Denne uken har Erna Solberg kritisert regjeringen for «tafatthet» i skolepolitikken.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun svarte Solberg ved å si at den skolen vi har nå, er «en stillesittende teoritung test- og Ipad-skole».

Det er forskjell på å karakterisere konkurrentens skolepolitikk og å karakterisere skolen.

At kunnskapsministeren karakteriserer skolen slik kun gjør, fremstår som helt useriøst.

Det er useriøst, blant annet fordi det ikke er sant.

Formålet var nok å få frem at denne «stillesittende teoritunge test- og Ipad-skolen» er arven etter Erna, Høyre og FrP. (Arbeiderpartiet har en tendens til å «glemme» at også KrF og Venstre var med og styrte fra 2013 til 2021, og at det var Venstre og Høyre som styrte Kunnskapsdepartementet).

Men det er også useriøst, fordi kunnskapsministeren selv ikke har presentert noen planer for hva hun skal gjøre med de problemene hun mener at skolen har. Regjeringen har riktig nok bevilget litt penger til innkjøp av flere bøker og mye penger til å opprettholde små skoler, men samtidig har den reversert viktige ordninger som, etter manges mening, kunne skapt en bedre skole, som for eksempel lærerspesialistordningen. Kari Nessa Nordtuns forgjenger, Tonje Brenna, var mest opptatt av å bekjempe friskolene.

Det oppsiktsvekkende er at regjeringen, etter å ha styrt i snart tre år, fortsatt ikke har noen diagnose eller plan for hva som bør gjøres. Den er riktig nok veldig kritisk til digitaliseringen av skolen, men kunnskapsgrunnlaget er fortsatt svakt, så hva denne kritikken egentlig vil og bør føre til, er helt uklart.

Det florerer nå av hypoteser om hva som er galt i norsk skole (og dessverre altfor få hypoteser om hvorfor mye går bra), noe jeg har skrevet om før. Men det er vanskelig å få tak i hva kunnskapsministeren mener. Hun er riktig nok mot mobiltelefoner i klasserommet, for at læreren skal ha autoritet i klasserommet, for at elevene skal lære å lese og skrive og regne, for at skolen skal bli mer praktisk og for at russefeiringen skal endres.

Men dette er knapt noen uenig i. Spørsmålet er hva det betyr i praksis, og det er nesten umulig å forstå.

Kunnskapsministeren uttaler seg nedsettende om «testskolen», men grunnen til at hun «vet» at nesten alt går i feil retning i norsk skole, er den testingen hun er mot. Det er derfra, altså fra PISA, PIRLS og TIMSS, hun henter informasjonen sin. Hun har også sagt at hun vil beholde nasjonale prøver.

Hun uttaler seg nedsettende om «teoriskolen», men vil satse mer på lesing, skriving og regning – akkurat det som deler av venstresiden (helt feilaktig, etter min mening) har betraktet som «teori».

Hun er mot «ukritisk digitalisering», men har ikke noen andre løsninger enn å hive ut mobilen fra klasserommet, enda den stort sett var hevet ut fra før. Et beskjedent beløp til innkjøp av flere bøker vil neppe føre til noen stor endring.

Hun vil ha en mer praktisk skole, men hva betyr det? Kommer det nye fag? Skal det gis mer plass til de mest praktiske fagene, og hva skal eventuelt ut? Eller betyr det bare at selve undervisningen bør bli mer praktisk? Det er jo ingenting til hinder for at den kan bli det i dag.

Hva hun vil gjøre med russefeiringen er også uklart, men jeg ønsker henne lykke til. Mange har prøvd før, men man støter dessverre på en del problemer knyttet til skoleårets lengde, lærernes arbeidstidsavtaler og elevenes egne ønsker. Det siste jeg så, var at det nå tidligst kan skje en endring i 2026.

Når det gjelder fraværsregelen, har regjeringen – etter mye om og men – bestemt seg for å beholde den slik den er.

Simen Spurkland, som er lærer i videregående skole, skrev i Aftenposten forleden at han er lei av politikere som kritiserer hverandre. Han er dessuten digitalentusiast og mener at han skaper en god skole for elevene sine ved å bruke digitale læremidler.

At Spurklands arbeidsplass, altså skolen, blir diskutert, er dessverre noe han må leve med. Mange som arbeider i offentlig sektor, føler nok ofte at de blir kritisert, fordi politikerne så ofte diskuterer feil, mangler og forbedringsmuligheter i offentlig sektor. Men det er en diskusjon vi må ha i et demokrati. Det er ikke en diskusjon om de ansatte, men om rammene som de arbeider innenfor.

Redaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen, ga støtte til Spurkland i podkasten Aftenpodden. Hun mente at lærere, nærmest i det daglige, blir detaljstyrt av politikerne, blant annet om pedagogiske metoder. Men det er selvsagt ikke riktig. Skolen styres ikke av debatter i Politisk kvarter. Den styres av lover og forskrifter, herunder læreplaner, som heldigvis endres ganske sjelden. Norske lærere har dessuten stor grad av autonomi og metodefrihet.

Det Spurkland savner, er penger. Han trenger penger til alt mulig: «Lærebøker i papir, læremidler digitalt, kladdebøker, blyanter, penner, tavletusjer, 3D-printere, vinylkuttere, legobyggesett, keyboard til Ipad og tilgang på god kunstig intelligens». Andre lærere ville kanskje også legge til at de kunne trenge en sekretær.

På dette punktet forstår jeg Spurkland veldig godt.

Problemet er bare at Norge allerede ligger helt i verdenstoppen når det gjelder å bruke penger på skolen.

Vi ligger milevidt foran gjennomsnittet i OECD, og den viktigste årsaken er at vi har valgt å ha mye høyere lærer- og voksentetthet enn nesten alle andre land.

Et av de spørsmålene vi burde stille oss, er hvordan det kan ha seg at også andre land har en ganske god skole, der elevene trives, lærer og utvikler seg til gangs mennesker. Hva er det de gjør, med mindre ressurser, som vi ikke gjør?

Det andre spørsmålet vi bør stille oss, er om vi burde bruke ressursene litt annerledes. Hvor mye «lærebøker i papir, læremidler digitalt, kladdebøker, blyanter, penner, tavletusjer, 3D-printere, vinylkuttere, legobyggesett, keyboard til Ipad og tilgang på kunstig intelligens» – eller sekretærer – kunne Spurkland og skolene fått, dersom de (eller politikerne) valgte å ha litt lavere lærer- og/eller voksentetthet?

Og kunne det gitt en bedre arbeidssituasjon for lærerne?

For cirka 20 år siden var jeg på besøk på en skole som hadde valgt denne løsningen: De hadde kuttet antall lærerstillinger med én og brukt pengene på andre ting som var til støtte for lærerne i deres arbeid. Alle var mer fornøyd.

Det ligger nok igjen an til en valgkamp der skolepolitikken står sentralt.

Det er bra, men jeg frykter at debatten kan bli kaotisk og slagordpreget – slik den også var på 1990-tallet – før vi skaffet oss bedre kunnskap om den reelle situasjonen i norsk skole.

Slik kunnskap burde vi ha skaffet oss igjen.