Folket er tjent med mer tvang
Uten større kommuner kan både tjenestetilbudet og folkestyret forvitre
Publisert: 2. februar 2024
På begynnelsen av 1970-tallet hadde Norge 750 kommuner.
I dag har vi 357 kommuner, det vil si at antallet er mer enn halvert.
Men fortsatt har vi mange kommuner som er så små at de ikke greier å ivareta sine lovpålagte oppgaver.
De mangler både kapasitet og kompetanse har nesten ingen mulighet til å nyttiggjøre seg selve poenget med det lokale selvstyret, nemlig å gjøre prioriteringer basert på lokale behov.
Det såkalte Generalistkommuneutvalget, som avga sin innstilling i mars i fjor, var helt klart:
«Analysene viser at det er en klar sammenheng mellom en kommunes innbyggertall og sentralitet og den samlede lovoppfyllelsen. Store kommuner og kommuner som ligger sentralt, oppfyller i større grad lovkravene enn kommuner som er mindre og ligger mindre sentralt. Utvalget har sett på en rekke andre undersøkelser som bekrefter et slikt bilde. Små og usentrale kommuner har jevnt over større utfordringer på flere områder enn større og mer sentrale kommuner.»
Utvalget hadde problemer med å kartlegge graden av lovoppfyllelse i hele 94 kommuner. Disse 94 kommunene, skriver utvalget, «har betydelig lavere befolkningstall, lavere befolkningsvekst og ligger mindre sentralt enn de 262 kommunene som inngår i kartleggingen.»
Utvalget utelukker ikke at konklusjonen, som viser at små kommuner har de største problemene med å ivareta sine lovpålagte oppgaver, ville vært enda klarere, dersom disse kommunene hadde vært med. Og som det også sies: «Økonomi kompenserer bare i begrenset grad for de utfordringene som er knyttet til størrelse og sentralitet.»
Utvalgets konklusjoner er alvorlige.
Mye tyder på at dagens kommunestruktur er en direkte trussel mot prinsippene i vårt velferdssamfunn, nemlig at befolkningen har krav på likeverdige tjenester av høy kvalitet og en kommune som ivaretar sine oppgaver som myndighetsutøver på en god måte.
Likevel ble utvalgets utredning lagt i en skuff av daværende kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik. Utredningen har riktig nok vært på høring, men det er, så vidt jeg har registrert, ikke kommet noen signaler om hvordan den skal følges opp.
Men det er altså i denne situasjonen at Senterpartiets leder, Trygve Slagsvold Vedum, gjør reversering av sammenslåtte kommuner til en kampsak, og endrer loven, slik at det i fremtiden skal bli vanskeligere for Stortinget å slå sammen kommuner med tvang.
Å bruke ordet «tvang», slik alle partier nå gjør, er for øvrig absurd.
Hvis det er tvang at Stortinget bestemmer hva slags kommunestruktur vi skal ha, er det mye som er tvang. Trygve Slagsvold Vedum, for eksempel, kommer i 2025 til å gå til valg på at det skal tvangsinndrives skatter, at vi skal tvinges til å gå på den skolen som politikerne vil at vi skal gå på, og at vi skal tvinges til å betale mange milliarder kroner i subsidier til landbruksnæringen.
Hvordan kan Vedum forsvare det, hvis det er så viktig å lytte til folk, slik han gang på gang gjentok i dagens Politisk kvarter? Hvorfor går han ikke inn for folkeavstemninger om skattepolitikken, landbrukspolitikken og om fritt skolevalg?
Svaret er sannsynligvis at vi lever i et representativt demokrati, der vi velger de folkevalgte som skal fatte beslutninger på våre vegne.
Noe av det viktigste og mest sentrale som våre folkevalgte bør greie å ta stilling til, er hvordan den offentlige forvaltningen bør se ut. Hvordan bør den organiseres og styres, og hvordan skal arbeidsdelingen være? Hva er mest hensiktsmessig for å nå målene om for eksempel å yte gode velferdstjenester, skape en god skole og et effektivt forsvar?
Kommunestrukturen kan ikke være et mål i seg selv, men et middel til å nå andre og viktigere mål. Så hvordan er det hensiktsmessig at forvaltningen organiseres for at innbyggerne skal få så gode tjenester og en så god offentlig forvaltning som mulig?
Generalistkommuneutvalget, som riktig nok ble oppnevnt av Solberg-regjeringen, fikk i oppdrag å forsøke å gi oss et kunnskapsgrunnlag som gjør det mulig å besvare disse spørsmålene. Men regjeringen, med Senterpartiet i spissen, er åpenbart ikke interessert i dette. Hvis befolkningen i en kommune er mot kommunesammenslåing, vil Senterpartiet at de skal ha vetorett.
Dessverre går også de øvrige partiene langt i å avvise «tvang» som metode. De vil rett og slett ikke ta ansvaret for at vi har en hensiktsmessig kommunestruktur i Norge. Det kan bety at det vil skje lite eller ingenting i årene som kommer, og at de mange små kommunene vil få stadig større problemer med å levere lovpålagte tjenester til befolkningen.
I Danmark ble det gjennomført en stor endring i kommunestrukturen i 2009. Den var basert på det som ofte kalles «frivillig tvang».
Med «frivillig tvang» menes at nasjonale myndigheter stiller noen krav, for eksempel til det lavest mulige innbyggertall, og at kommunene deretter frivillig velger hvordan og med hvem de vil slå seg sammen. I Danmark gikk antall kommuner ned fra 271 til 98.
En lignende reform er høyst påkrevet i Norge også.
Politisk redaktør i Kommunal Rapport, Agnar Kaarbø, skriver i dag at han også er bekymret for at lokaldemokratiet skal forvitre, blant annet fordi den statlige styringen er altfor sterk og etterlater lite rom for lokale prioriteringer.
De to temaene hører sammen: Små kommuner med for lite kapasitet og kompetanse til å utføre sine lovpålagte oppgaver er et lett bytte for statlig overstyring. I verste fall forvitrer både tjenestetilbudet og demokratiet.
Mer fra bloggen
Kan Sylvi Listhaug være lim?
Behovet for eutanasi og assistert selvmord bør bli mindre
behandling, får ønsket sitt respektert
Vil eierbeskatningen øke enda mer i neste stortingsperiode?
Uro i Kongehuset
Stortinget bør ikke ha hastverk når abortloven endres