Viktige valg for Norges fremtid
Høyreradikale partier har vind i seilene, men styringspartiene ser ut til å holde stand. For små land som Norge er valgene i store land, kanskje viktigere enn valgene her hjemme.
Publisert: 14. juli 2024
Tidsskriftet The Economist rangerer hvert år den demokratiske standarden i 167 av verdens rundt 200 land ut fra en liste med 60 kjennetegn. I fjor, som året før, havnet Norge på førsteplass, New Zealand nummer to, før de fire øvrige nordiske landene kom på rekke og rad.
Det er særlig i forhold til hvordan de politiske valgene foregår at Norge scorer poeng. Men også for politisk deltagelse og politisk kultur får vi topp score. Mens det ligger litt dårligere an med måten regjeringen styrer på, skal vi tro tidsskriftet.
«Litt dårligere» er likevel totalt sett langt bedre enn flertallet av verdens land. For ifølge Economist Intelligence Unit, som gjennomfører disse undersøkelsene, er det kun 43 av de 76 landene i verden som i år skal holde en eller annen form for valg – lokalt, regionalt og/eller nasjonalt – som gjør dette på en «fullstendig fri og rettferdig» måte.
Av de 43 landene er 27 medlemmer i EU. Her ble det nylig også gjennomført valg til Europaparlamentet, som er ett av EUs to lovgivende organer. Det er likevel ikke alle EUs medlemsstater som fullt ut karakteriseres som demokratiske på alle de 60 kjennetegnene, men de holder alle «frie og rettferdige» valg.
Det gjør også USA. Men i likhet med noen av EU-landene har USA – som Norge – visse utfordringer knyttet til måten landet styres på. Uten at vi vil karakterisere USA eller Norge som ikke-demokratiske av den grunn. De kunne bare ha fungert litt bedre ut fra de kriteriene for et velfungerende demokrati som The Economists sammenligninger er basert på.
USAs utfordring er den sterkt polariserte politiske kulturen vi for tiden får et lite innblikk i når presidentkandidatene Joe Biden og Donald Trump møtes til dyst. Men polariseringen oppstod ikke med dem. Helt siden 1990-tallet har ifølge YouGov demokratiske og republikanske velgere blitt stadig mer skeptiske til hverandre.
Hvis Trump vinner høstens valg, vil den sterke polariseringen kunne hemme amerikansk politikk ytterligere og skape store utfordringer for USAs allierte. Også Norge.
Men det er ikke bare i USA at politikken er blitt mer polarisert de siste årene. Det har også skjedd i Europa, hvor de tradisjonelle styringspartiene vi i Norge forbinder med Høyre og Arbeiderpartiet har mistet velgere til hver sin side langs høyre-venstre-aksen i europeisk politikk.
Dette ble veldig synlig i valget til Europaparlamentet 6.-9. juni i år, da flere radikale høyrepartier gikk sterkt frem i de største EU-landene, mens spesielt de grønne partiene og liberale partier tapte terreng.
I Tyskland fikk Alternativ for Tyskland (AfD) 15,9 prosent og slo statsminister Olaf Scholzs sosialdemokratiske parti med to poeng, men ble slått av kristendemokratene som fikk 30 prosent. I Italia fikk statsminister Giorgia Melonis parti Italias brødre nesten 29 prosent, som var fire ganger mer enn sist, og fem poeng mer enn hva de italienske sosialdemokratene fikk som nummer to.
Størst ble likevel seieren for Frankrikes Marine Le Pen og hennes Nasjonal samling, med 31,2 prosent, mens president Emmanuel Macrons sosialliberale parti kun fikk 15,2 prosent. Det var så sjokkerende for Macron at han umiddelbart utlyste nyvalg i Frankrike. Men det gikk heller ikke i hans favør.
Etter valget til den franske nasjonalforsamlingen, som foregår i to omganger og ble avholdt 4. og 7. juli, endte landet opp uten et styringsdyktig flertall. Macrons parti fikk bare 160 plasser mot Le Pens 140. Det var 51 flere enn sist, men likevel en skuffelse for Le Pen etter svært gode meningsmålinger i ukene før.
En viktig grunn for dette er den franske valgordningen. Men en annen grunn var at venstresiden mobiliserte sterkt mot høyresidens fremmarsj. Under ledelse av den venstresosialistiske veteranen, Jean-Luc Mélenchon, greide de å kapre hele 180 av 577 plasser.
Problemet er bare at denne alliansen, som inkluderer alt fra sosialdemokrater til hardbarkede kommunister, neppe vil klare å holde sammen under Mélenchons ledelse. For som frankrikeekspert Kjerstin Aukrust sa til avisen Vårt Land denne uken, er han mer kjent for store tanker om seg selv enn evnen til å kunne samle en sprikende venstreside.
Å holde sammen vil nok også bli en stor utfordring for de høyreradikale partiene i Europaparlamentet, siden deres grunnleggende idé er som Trumps «America First». De vil primært fremme sine nasjonalstatlige interesser og er ofte sterkt kritiske til EU-samarbeidets overstatlige bindinger på nasjonalstatlig politikk. Onsdag denne uken kunne nettstedet EuroNews melde at AfD har tatt initiativ til en ny partigruppe kalt «Europa av suverene nasjoner». Men mange av de høyreorienterte partiene er ikke med her, og flere av dem har dessuten vist at når de blir en del av de politiske prosessene i EU så modererer de gjerne sin EU-motstand. Giorgia Meloni er ett eksempel.
Om en slik form for elitesosialisering er en styrke for demokratiet eller ikke kan selvsagt diskuteres, for ofte kan det kanskje føre til en sterkere polarisering mellom de styrende og styrte i et demokrati.
Fremdeles er det de sosial- og kristendemokratiske partiene som sitter med flertallet i Europaparlamentet, og Labours overveldende seier i det britiske parlamentsvalget 4. juli i år viser kanskje også at velgerne ønsker en mer sentrumsorientert politikk enn den de høyre- og venstreradikale partiene kan tilby.
Britenes nye statsminister Keir Starmer har tatt Labour langt inn mot sentrum etter partiets store tap under den venstreradikale Jeremy Corbyn i forrige valg og fremstod i valget for en uke siden som et stabilt alternativ til 14 år med fem konservative statsministre og Brexit.
For små land som Norge er valgene i store land som Frankrike og Storbritannia, og selvsagt valg til Europaparlamentet, kanskje viktigere enn valgene her hjemme. Ikke minst i en tid hvor stadig flere land i verden går i ikke-demokratisk retning.
Teksten er publisert i Fædrelandsvennen 12.7.2024.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Seiersdagen og løgnens imperium
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
