Like muligheter – ulike valg
Det er forskjell på hvordan hver enkelt av oss ønsker å organisere en tilværelse med barn og jobb. Så lenge mulighetslikheten sikres, har kvinner mer enn nok ressurser og kunnskaper til å velge den utdannelsen og de livene de ønsker seg. De valgene må respekteres, også dersom kvinner velger ”galt” i forhold til en ”mannsstandard” for det gode liv, skriver Mathilde Fasting i Dagens Næringsliv.
Publisert: 28. mars 2012
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
Til tross for at stadig flere kvinner er i jobb og stadig flere jenter velger lange utdanninger, gjør unge jenter fortsatt tradisjonelle valg av utdanning og yrke. Er det et problem så lenge mulighetslikestillingen er reell?
Debatten i DN den siste uken har dreid seg om kvinner og likestilling. Norske kvinner har i dag verdens beste ordninger for å kunne kombinere jobb og familie. Norske jenter har alle muligheter til å utdanne seg til nær sagt hva som helst, og de gjør det. Med utdannelse følger kunnskap til å gjøre gode valg. Ingen jenter tvinges til å jobbe deltid eller ta seg en lavlønnsjobb, heller ikke til å skrive under på dårlige ektepakter eller å la være å skrive ektepakt eller samboeravtale. Hva er det som likevel får kvinner til å ta deltidsjobb og permisjoner, eller velge utdannelse innen lavlønnskvinneyrker? Kan det være at det er andre ting i livet som er viktigere enn fulltidsjobb i ingeniørbransjen?
Deltidsbruken i omsorgssektoren, der mange kvinner arbeider, handler om organisering. Sektoren tilbyr svært få heltidsstillinger, og turnussystemene er gjerne et lappeteppe av ulike deltidsbrøker. Gjennom bedre organisering vil høyst sannsynlig flere kvinner frivillig ønske å jobbe mer, nettopp fordi muligheten for å velge heltid vil være reell.
Kvinners deltidsarbeid er knyttet til mulighetene for å kombinere arbeid og omsorgsoppgaver, men deltidsbruken viser at dette ikke bare foregår i småbarnsperioden, men også frem til barna blir voksne. Det er interessant å merke seg at kvinner som ikke har barn, i omtrent samme omfang som kvinner som har barn, jobber deltid. Selv om yrkesdeltakelsen har blitt mer stabil gjennom ulike faser, faller arbeidstiden etter barnefødsler, for så å forbli lavere enn før fødsler.
Det handler altså også om holdninger, selv med like muligheter. 7 av 10 kvinner synes det er ok at mannen er hovedforsørger, og 42 prosent av kvinnene jobber deltid, selv om de ikke har barn. Egen helse og fritid er like viktige årsaker til deltid som familie og omsorg.
Med følgende uttalelse fra den nye barne- og likestillingsministeren, Inga Marte Thorkildsen, ser jeg ikke lyst på respekten for fremtidig mulighetslikestilling der ulike valg basert på like muligheter er det vesentlig. Thorkildsen mener nemlig at ”det er naivt å tro at andre virkemidler enn tvang får pappa til å være mer hjemme. Det er naivt å tro på det frie valg i dag.” Å tvinge kvinner til å ta heltidsjobber eller menn til å være hjemme gjennom politiske vedtak er resultatlikhetslikestilling par excellence. Det finnes grenser for politikk.
Det er forskjell på hvordan hver enkelt av oss ønsker å organisere en tilværelse med barn og jobb. Dagens permisjonsordninger og muligheter for deltidsarbeid om man vil er verdens beste, men deltiden trenger ikke vare livet ut. Så lenge mulighetslikheten sikres, har kvinner mer enn nok ressurser og kunnskaper til å velge den utdannelsen og de livene de ønsker seg. De valgene må respekteres, også dersom kvinner velger ”galt” i forhold til en ”mannsstandard” for det gode liv.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 28. mars 2012.
Relatert
Trampe i likestillingens klaver
Overtidsdebatten: EU-domstolens konklusjon virker mangelfull
Et forsvar for dem som jobber heltid
Deltidsarbeid og overtid i EØS
EU-domstolen har i en konkret sak kommet til at arbeid i en deltidsstilling ut over avtalt deltid, skal kompenseres som overtid. Dommen har vakt begeistring i fagbevegelsen, mens arbeidsgiversiden er alarmert. Dersom dommen må sies å ha mangler, er det noe myndighetene kan gjøre med det?
Likestillingsombudets pådrivermandat må bort
