krig — Bildet er tatt av luxstorm fra Pixabay

Når bøllene får diktere

Hva gjør Ungarn og Tyrkia i det hele tatt i NATO?

Publisert: 11. desember 2023

Det er gått halvannet år siden Sverige leverte inn søknad om NATO-medlemskap. Like lenge har Ungarn og Tyrkia sabotert søknadsprosessen. Fra første stund har vi fått høre at Tyrkia og Ungarn bare bruser med fjæra og at søknaden snart går gjennom.

I mellomtiden har svenskene fått sikkerhetsgarantier fra USA. Det vil nok ha en avskrekkende effekt på denne siden av et eventuelt nytt Trump-presidentskap.

At vestlige statsledere og Jens Stoltenberg stadig vekk forteller oss at det vil ordne seg, skyldes nok behov for pragmatisk kommunikasjon. Men hvor realistisk er det?

I korridorene er man nok mer pessimistiske. Det er ikke sikkert at Sverige blir medlem av NATO. Tyrkia og Ungarn er i praksis femtekolonne. De har begge interesse av å trenere, muligens blokkere, hele prosessen.

Orban klager over at svensk demokratikritikk sårer det ungarske folk, og Erdogan er minst like trist på vegne av hele den muslimske verden, krenket av svensk koranbrenning. Men dette er krokodilletårer og dårlig skjult indremedisin.

Erdogan og Orban saboterer fordi de kan. De trenerer for å sette en autokratisk dagsorden. De stikker kjeppene i hjulene for et sett av verdier de har lite eller ingenting til felles med. Verdier som er nedfelt i NATOs statutter.

Forakten for disse verdiene stikker dypt inn i det vi kan kalle den nasjonalistiske autoritære nyorienteringen. Her har Orban inntatt en lederposisjon.

Trumps lojale flokk avholder høyreradikale anti-woke-konferanser i Budapest. Sympatien for Putin går langt inn i både «Make America Great Again»-kampanjen og i høyrepopulistiske partier i Europa.

Erdogan og Orban driver med utpressing. I mellomtiden trår vestlige ledere varsomt. Erdogan kunne uten særlig protester dirigere i kulissene da Nagorno-Karabakh ble etnisk renset.

Etter 7. oktober-angrepet mot Israel uttalte Erdogan, som ellers er kjent for å ha fengslet tusenvis av opposisjonelle og journalister, at Hamas ikke er en terrororganisasjon, men en «frigjøringsgruppe» som fører en kamp «for å beskytte sitt land og folk.»

Spørsmålet som melder seg, er naturligvis: Hva gjør de i det hele tatt i NATO?

Vi er inne i en sivilisatorisk kamp mellom demokratier og autokratier. I den kampen er verken Orban eller Erdogan våre allierte. De kommer til å by på store problemer fremover. Men har vi «råd» til å gi slipp på dem?

Ungarn har også vært en stein i skoen hos EU i mange år. I det siste har Orban gjort det tindrende klart at han ikke har til hensikt å engang vurdere muligheten for ukrainsk EU-medlemskap. Han vil også strupe støtten EU gir til ukrainerne.

«På tide å si opp Ungarns EU-medlemskap», skrev historikeren Anne Applebaum på Twitter: «Hvis vi ikke gjør det vil Orban ødelegge hele organisasjonen.»

EU og NATO er i en virkelig knipe. NATO har ingen eksklusjonsparagraf, derfor sies det at det ikke er mulig å hive ut medlemsstater. Akkurat DET er nok et mindre problem. Hvis huset brenner, kommer de nok på en løsning.

Så kan man saktens håpe at Orban og Erdogan blir skvetne hvis NATO rasler med eksklusjonssabelen. Men hvor lenge vil det vare? Når kommer neste veidump?

Å kaste ut Ungarn fra NATO vil sikkerhetspolitisk sett være uhyre kostbart. I verste fall kaster man Ungarn rett i fanget på Putin, sånn på ordentlig.

På den annen side kan NATO bli stilt i den situasjonen at de må velge mellom Ungarn eller Ukraina, eller det vil si, de er der allerede i noen henseender.

Hvis det kommer så langt bør valget, i alle fall om man skal følge NATOs formålsparagrafer, være enkelt, selv om det vil gjøre vondt.

Lærdommen er muligens den samme her som i vårt forhold til både Russland og Kina? Det gir mening å knytte seg til store økonomier, men det er ikke gratis.

Autoritære nasjoner vil alltid ende i diktatorfellen, i mer brutalitet og undertrykkelse, de vil før eller senere by på problemer, de vil kreve inn det de mener vi skylder dem, kreve underkastelse mot cash og servilitet mot almisser.

Dessverre er det noe som mangler i denne ikke altfor oppløftende fremstillingen, og det er den høyst reelle utsikten til en runde nummer to med Donald Trump.

Det er egentlig ganske påfallende hvor lite oppmerksomhet dette scenarioet får. Slik burde det ikke være.

I alle fall ikke hvis vi lytter til den amerikanske kommentatoren Robert Kagan. Vi må slutte å late som om vi ikke vet at et Trump-diktatur er stadig mer uunngåelig, sier han.

Kagan tror ikke på det som lenge har vært mantraet (halmstrået) som kan redde USA demokrati gjennom alle prøvelser, nemlig institusjonene. Altså de instanser i staten som skal begrense tyrannens enemakt. Institusjoner består av folk.

Domstolene har ikke klart å ta Trump etter angrepet på Kongressen. I runde nummer to vil Trump ha sørget for seg og sine i alle viktige embeter. «Et rettssystem som ikke kunne kontrollere Trump som privatperson kommer ikke til å kontrollere ham bedre når han er president i USA», skriver Kagan:

«Vil han i det hele tatt adlyde et direktiv fra Høyesterett? Eller vil han i stedet spørre hvor mange panserdivisjoner toppsjefen har?»

Det er ingen hemmelighet at Trump «don’t give a shit about NATO». I sin forrige president periode satt Trump på toppmøtet i NATO og deklamerte at USA skulle trekke seg ut av NATO. Rådgiverne fikk ham fra det.

Forrige gang var det voksne rundt ham. Nå er det bare radikale kaosryttere og sykofanter igjen. Det kan riktignok bli vanskelig for Trump å melde USA ut. Til det vil han trenge flertall i Senatet og antagelig også Kongressen. Men Trump trenger ikke en formell utmeldelse, mener Applebaum.

Trump trenger bare å kunngjøre at NATOS artikkel 5 (et væpnet angrep mot en eller flere skal betraktes som et angrep mot alle) er avblåst for USAs del; at Europas sikkerhet er Europas business, ikke hans.

Ved å strupe våpenhjelpen til ukrainerne vil signalet – eller psykologien – være at USA ikke lenger representerer avskrekking.

Neste gang russerne vurderer å bombe forsyningslinjer til Ukraina som ligger inne i Polen og Romania, vil de gjøre det. Uten USA og med et nervøst rest-NATO, vil Putins våte drøm om å knuse hele Ukraina som selvstendig nasjon være innenfor rekkevidde.

Neste steg for russerne vil være Moldova, Georgia, de baltiske statene og kanskje Finland. Hva restene av NATO vil gjøre i et skrekkscenario som dette er dessverre høyst usikkert.

Når Trump har gjort det klart at han ikke lenger støtter NATO, vil USAs sikkerhetsallianser over alt være i fare. Taiwan, Sør-Korea, Japan og til og med Israel, mener Applebaum: «Alle, overalt, må anta at USA ikke lenger er en pålitelig alliert.»

Andre land vil søke seg dit makten og mulighetene rår. Sakte, men sikkert vil balansen forskyve seg til autokratenes fordel.

«Hvis Trump blir gjenvalgt, vil amerikanerne bli så oppslukt av dramaet til sine egne sviktende institusjoner at de fleste ikke vil legge merke til problemene forårsaket av den skiftende internasjonale orden», skriver Anne Applebaum.

Hvilke verdier har Trump? Da må vi også spørre oss om hvilke verdier ytre høyre – vår egen femtekolonne i Vesten representerer. Det neste året vil antagelig gi oss en pekepinn om veien fremover.

Antagelig må vi ta noen tøffe valg som vil koste mange penger, særlig over forsvarsbudsjettet.

Innlegget er publisert i VG 9.12.2023.

Publisert: 11. desember 2023