For mange universiteter?

I praksis har det nok vist seg at ønsket om å bli universitet kan bli så sterkt at det avleder oppmerksomheten fra andre viktige oppgaver, som f.eks. å styrke profesjonsutdanningen og -forskningen, og at det kan føre til at ressursene spres for mye. Men nettopp derfor er det viktig med tiltak som kan virke i motsatt retning, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 14. februar 2012

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

I Klassekampen i dag påstås det at jeg er «kritisk til egen reform». Den reformen det siktes til, er Kvalitetsreformen, og det punktet jeg er kritisk til, dreier seg dels om kriteriene for å bli universitet, dels om hvordan forskningsressursene kan bli spredt for tynt utover på institusjonene.

Det er mulig Klassekampen vil at det skal se ut som om jeg angrer på noe jeg har gjort eller har fått en annen mening enn jeg den gangen hadde. Men det er ikke tilfellet. Jeg var medlem av en mindretallsregjering, og en mindretallsregjering får det ikke alltid nøyaktig slik den vil. Den må forhandle i Stortinget og gi både regjeringspartier og opposisjon større innflytelse enn de har når det er flertallsregjering.

Som utdannings- og forskningsminister foreslo og gjennomførte jeg tre særlig store saker – nemlig Kvalitetsreformen i høyere utdanning (som delvis var utviklet før jeg ble statsråd), Kunnskapsløftet (som var nybrottsarbeid) og forskningsmeldingen Vilje til forskning (som også var nybrottsarbeid).

Det aller meste passerte Stortinget uten problemer. Men på noen få punkter måtte vi inngå kompromisser, både innad i regjering og i Stortinget. Det gjaldt bl.a. det som Klassekampen er opptatt av i dag, nemlig kriteriene som skal til for å få betegnelsen universitet, som mange i dag mener er for slappe og fører til at ressursene spres for tynt.

Hvordan kunne det skje?

Det hele startet i 2001, da Trond Giske var utdanningsminister. Han foreslo at det bare skulle kreves ett doktorgradsprogram for å kunne bli et universitet. I praksis ville det bety at nesten alle institusjoner som driver høyere utdanning, kunne kalle seg universitet.   Den borgerlige opposisjonen på Stortinget likte ikke dette og mente i stedet at det skulle kreves fire doktorgradsprogrammer og fem mastergradsprogrammer for å kunne kalle seg et universitet.    Etter at jeg ble utdanningsminister foreslo jeg å gå enda lenger. Jeg fulgte opp Stortingets ønske om fire doktorgrads- og fem mastergradsprogrammer, men foreslo også at institusjonene skulle drive stabil forskerutdanning for å bli universitet.    I tillegg fremmet jeg et forslag som var meget kontroversielt: Jeg foreslo at de nye universitetene ikke fritt skulle få opprette doktorgradsprogrammer uten eksplisitt godkjenning. Det betød at jeg ønsket å beholde et klart skille mellom de fire gamle og de nye universitetene.    Dette forslaget møtte massiv motstand. En tverrpolitisk allianse av stortingsrepresentanter, lokalpolitikere, lokalt næringsliv og utdanningsinstitusjonene selv gjennomførte nærmest et opprør mot meg og den daværende regjering. De forlangte at de nye universitetene måtte få nøyaktig de samme fullmaktene som de gamle hadde hatt. Opprøret kom særlig fra de regionene som snart håpet å få et universitet, dvs. Rogaland, Agder og Nordland.    På denne tiden var det imidlertid intet synlig eller hørbart opprør i akademia. Jeg tror saken gikk mange hus forbi, og derfor ble det ingen «mannjevning» mellom distriktspolitiske og mer faglige interesser.

Først noen år senere, etter hvert som de nye universitetene ble etablert, kom protestene, men altså nokså forsinket.

Isolert sett betyr det ikke så mye hva man kaller en institusjon. Det er f.eks. ingen automatikk i at en institusjon som har blitt universitet, skal få mer penger.

I praksis har det nok likevel vist seg at ønsket om å bli universitet kan bli så sterkt at det avleder oppmerksomheten fra andre viktige oppgaver, som f.eks. å styrke profesjonsutdanningen og -forskningen, og at det kan føre til at ressursene spres for mye.

Men nettopp derfor er det viktig med tiltak som kan virke i motsatt retning, som f.eks. etableringen av Sentre for fremragende forskning, som bidro til å konsentrere ressurser om de beste og – ja, fremragende – forskningsmiljøene.

Innlegget er publisert på Clemets blogg.