Arbeidsliv

Oppropet fra Ærø – En historie om hamsterhjulet og velferdsstaten

Er det beundringsverdig eller usolidarisk å trekke seg tilbake fra arbeidslivet for å leve et enklere liv og være mer sammen med familien når man fortsatt er ung og arbeidsfør?

Kristin Clemet

Publisert: 10. januar 2024

«Flukten fra hamsterhjulet» var overskriften på en reportasje i Dagens Næringsliv i julen.

Der kunne vi lese om et knippe personer som ikke vil gjøre som regjeringen sier.

Mens både regjeringen og den borgerlige opposisjonen mener at vi må arbeide mer for å redde velferdsstaten, vil de arbeide mindre.

Dagens Næringsliv presenterte det som en trend og viste til den amerikanske Fire-bevegelsen. Bokstavene «fire» står for «financial independence, retire early».

«Fire»-folk prøver å innrette seg slik at de blir økonomisk uavhengige og har råd til å jobbe lite.

Om trenden er reell kan diskuteres. Debatten om trenden er uansett høyst levende.

I Danmark har dette vært en av de store debattene i 2023: Er det beundringsverdig eller usolidarisk å trekke seg tilbake fra arbeidslivet for å leve et enklere liv og være mer sammen med familien når man fortsatt er ung og arbeidsfør?

Ærø-manifestet heter boken som startet debatten.

En ung firebarnsmor skrev om hvor dypt frustrert hun ble over at livet var et slags hamsterhjul, der hun hele tiden måtte løpe fortere og føle at hun kom til kort, både hjemme og på arbeidet. Hun lengtet etter et roligere liv.

Familien flyttet til Ærø, en idyllisk øy i et utkantområde, der de etter hvert tok flere drastiske beslutninger. De arbeidet mindre, levde enklere, laget sin egen kjøkkenhage og tok barna ut av skolen. De ville leve i en naturlig rytme, ikke være fanger av systemet.

Boken gjør inntrykk. Forfatteren, Maj My Humaidan, har rett i mye av det hun skriver. Mange barnefamilier føler at de har for lite tid og overskudd til hverandre.

Boken ble en bestselger, og mange omfavnet budskapet.

Men samtidig var det noe som skurret. En av dem det skurret mest for, var sosialdemokraten Kaare Dybvad Bek.

Han skrev boken Arbejdets land, som ble sett på som et slags motsvar til Ærø-manifestet.

Hans bok er et sterkt forsvar for arbeidslinjen, altså at alle som kan, bør arbeide, og at det skal lønne seg å arbeide.

Han anerkjenner frustrasjonen som småbarnsforeldre kan føle, men han er uenig i at arbeidet er et åk. For de fleste mennesker er arbeidet en berikelse, også i immateriell forstand.

Men han er også sterkt bekymret for at det arbeidsfrie livet virkelig skal bli en trend. Det er jo, når alt kommer til alt, arbeidet som finansierer velferdsstaten.

Satt på spissen er det to syn som støter mot hverandre i de to bøkene.

Den ene ser oss som slaver av systemet og av ambisiøse politikere som vil finansiere stadig flere fellesgoder med våre skattepenger. Det tvinger oss inn i et altfor travelt liv, der vi forbruker mer og overlater våre egne barn til profesjonelle omsorgspersoner i mesteparten av deres våkne tid.

Og hva er egentlig poenget med å få barn, hvis vi ikke skal være sammen med dem?

Den andre ser oss som part i en samfunnskontrakt.

Vi arbeider så mye vi kan, fordi vi trives med det og drives av en sunn, protestantisk arbeidsetikk. Vi ønsker å være selvhjulpne og bidra til samfunnet. Vi får utdanning, helsehjelp, pensjon og politibeskyttelse når vi trenger det, men det forutsetter at vi arbeider og betaler skatt.

Men er samfunnskontrakten, på en nesten umerkelig måte, blitt endret?

I mange tiår kunne velferdsstaten bygges ut, samtidig som vi gradvis reduserte vår egen arbeidstid. Vi fikk kortere arbeidsdag og mer ferie, og vi har tatt ut deler av velstandsøkningen i mer fritid. Vi kunne produsere det samme eller mer på kortere tid.

Men nå er dette tilsynelatende slutt.

Velferdsstaten har pådratt seg enorme forpliktelser og kanskje enda større forventninger. I 2022 var det 1,4 millioner personer, eller hele 40 prosent av befolkningen i alderen 18 – 66 år, som mottok ytelser til livsopphold fra det offentlige. Og nå blir vi flere pensjonister. Produktivitetsveksten er redusert, og på mange områder er det mangel på arbeidskraft.

Nå må politikerne be oss om å jobbe mer for at de skal greie å oppfylle alle de løftene de har gitt oss.

Noen av Dybvad Beks borgerlige kolleger skrev også bok, der de tok et oppgjør med «systemstaten».

De deler bekymringen for at arbeidslinjen svekkes og for finansieringen av velferdsstaten. Men noen av løsningene de går inn for, er annerledes.

De antyder blant annet at den omfattende velferdsstaten i seg selv er et problem, fordi den reduserer valgfriheten. Hvis vi kan beholde mer av egen inntekt, kan vi i større grad selv velge om vi vil arbeide litt mindre mens barna er små.

De er også bekymret for at arbeidsmoralen er svekket. Internasjonale undersøkelser viser at det er færre i Danmark enn i mange andre land som legger vekt på å lære sine barn om verdien av hardt arbeid. Det er også færre unge som arbeider i ferie og fritid.

Vi finner lignende tall for Norge. Også Norge har lavere arbeidsmoral, målt på samme måte, enn mange andre land. Og også norske unge jobber mindre på fritiden.

Når jeg hører politikere snakke om arbeidslinjen, syns jeg ofte det virker kjølig og instrumentelt. Vi skal, tross alt, ikke være lakeier for staten. Vi skal arbeide for å forsørge oss selv og fordi det gir livet mening.

Det er ikke alt arbeid som er meningsfylt eller sunt for kropp og sjel.

Men undersøkelser viser at om lag 90 prosent av oss er godt fornøyde med jobben. Bare 15 prosent mener at jobben forstyrrer privatlivet.

Undersøkelser viser også at det er de som står utenfor arbeidslivet, som mener at de har dårligst livskvalitet. Vi som har et arbeid, er som regel mer fornøyd. Så hvis vi blir stresset, skyldes det kanskje vel så mye et hektisk fritidsliv enn et dårlig arbeidsliv – med skyhøye forventninger til alt vi, og særlig barna, skal oppleve og være med på?

I et liberalt demokrati må vi selvsagt respektere menneskers livsvalg.

Men vi kan ikke legge skjul på at offentlig velferd koster. De som vil nyte godt av dyre velferdsgoder, må også bidra, hvis de kan.

Et alternativ til at vi arbeider, er at vi krymper velferdsstaten. Men hvem går inn for det?

Det er i hvert fall ingen politiske partier som gjør det. Det er vel egentlig tvert om: De partiene som er mest kritiske til arbeidslinjen, vil ekspandere velferdsstaten mest.

Tilfeldighetene vil at en tidligere journalist i Dagens Næringsliv, Simen Tveitereid, skrev et norsk «ærø-manifest» allerede i 2018. Boken heter Et fritt liv. Også han flyttet på landet og tilbragte mer tid med familien og i hagen,selv om politikerne hadde sagt at vi «må jobbe mer om vi skal redde velferdsstaten».

Jeg vet ikke hvordan det ville gå, hvis alle gjør som Simen og Maj. Eller om politikken kan gjøre det lettere for oss å velge, i hvert fall i perioder av livet.

Men det er vel verdt en verdidebatt!

Innlegget var publisert i Aftenposten 8. januar 2024.

Publisert: 10. januar 2024