I går sa Jonas Gahr Støre at han var 100 prosent sikker på at han er statsministerkandidat foran valget i 2025.

De politiske kommentatorene er ikke like sikre.

Både VG og NRK melder at et stort flertall av Arbeiderpartiets fylkesledere ikke vil uttrykke tillit til Støre, og det kommer stadig nye opplysninger om hvordan og hvorfor det nylige «kuppforsøket» fant sted og mislyktes.

Det virker ikke som noen av kommentatorene tror at dette var siste forsøk.

LO uttrykker heller ikke helhjertet støtte. Ifølge Dagsavisens kommentator Kjell Werner, som kjenner fagbevegelsen godt, «tillater» nå LO «at det er lov til å snakke høyt, i hvert fall på kammerset, om Jonas Gahr Støre er den rette til å lede partiet og være statsminister».

At LO fremstår som «partieier» og påberoper seg en slags utenom-parlamentarisk makt over hvem som er statsminister her i landet, er det, som vanlig, ingen kommentatorer som reagerer på.

Kalamitetene i Arbeiderpartiet kan komme til å pågå lenge og skape en helt ny og, kanskje for alle parter, uheldig dynamikk i den lange valgkampen, blant annet fordi den kan spore av.

Så hva tenker opposisjonen og, for den sakens skyld, Senterpartiet om det?

De øvrige partiene må antagelig ta minst tre mulige scenarier i betraktning:

Det ene er at Jonas Gahr Støre forblir både partileder og statsminister frem til valget.

Det andre er at Støre går av som partileder, men forblir statsminister frem til valget.

Og det tredje er at Støre går av, både som partileder og statsminister før valget.

Det siste alternativet reiser også en hel rekke andre spørsmål, blant annet om hans plassering på Oslo-partiets liste, noe Avisa Oslos politiske redaktør, Eirik Mosveen, har skrevet om.

Hva som er mest sannsynlig, og når og hvordan det eventuelt vil skje noe, er det ingen som vet. Problemet for de øvrige partiene er at de må forberede seg på alt.

Det virker opplest og vedtatt at det er Tonje Brenna som eventuelt skal overta som partileder og eventuelt statsminister, dersom Støre går av.

Men hva tenker de i Senterpartiet om det? Er de villige til å være del av en Brenna-regjering, eller er det så lite attraktivt at partiet heller vil tre ut av regjering og overlate til Brenna å forsøke å danne en ny regjering uten Senterpartiet?

Jeg vet ikke, men jeg tviler sterkt på at «kuppmakerne» i Arbeiderpartiet har snakket med Trygve Slagsvold Vedum eller Marit Arnstad om det. Og det er ikke helt uvesentlig, ettersom Støre og Brenna åpenbart har ulike kvaliteter.

Hva de borgerlige partiene tenker, er også interessant.

Inntil videre betyr det mindre oppmerksomhet, på godt og vondt.

Det blir vanskeligere å få oppmerksomhet om gode saker – men også om «borgerlig kaos», det vil si uenighet på borgerlig side, som har vært i vinden i det siste.

Etter min mening har ikke dette vært noe problem så langt. At det settes søkelys på uenigheter på borgerlig side er bare rett og rimelig når de borgerlige partiene leder så klart på meningsmålingene. Dessuten er det mye bedre for dem at dette er tema nå enn om ni måneder.

Situasjonen på borgerlig side er likevel ikke helt uproblematisk.

KrF falt under sperregrensen for første gang i 2021 og har siden slitt med å løfte seg. Et dramatisk lederskifte har ikke gjort situasjonen bedre.

Men etter min mening har likevel KrF en god mulighet til å komme over sperregrensen ved valget i 2025. Det blåser en konservativ vind over landet, og her bør det være fullt mulig for KrF å finne en nisje. KrFU har allerede vist at det er mulig.

Venstre har også funnet en nisje som appellerer litt mer til velgernes liberale, men også konservative instinkter. Det handler om EU, Ukraina, innstramninger i sykelønnsordningen og en strengere integreringspolitikk, slik det blir kommunisert av Abid Raja. Venstre ser ut til å ligge relativt trygt over sperregrensen på meningsmålingene – men det er spenning knyttet til om Venstre blir nødvendig for å danne flertall.

Fremskrittspartiet flyr høyt på målingene og har åpenbart truffet tidsånden hos mange. Partiet tiltrekker seg nok en del såkalte protestvelgere, men det appellerer for tiden også godt til borgerlige velgere som ønsker et tydelig systemskifte.

Det bekymringsfulle er at partiet ikke ser ut til å bry seg om borgerlig samarbeid overhodet.

Oppslaget i Finansavisen i går er i så måte typisk: Listhaug «går i strupen» på Høyre, som driver med «sosialisme av verste sort», fordi Høyre driver med grønn (subsidiert) næringspolitikk.

Det er to problemer med dette oppslaget:

Det ene problemet er at det ikke bygger, men bidrar til å rive ned forutsetningene for borgerlig samarbeid. Listhaug og FrP legger åpenbart til grunn at de kan hakke på Høyre i det uendelige, mens de forventer at Høyre gjør som partiet pleier å gjøre og vender det andre kinnet til.

Det går selvsagt ikke i lengden. Slik fungerer rett og slett ikke samarbeid i politikken.

Det andre problemet er at FrP i virkeligheten er minst like «sosialistisk» selv. FrP vil for eksempel, ikke ulikt Rødt, gå langt i å oppheve markedsmekanismen når det gjelder strøm. Og det er nok heller ikke vanskelig å finne andre eksempler på at FrP er et mer «sosialistisk» og styringsivrig parti enn Høyre er.

Det mest spennende og uklare er hva Høyre gjør med denne situasjonen.

Akkurat som Arbeiderpartiet nødig vil bli det nest største eller tredje største partiet, vil Høyre nødig bli det nest største borgerlige partiet.

Høyre har riktig nok opplevd det før – i 1997, 2005 og 2009 – men da var Arbeiderpartiet desidert største parti, og det var ikke aktuelt med borgerlig regjering.

Nå er situasjonen en annen.

Akkurat nå virker det overveiende sannsynlig at det blir borgerlig regjering etter valget i 2025, og hva skjer da, hvis FrP er størst?

Jeg har tidligere skrevet at jeg ikke egentlig tror at Sylvi Listhaug er så veldig opptatt av å bli statsminister, men det er en spekulasjon.

En forutsetning for at Listhaug overhodet skal ha mulighet til å bli statsminister, er at Høyre og Fremskrittspartiet har rent flertall, og at FrP er størst. Men som jeg skrev: Det kan være at FrP da vil foretrekke å veksle inn statsministerposten i politisk gjennomslag.

Skulle Listhaug likevel ønske å bli statsminister i en slik situasjon, vil det bli krevende for Høyre. Selv om Erna Solberg spøker med det nå, er det vanskelig å se for seg Erna Solberg som statsråd i en Listhaug-regjering.

Uansett hva som rører seg i hodene på Listhaug og Solberg, må både FrP og Høyre tenke over konsekvensene av at Fremskrittspartiets fremgang og Høyres tilbakegang fortsetter. Får de flertall til sammen, vil det bli vanskelig å komme utenom en Listhaug-regjering.

Det kan virke som enkelte i Høyre tror at FrP, nærmest automatisk, vil falle før valget, og at Høyre dermed blir størst. Men FrPs fremgang er nok mer robust enn Senterpartiets fremgang var før 2021, og FrP har også tidligere vist at det kan holde en høy oppslutning gjennom valgkampen. Så hvis Høyre vil bli størst, må nok partiet ta opp kampen selv.

Noe av det som blir vanskelig for Høyre fremover nå, er å bestemme seg for hvor mye bank partiet skal tåle å få fra Fremskrittspartiet uten å «ta igjen». Det er vel kjent at Fremskrittspartiet pleier å forsøke å vokse ved å fri til Høyres velgere, men denne gangen går mange FrP-folk (men ikke alle!) farlig langt i å snakke ned det partiet de er mest avhengige av.

De borgerlige partiene har nemlig også andre ting å bekymre seg for.

For hvordan skal de takle en situasjon der Tonje Brenna plutselig er partileder og kanskje også statsminister?

Vil de borgerlige partiene da komme helt i skyggen av begivenhetenes gang? Og vil Høyre tape på å ha en gammel traver i ledelsen i møte med en ung og uprøvd, men mer pågående politiker?

Eller vil, tvert om, Høyre vinne på å ha en styringsdyktig og erfaren leder, som kan håndtere en situasjon med Trump i spissen for den frie verden – i motsetning til en (eller i realiteten to) partiledere som har liten eller ingen utenrikspolitisk erfaring?

Det er ikke godt å si.

Poenget er at det gjelder å forberede seg. Det er Arbeiderpartiet som er i krise, men de borgerlige partiene må forberede seg på ulike utfall av denne krisen.

Høyres gamle og folkekjære formann, Erling Norvik, sa det en gang slik: Skal man vinne valg, må man starte for fullt og øke på etter hvert.

Det gjelder nok mer enn noen sinne.

Men i så fall må man også vite hvor fort og i hvilken retning man bør løpe.