakheter i statistikkgrunnlaget, mangelfulle produktivitetsanalyser og henvisninger til at stagnasjonstrender også gjør seg gjeldende i mange andre land.
Holte slår på en overbevisende måte hull på myten om at det først og fremst er oljen og en klok stat som har gjort Norge rikt. Tvert imot var det, ifølge Holte, en serie pragmatiske reformer på 1980- og -90-tallet som gjorde den store forskjellen. Til sammen bidro disse strukturreformene til en omfattende forvandling av norsk økonomis funksjonsmåte, i retning av en langt mer fleksibel, innovativ, produktiv og liberal markedsøkonomi.
Selv om Holte kan kritiseres for å legge for ensidig vekt på ringvirkningene av Oljefondets pengerikelighet som rotårsaken til den negative utviklingen siden 2013, er det i denne analysen han gir sine viktigste bidrag. Det handler om hvordan endringer i incentivstrukturen i politikken former en samfunnskultur som skritt for skritt ender opp med å svekke de produktive incentivene for arbeid, kapital og entreprenørskap.
Her trekker Holte veksler på læring fra Lindbeck-kommisjonen i Sverige på begynnelsen av 1990-tallet, spesielt om samspillet mellom incentivstrukturen i politikken og i økonomien.
Et av Holtes hovedpoenger går på forståelsen av de langsiktige ringvirkningene av Oljefondets pengerikelighet, og på hvordan det har endret incentivstrukturen i politikken på en helt grunnleggende måte: «Velgerne vet at politikerne har penger, og politikerne vet at velgerne vet».
Pengene er der, og det blir stadig lettere å innfri stadig flere særinteressers krav om støtte, samtidig som politikken får sterkere preg av å være en offentlig «forbrukskonkurranse». Uten effektive ressursbegrensninger vokser offentlig sektor og de offentlige utgiftene fort ut av kontroll, selv innenfor handlingsregelen, og rommet for produktivitetsfremmende skattelettelser krymper.
På den måten undergraves også reelle prioriteringer, langsiktig tenkning og kompetent reformarbeid på en måte som påvirker den politiske oppgaveforståelsen, kompetanseutviklingen, rekruttering av talenter og lederskap på en svært uheldig måte. Vi risikerer å ende opp med en politisk kultur uten vilje, evne og ambisjoner til å utvikle og gjennomføre politikk som legger grunnlaget for reelle samfunnsforbedringer.
Til slutt blir det hensynet til å utvikle og vedlikeholde de viktige, generelle rammebetingelsene i økonomien som må vike, til fordel for økte gevinstmuligheter for uproduktiv tilkaringsvirksomhet fra velorganiserte særinteresser.
Her er vi ved kjernen av behovet for et tydelig veivalg for styrket vekstkraft i norsk økonomi. Selv om Holtes løsningsforslag om en utvidet handlingsregel, som også regulerer bruken av midlene i sterkere grad, ikke er like overbevisende som problemanalysen, har han gitt viktige, nye impulser til en betimelig debatt om Norges fremtid.
Det er mer enn man kan si om regjeringens siste perspektivmelding.
Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 16.1.2025.
Relatert
«Make Norway Great Again»
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
Mangel på økonomisk styring, ikke «trygg økonomisk styring»
Kronekursen er svak, men det gjelder ikke økonomien