Østerrike-Ungarn og EU
BREV nr. 27
Østerrike og Ungarn var to statsdannelser fra middelalderen som før første verdenskrig organiserte et europeisk mangfold i et dobbeltmonarki. Det levde imidlertid ikke opp til samtidens krav, og statsdannelsen brøt sammen i verdenskrigen.
Publisert: 28. mai 2024
Jeg tror ikke at Østerrike-Ungarn (1867-1918), også kalt Dobbeltmonarkiet, har spilt noen rolle for utformingen av EU-samarbeidet. Likevel er det enkelte forhold som kan gi grunnlag for refleksjoner. En kort rekapitulering kan da være på sin plass.
Dobbeltmonarkiet er siste fase av Habsburg-dynastiets politiske innflytelse i Europa over flere hundre år. Habsburgernes lederskap var særlig knyttet til keiserrollen i Det tysk-romerske rike. Reformasjonen og andre forhold svekket dette rike, som ble oppløst i 1806 under Napoleonskrigene. Det østerrikske keiserrike fra 1804 var habsburgernes tilpasning til begivenhetene – og et slags tilsvar til Napoleons franske keiserrike.
Det østerrikske keiserriket hadde sitt hovedsete i Wien, og omfattet særlig tysktalende områder, men også slaviske områder i dagens Tsjekkia og Slovenia. Ekspansjon i Tyrol, og senere i Ungarn og Kroatia, hadde brakt italienske, ungarske og andre slaviske språkområder inn under habsburgernes overherredømme. Det tyske forbund (1815-1867) kan ses som en etterfølger av Det tysk-romerske rike. Østerrike var i utgangspunktet den toneangivende stat i forbundet. Det oppsto imidlertid etter hvert konkurranse om lederskapet mellom et stadig sterkere Preussen og et stadig svakere Østerrike. En krig mellom dem (1866) avgjorde konkurransen, som Østerrike tapte.
I et forsøk på å opprettholde sin posisjon som en viktig sentral-europeisk makt, ble det nødvendig for Østerrike å finne en ordning med ungarerne – den største ikke-tyske folkegruppe i keiserriket. Dette resulterte i en avtale mellom den østerrikske regjering og den ungarske landdag om etablering av et statsforbund (en realunion) mellom Østerrike og Ungarn (Österreichisch-Ungarischen Ausgleich, eller ‘Kompromisset’, 1867). Dobbeltmonarkiet ble den nest største stat i Europa etter areal og den tredje største etter folketall.
Statene ble likestilt med separat parlament og regjering. Østerrike anerkjente den ungarske forfatning fra revolusjonsåret 1848 og den ungarske landdag som ungarsk parlament (riksdagen), med myndighet på eget territorium, i likhet med det østerrikske parlament (riksrådet) på østerriksk territorium. Ungarn aksepterte til gjengjeld den østerrikske keiser som ungarsk konge, altså som statsoverhode.
Statsforbundet gjaldt for felles anliggende. De omfattet utenriksvesenet, en hærordning og økonomisk samarbeid. Saksområdene ble forvaltet av felles ministre, som sto direkte under keiseren/kongen (betegnet «kaiserlich und königlich»). Kompromisset ble gjennomført ved separat lovgivning i de to rikshalvdeler. Parallell lovgivning regulerte imidlertid fellesforvaltningen, blant annet med regler om riksrettsansvar for de felles ministre.
Utenriksvesenet omfattet felles diplomatisk og handelsmessig representasjon til andre stater, samt inngåelse av internasjonale avtaler når dette krevde medvirkning fra riksrådet og riksdagen. Det felles forsvar omfattet i tillegg til hæren også marinen. Begge deler av Dobbeltmonarkiet stilte med avtalte kontingenter for hæren, men rekruttering og verneplikt var underlagt nasjonal lovgiving. Keiseren var formelt øverstkommanderende, men utpekte i praksis stedfortredere. Et felles budsjett var knyttet til finansieringen av fellesoppgavene, som den felles finansminister hadde ansvar for. Kostnadene skulle fordeles etter avtale mellom begge parlamenter og godkjennes av keiseren. Ble parlamentene ikke enige, skulle keiseren fastsette fordelingen for det aktuelle år.
Noen saksområder skulle i tillegg samordnes, for eksempel kommersielle forhold og regulering av jernbanelinjer og telegrafsamband av felles interesse. Et felles tollområde med frihandel mellom østerriksk og ungarsk territorium var etablert i 1850. Tollområdet ble forsterket ved Kompromisset. Et felles pengevesen ble etablert ved Den østerriksk-ungarske bank (1878). En felles valuta (Krone/korona) basert på sølv ble deretter innført og erstattet med gullstandard fra 1892.
I store deler av Europa, fra 1800-tallet frem til første verdenskrig, førte økt handel til økonomisk fremgang, men også til politiske endringer med demokratisering av samfunnene (maktfordeling, parlamentarisme, politisk og faglig organisering, utvidet stemmerett med videre). Habsburgernes styre var imidlertid preget av historien og av autoritetstro og militær orden, noe som var lite egnet til å møte utfordringene. I Ungarn dominerte ungarsk nasjonalisme.
Et fellestrekk for de to stater var at de var flerkulturelle. I den østerrikske del av Dobbeltmonarkiet var tysk-østerrikerne den største folkegruppe, men langt fra en majoritet. Tilsvarende gjaldt for ungarerne i den ungarske del. De største folkegrupper ellers var tsjekkere, polakker og rutenere (ukrainere) i Østerrike og tyskere, rumenere og slovaker i Ungarn. I tillegg kom mindre folkegrupper som slovenere, italienere, kroater, serbere og jøder. Særlig i ungarsk politikk var det lagt opp til assimilering (‘madjarisering’).
Noen av disse folkegrupper bodde i sin helhet i Dobbeltmonarkiet (for eksempel tsjekkere), andre både innenfor og utenfor (for eksempel polakker). Noen slike folkegrupper kunne søke støtte fra andre stater (for eksempel fikk serbere støtte fra Serbia). Sosiale og økonomiske forskjeller mellom de ulike folkegrupper var en realitet, med de tysk- og ungarsktalende folkegrupper øverst i en ‘hakkeorden’; nederst var de minst tallrike slaviske folkegrupper. Blant disse økte kravene om nasjonal uavhengighet.
Selvbestemmelse på nasjonalt grunnlag hadde støtte fra seiersmaktene i første verdenskrig, særlig fra USAs side. Etter fredsslutningen førte denne kamp derfor til etablering av nye stater som Tsjekkoslovakia og Jugoslavia, samt store grenseendringer til fordel særlig for Polen, (som gjenoppsto som stat), Romania og Italia, på bekostning av Østerrikes og Ungarns territorier. Verdenskrigen gjorde slutt på de gamle, mangfoldige, sentraliserte og klassedelte regimer, og førte til store endringer på europakartet. Østerrike-Ungarn (og Det ottomanske rike) ble splittet opp, mens Tyskland skulle holdes nede økonomisk og militært. Dét la grunnlaget for tysk revansjisme, som ledet til andre verdenskrig tyve år senere.
Etter 1945 ble imidlertid en annen vei fremover valgt. Med støtte fra USA og Storbritannia kom en vanskelig forsoning mellom fiendene Frankrike og Tyskland i stand, med et felles marked som virkemiddel. Det europeiske marked, understøttet av politiske verdier som er felles for medlemsstatene, har vokst fra seks stater i 1952 til 27 stater i 2024. Forhandlinger med nye medlemsstater pågår. EU fremmer fred og utvikling i Europa, og kan kanskje bidra også i andre deler av verden. EUs føderale organisering, basert på felles interesser mellom demokratiske og selvstendige stater, menneskerettigheter og sosial utjevning, gir bedre fremtidsutsikter enn tilfelle var for Østerrike-Ungarn.
Dobbeltmonarkiet var preget av motsetninger på grunn av mange folkegruppers ønske om nasjonal selvstendighet. Slike motsetninger er også til stede i EU. Det er imidlertid neppe mye å lære for EU-samarbeidet av Dobbeltmonarkiets erfaringer. Habsburg-riket tilhører en annen æra og verden er annerledes i vår tid enn i tiden før 1914. Etter 1945 har globalisering av internasjonal handel og økonomi skjedd i et økende tempo. Den teknologiske utvikling har også akselerert. Krig i Europa i vårt århundre er en særlig trussel mot EU-statenes felles verdigrunnlag. Som en følge av utviklingen har spenningene mellom den ufrie og den frie verden blitt farligere.
Størst egeninteresse i et forpliktende samarbeid har de små og mellomstore europeiske stater. Men ingen EU-stat er lenger en internasjonal stormakt, som kan basere seg på egne krefter. Dette endrer vilkårene for Europas organisering. De europeiske staters beste mulighet til å opprettholde vekst og velstand i fremtiden ligger i EU-samarbeidet. Lærdommen må i så fall være at frie og demokratiske samfunn som bygger på menneskerettigheter, er forutsetninger for å bevare freden mellom stater. Dette understreker behovet for at europeiske stater står sammen i EU for å forvare felles europeiske interesser.
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Fest sikkerhetsbeltene!
Peak menneskeheten
