Tyskland Riksdagen — Bildet er tatt av Noel fra Pixabay.

Tyskland står foran et valg i misnøyens tegn

Friedrich Merz gjør seg klar til lose Tyskland gjennom farlig farvann.

Publisert: 4. desember 2024

Den tyske trafikklys-koalisjonens nylige fall kom som et forhåndsvarslet havari i sakte film. Havariet var et faktum da forbundskansler Olaf Scholz (SPD) ga finansministeren, Christian Lindner (FDP), sparken etter en lang serie politiske konflikter, som regel med Lindner i hovedrollen som en slags opposisjonsleder på innsiden.

Koalisjonen, som for tre år siden lanserte seg selv som «fremskrittskoalisjonen», med en finansminister som kalte seg «muliggjører», ble allerede i vår kalt en «overgangskoalisjon» av De Grønnes parlamentariske leder i forbundsdagen. Lindner stod i stedet frem som en «umuliggjører», med sin demonstrativt konfronterende holdning til sine samarbeidspartnere i regjeringen, som en siste skanse for å holde statsbudsjettet innenfor den grunnlovfestede handlingsregelen, Schuldenbremse.

Svak politisk ledelse

På lik linje med forfatningsdomstolen, som ett år tidligere satte foten ned for brudd på Schuldenbremse, hadde Lindner et poeng. Regjeringen Scholz klarte ikke å prioritere sin pengebruk i tilstrekkelig grad, noe som gjorde det svært anstrengende å holde seg innenfor budsjettregelen – uten å ty til åpenbare trikserier. Dette nøret opp under tvilen om regjeringens evne til å holde sammen, med to utgiftsdrivende partier (SPD og De Grønne) mot FDPs prioritering av skattelette og budsjettdisiplin. Det lar seg forstå.

Det som ikke var like lett å forstå, var at regjeringen i tiltagende grad la seg til en regjeringsstil, hvor stadig flere lov- og reformforslag ble fremlagt som rene markeringssaker for enkeltpartier, etterfulgt av åpen uenighet mellom regjeringspartiene – etter at lovforslaget var fremmet i parlamentet. Sett utenfra kunne det derfor se ut som regjeringen både rommet rollene som posisjon og opposisjon, til stor munterhet for den egentlige opposisjonen, bestående av unionspartiene CDU/CSU, samt av ytterpartiene til høyre (AfD) og til venstre (Die Linke og BsW).

Det ble minst én rolle for mye, og mange stilte seg spørsmålet: Hvor er Olaf Scholz? Lenge så det ut som han var mer enn tilfreds med å hale i land en kronglete enighet mellom regjeringspartiene til slutt, etter møter langt ut i de små timer. Men, slik skaper man ikke tillit og slik går det ikke an å lede en regjering i lengden, uten å bli ydmyket av både opposisjon, medier og velgere – noe som har skjedd til gangs.

Ydmykende meningsmålinger

Meningsmålingene sier det meste: FDP er på god vei ut av Forbundsdagen og har ifølge de siste målingene kollapset, fra 11 prosent ved det forrige valget til rundt fire prosent og stabilt under sperregrensen, som er på fem prosent. SPD har gått fra 25 til 15 prosent, mens De Grønne har gått fra 16 til 11 prosent i oppslutning.

CDU/CSU har beveget seg fra 22 til 33 prosent, AfD fra 11 til 19, BsW fra null til 7 prosent og Die Linke fra 6 til 3 prosent.

På dette grunnlaget vil den neste regjeringen, etter valget 23. februar, med stor sannsynlighet bli ledet av Friedrich Merz fra CDU. Siden det tyske dobbeltkammersystemet, med Bundestag og Bundesrat (styrt av delstatene) nærmest fremtvinger flertallsregjeringer, er det nå mer sannsynlig at unionspartiene vil gå i en koalisjon med SPD enn med De Grønne.

En bølge av oppsigelser i næringslivet

Uansett blir det krevende. En tiltagende misnøyebølge er under oppseiling etter de siste dårlige nyheter om den tyske økonomiens helsetilstand. Det går dårlig i Tyskland når store industribedrifter som VW, Ford, Thyssen-Krupp, Bosch og en rekke andre leverandører til bilindustrien varsler oppsigelser i titusentall. Samtidig sank nettopp Ifo-indeksen, den ledende indikatoren på ordreinngang og fremtidsutsikter, til det laveste nivået siden utbruddet av korona-krisen.

Stemningen blant fagforeningsmedlemmer i nevnte bedrifter er gått over i sterke utsagn om å bli forrådt av ledelse og regjeringen. Bak dramaturgien skimter vi konsekvensene av en «forretningsmodell» som er i ferd med å gå ut på dato: Import av billige innsatsvarer fra Kina, eksport av dyre industriprodukter til en hel verden, samtidig som statsbudsjettet i mange år kunne operere med svært lave forsvarsutgifter, trygt beskyttet under USAs generøse sikkerhetsgarantier. Slik er det ikke lenger.

Konturene av en misnøyebølge

Dette er vanskelig nok. Men, problemet er verre enn som så. Det tyske industritunge næringslivet kan i lengden ikke leve godt med strømpriser som ligger 3-4 ganger over nivået i Kina og USA. Den fatale avhengigheten av russisk gass, som fikk lov til å bygge seg opp under Schröder og Merkel, kombinert med den problematiske og premature nedstengningen av landets kjernekraft-produksjon, har skapt et stort konkurranseproblem for eksportnasjonen Tyskland, og for Europa som helhet (ref. Draghirapporten).

Legger vi til et lite konkurransedyktig skattenivå og relativt høye byråkratiske byrder, lar det seg forklare hvorfor tysk næringsliv i flere år har investert langt mer i utlandet enn i Tyskland. Av den grunn har det gått vesentlig bedre med de tyske industrikonsernenes aksjekurser enn med veksten i tysk økonomi i sin alminnelighet.

Hvis Donald Trump gjør alvor av sine trusler om en generell økning av importtollen fra land som Tyskland med 10-20 prosent, allerede fra første stund, har økonomiske forskningsmiljøer beregnet at det alene vil kunne redusere BNP-veksten i Tyskland med 1-2 prosentpoeng. Det vil være dramatisk i en situasjon med tilnærmet nullvekst i utgangspunktet.

Summa summarum kan det se ut som Tyskland står stilt overfor «a winter of discontent», som får tankene til å minnes den store misnøyen i Storbritannia, som hjalp Margaret Thatcher til makten i 1979.

Kan Merz lykkes?

Friedrich Merz har i utgangspunktet en langt mer handlingskraftig profil enn sine forgjengere. Han har allerede signalisert at en CDU-ledet regjering vil iverksette en tydelig reduksjon i strømprisen for næringsliv og husholdninger, gjennom avskaffelse av moms og avgifter på strøm, samt en halvering av nettleie-delen av strømkostnadene. Hvordan dette skal gjøres uten å bryte Schuldenbremse, noe Merz er kategorisk imot, er høyst usikkert, selv om ubenyttede midler i EUs krisefond hvisker i det fjerne.

I det politiske landskapet bringer dette Merz, paradoksalt nok, nærmest tidligere forslag fra De Grønne og økonominister Robert Habeck. Det er ganske spesielt, all den tid både Merz og søsterpartiet CSU tidligere i år med brask og bram lanserte nettopp De Grønne som hovedmotstander. Det trekket ser mer og mer ut som en skivebom. Selv Markus Söder, lederen av CSU, har nå begynt å tone ned dette posisjoneringsutspillet mot De Grønne.

Mye kan skje før valget i februar, men både Norge, Europa og verden for øvrig kan i mellomtiden feste sin lit til at Tyskland er et sterkt fundert liberalt demokrati, med sterke institusjoner.

Innlegget er publisert i Minerva 2.12.2024.