Vi trenger en todeling av bistanden

Verdens fattige bør ikke betale for globale fellesgoder.

Publisert: 22. juli 2024

Hvordan skal morgendagens bistand se ut og hvordan bør vi innrette den? Det har denne våren blitt satt på dagsorden etter at Norad-direktør Bård Vegar Solhjell i januar skrev essayet om «Bistand 2.0» i Morgenbladet.Solhjell skrev at bistanden trengte et nytt rammeverk, hvor målet om økte investeringer til globale utfordringer sto sentralt.

Debatten setter fingeren på en høyst reell problemstilling som har dukket opp som følge av bistandens utvikling.

Over tid har bistandens opprinnelige formål om å bekjempe fattigdom i utviklingsland blitt nedprioritert til fordel for formål som er mer direkte i giverlands interesser. Dermed går stadig mer av bistanden til såkalte globale fellesgoder med varierende grad av utviklingseffekt. Norge er det landet i OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) som vier mest av sin bistand til globale fellesgoder. I 2022 gikk hele 22 prosent av den norske bistanden til globale fellesgoder. Det betyr at mindre av bistanden går til verdens fattige.

Er det riktig prioritering for effektiv bruk av våre knappe ressurser? I et nytt Civita-notat skriver vi om hva globale fellesgoder er, hva som omfattes av begrepet, og hvordan norsk bistand kan svare på de globale utfordringene vi står overfor.

Hva er globale fellesgoder?

Globale fellesgoder er goder som ingen kan forhindres fra å bruke, og hvor bruken av godet ikke begrenser andres bruk. Ren luft er for eksempel et fellesgode som ingen enkeltindivider kan ekskluderes fra, og som ingen kan bruke opp. Andre globale fellesgoder inkluderer pandemiberedskap og fraværet av en pandemi, eller å kutte i klimagassutslipp for å sikre et trygt klima.

I motsetning til tradisjonell fattigdomsbekjempelse, som skal gagne utviklingsland, vil globale fellesgoder komme til nytte på tvers av landegrenser. Ikke minst vil støtte til fattigdomsbekjempelse og globale fellesgoder kreve totalt ulike framgangsmåter i ulike kontekster. For eksempel står lavinntektsland kun for én tidel av alle globale utslipp fra jordbruk, mens mellominntektsland står for to tredjedeler av utslippene. Det betyr at de største kuttene i denne sektoren kan skje i mellominntektsland, og ikke der behovene for fattigdomsbekjempelse trolig er størst.

Nytenkning

Hvilken rolle skal globale fellesgoder spille i bistanden? Det regjeringsutnevnte ekspertutvalget ledet av Ole Jacob Sending, forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), anbefalte et nytt rammeverk for utviklingspolitikken. Det innebærer at Norges innsats deles opp i to kategorier: 1) Fattigdomsreduksjon og humanitær nødhjelp, og 2) Globale utfordringer, som blant annet klimaendringer.

Det ville være en viktig og nødvendig reform av norsk bistandspolitikk. Først og fremst fordi giverland har forpliktet seg til at økningen i klimafinansiering skal komme i tillegg til den tradisjonelle bistanden. Dagens utvikling, der bistand til fellesgoder går på bekostning av bistand til fattige, bryter derfor med Parisavtalen.

Videre handler det også om å benytte våre ressurser mer effektivt. Det kreves helt forskjellige tilnærminger, med andre tiltak og geografiske innsatsområder, for å løse globale utfordringer på den ene siden, og fattigdomsbekjempelse og andre formål for utviklingsland på den andre siden. Dermed vil en todeling kunne øke effekten av de ulike tiltakene. Slik kan vi både få bedre fattigdomsbekjempelse og samtidig større utslippskutt.

Det er dessuten slik at globale fellesgoder sjelden er utviklingslandenes egne prioriteringer. Derimot er globale fellesgoder noe vestlige giverland er villig til å finansiere – også dersom vi ser for oss en hypotetisk verden der bistand ikke finnes. Derfor gir det også mening å dele opp finansieringen.

Svake motargumenter

Selv om forslaget om oppdeling har bred faglig støtte, har utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp) bastant avvistanbefalingen fra hennes eget ekspertutvalg. Hun argumenterer for at klima og fattigdomsreduksjon henger tett sammen, og at vi ikke kan gjennomføre en todeling uten å gjøre det i fellesskap med andre givere.

Det er riktig at klima og fattigdom er tett knyttet sammen. Men dagens komplekse bærekraftsagenda kan ikke bli en hvilepute for en mer effektiv bistand. Altfor lenge har norsk bistand vært preget av altfor mange og uklare mål og tankegangen om at «alt henger sammen med alt». Det gjør det vanskelig å måle effekten av ulike tiltak, samt overser reelle målkonflikter. Dersom vi skal få mer igjen for bistandskronene, trenger vi entydige mål og klare prioriteringer.

Det er heller ingenting som hindrer Norge i å gjennomføre en slik todeling på egen hånd. For eksempel finansierer Luxembourg verken klima- eller flyktningutgifter over bistandsbudsjettet. I tillegg blir det nå utviklet et nytt finansieringsrammeverk for globale fellesgoder, kalt TOSSD (Total Official Support for Sustainable Development). De har konseptualisert en definisjon av globale fellesgoder.

Utviklingsministeren bør derfor snu og lytte til de faglige rådene. Vi trenger en todeling av bistanden. Både klimaet, verdens fattige og Norges skattebetalere vil være tjent med en mer effektiv bistand.

Teksten er publisert i Dagsavisen 19.7.2024.

Publisert: 22. juli 2024