Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
Norges tilnærming til krigene i Ukraina og Midtøsten gjør at vi er ute av takt med våre allierte.
Publisert: 10. oktober 2024
Utenrikspolitikken som har vært ført under dagens regjering, er det vanskelig å bli klok på. Det virkelig store problemet er at de ulike bestanddelene av utenrikspolitikken som føres ikke henger sammen. Vi ser ut til å mangle en grunnleggende rolleforståelse. Dette kan man mene, helt uavhengig av om man er enig eller uenig i det regjeringen foretar seg. For det må nødvendigvis være slik at ulike personer vektlegger ulike interesser og gjør ulike avveininger, i tillegg til at de har ulike verdensanskuelser.
Norge har likevel noen grunnleggende sikkerhetsinteresser å ivareta. Derfor er det verdt å stille noen grunnleggende spørsmål: Hvor er den røde tråden i utenrikspolitikken? Hva forsøker regjeringen å oppnå? Prioriterer vi vår politiske kapital riktig?
Regjeringen vedtok i 2022 et styringsdokument for å fremme norske interesser i utlandet. Ikke overraskende er den overordnede målsetning formulert som at Norges hovedinteresse er å sikre egen suverenitet, territorielle integritet og politisk handlingsrom. I tillegg vektlegges et tettere samarbeid med våre allierte i NATO, Norden og EU. Krigen i Ukraina trekkes frem som den største utfordringen mot målsetningene, og det beskrives som en konflikt som har økt vår strategiske betydning i verden. Vi har blitt viktigere for Europa som en følge av krigen, både gjennom forsvarsindustri og energi, samtidig som Norge og Europas skjebne henger tett sammen.
Midtøsten nevnes ikke, men det nevnes at Norges bidrag til fredelig tvisteløsning skal være en grunnpilar. Det er vanskelig å se, også i regjeringens offisielle målsetninger, at det store fokuset utenriksministeren nå har på Midtøsten kan begrunnes ut ifra norske interesser.
Et lite land i verden
Norsk utenrikspolitikk har lenge vært farget av det som ofte kalles engasjementspolitikk. Det spesifikke engasjementet har vært et engasjement for fred. Gjennom uselvisk handling til det beste for verden, forankret i verdier om fred og menneskerettigheter, har vi ivaretatt våre egne interesser – både ved å skape en fredeligere verden og gjennom å styrke båndene til USA, vår viktigste allierte.
Velstanden vår medførte et moralsk ansvar. Samtidig har engasjementspolitikken vært i vår interesse, den har fått oss tettere på andre stormakter.
Nå er det nye og mer urolige tider. Det gjør at vi ikke lenger har privilegiet av å kunne være en slik trygg havn lenger. Det er uvisst om idealismen vi har hatt råd til å forfølge de siste årene, er den mest fornuftige stien å gå på. Vi har også fått en endret rolle i verden som følge av krigen i Ukraina. Dette gjenspeiles i styringsmålene regjeringen har formulert. Vår del av verden har våknet fra tornerosesøvnen: Krig er fortsatt et politisk maktmiddel i verden.
Realpolitikk for et lite land som Norge vil fortsatt være å samarbeide mer med våre allierte, ikke mindre, vi er tross alt avhengige av andre for å ivareta egen sikkerhet.
Vi er nødt til å tenke mer strategisk, på våre egne og våre alliertes vegne. Og ikke minst, vi trenger en helhetlig, forutsigbar og gjennomtenkt utenrikspolitikk. Under Espen Barth Eide har Norge lagt seg på en lite konstruktiv og aktivistisk linje internasjonalt.
Utenrikspolitisk spagat
Mangelen på en helhetlig utenrikspolitikk kommer tydeligst frem i hvordan regjeringen engasjerer seg i henholdsvis krigen i Ukraina og krigen i Midtøsten:
Norge har i Ukraina-spørsmålet vært opptatt av at vi følger etter våre allierte. Ofte har vi fulgt linjen til EU, og støtten vår preges av at den er for liten og for sen. Siden Nansen-pakken ble vedtatt har Norge blitt stadig mer tilbakeholdne i støtten, til tross for at vi er et av få land som tjener store summer på krigen. I andel av BNP har den danske støtten til Ukraina vært fire ganger større enn den norske, mens for Sverige og Finland har den vært dobbelt så stor.
Støres siste utsagn, bak lukkede dører, der han skal ha sagt at regjeringen med viljeholder tilbake støtte, i frykt for at andre land vil gi mindre dersom vi gir mer, er pussig. Krigen i Ukraina er den viktigste konflikten i verden sett med norske øyne. Europas sikkerhetsarkitektur og vår egen sikkerhet er under kraftig press. Det er i vår strategiske interesse å støtte Ukraina, så lenge de er villige til å kjempe, for å få en positiv løsning på konflikten. Regjeringen velger heller å holde igjen, med en syltynn begrunnelse. Som forventet blir Norge kritisert internasjonalt. Vi omtales som en nøkkelaktør som ikke spiller den rollen landet burde ha. Når det ser ut til å være hevet over enhver tvil, også hos regjeringen, hvor viktig krigen i Ukraina er for norske sikkerhetsinteresser, er det rart at regjeringen ikke gjør mer, når vi vet inderlig godt at vi kan bidra med langt mer enn vi gjør nå.
Dette er stikk i strid med regjeringens Midtøsten-politikk. Her følger vi ikke etter våre allierte, men insisterer heller på å spille en aktiv rolle vi ikke har dekning for.
Norge har blant annet støttet saken mot Israel ved ICC, vi har stukket hodet frem ved å anerkjenne den palestinske staten på et svært uheldig tidspunkt og regjeringen har nektet å anerkjenne Hamas som en terrororganisasjon.
Ved ettårsdagen for 7. oktober taler Barth Eide med to tunger. Han sier både at Israel har en rett til selvforsvar, men også at de må stoppe alle kamphandlinger, til og med mot Hizbollah i Libanon, som har skutt over 9000 raketter mot Israel det siste året. Hvordan man kan drive med selvforsvar med hendene bundet bak ryggen må Barth Eide gjerne forklare nærmere.
Norge har vært såpass aktivistiske og fremoverlente at vi har fremmedgjort Israel. Om vi ønsker en relevant rolle i å få en løsning på konflikten, i den grad en løsning er mulig, fremstår det ikke som et sjakktrekk å sørge for at Israel ikke ønsker å ha diplomatiske bånd til Norge. Israel er et land vi burde jobbe med, men som vi velger å jobbe mot. Regjeringen har skrytt av at vi har alliert oss med Spania, der en av ministrene fra regjeringen brukte slagordet «From the river to the sea» etter beslutningen om å anerkjenne Palestina som stat.
Danmark på sin side, hylles for sin ledende rolle i Europas støtte til Ukraina. Samtidig har Mette Frederiksen vært tilbakeholden med kritikk av Israel. Ikke bare retorisk, men også ved stemmegivning i FN. Norge stemte i september for en FN-resolusjon som krever våpenhvile og at Israel trekker seg tilbake fra områder de okkuperer. Danmark valgte å stemme blankt, med følgende begrunnelse: «De resolutioner fremsættes ikke med det formål at hjælpe på situationen. Vi stemte blankt sammen med Sverige, Storbritannien, Holland og Tyskland, fordi der intet stod om terrorangrebet 7. oktober eller om at sikre begge befolkninger i to stater.»
Vi er ute av takt med våre viktigste allierte i dette spørsmålet. Utenriksministeren virker heller ikke til å ta innover seg hvilken rolle Iran spiller i konflikten. Som et av få land har vi opprettholdt dialog med regimet i Teheran. Blant annet burde utenriksministeren anerkjenne at det vil være et gode for verden om Israel nå tar et oppgjør med regimet i Iran, som blant annet bidrar til å finansiere Houthi-militsen. Houthienes herjinger og terror utgjør en trussel mot skipstrafikken i Gulfen. Her har vi faktisk en interesse, som en skipsnasjon. Norge valgte som kjent ikke å bli med på å angripe Houthiene, det gjorde blant annet Danmark.
Vi må stå opp for våre interesser
Et paradoks i det hele er at krigen i Midtøsten er en konflikt vi har stadig mindre rom for å spille en viktig rolle i, men er stadig mer fremoverlent. Krigen i Ukraina er motsatt, vi har en viktig rolle å spille, men velger ikke å gjøre det. I praksis innebærer dette en nedprioritering av våre viktigste sikkerhetsinteresser.
Det er helt legitimt å føre en idealistisk utenrikspolitikk som er basert på gode ønsker. Likevel er det verdt å spørre seg hva man ønsker å oppnå. Anerkjennelsen av Palestina har spilt Norge ut over sidelinjen. Det er vanskelig å se at Norges forhold til Israel vil kunne ha en positiv effekt på eventuelle forhandlinger i uoverskuelig fremtid, snarere tvert imot. Den spesielle rollen Oslo-avtalen ga oss, er borte.
Men aller viktigst er det i nåværende situasjon å stå opp for demokrati, territoriell integritet og en regelstyrt verdensorden. Dette må sies å være Norges viktigste strategiske interesser, som et lite land i en farlig verden. Om regjeringen fortsetter å være en sinke i den vestlige støtten til Ukraina, så feiler vi fundamentalt i denne oppgaven.
Innlegget er publisert i Minerva 8.10.2024.
Relatert
Timothy Snyder om frihet
– Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig
Norge må gjøre mer for Ukraina
Privatisering og distriktenes død
Muligheter for KrF å reise seg
