Rettighetsvekst uten kontroll
Dersom vi bruker for mye penger på rettighetsordninger, som blir et pressmiddel for å få større overføringer fra politikerne, uten at tilbudet bedres, er dette sløsing som i neste omgang kan undergrave velferdsordningenes legitimitet. Dette tjener verken politikere, skattebetalere eller velferdsbrukere på, skriver Ove Vanebo i Dagbladet om Rettighetseksplosjonen.
Publisert: 11. januar 2012
Av Ove Vanebo, formann i FpU og prosjektmedarbeider i Civita.
Domstolenes aktivitet har ikke økt som resultat av økte rettigheter. Byråkratiet har derimot est ut.
Velferdsstaten er i vekst. Professor David Arter omtaler den norske velferdsstaten som en «de luxe, top-of-the-range model» i internasjonal sammenheng, på grunn av dens omfang og universalisme. En annen viktig side ved vår måte å organisere offentlige goder på, er en utstrakt bruk av rettighetsfesting. Folk har rett til velferdsytelser og kan i siste instans gå til domstolene for å få realisert sine krav.
Det er attraktivt å love rett til goder fra Stortingets talerstol. Høyresiden skryter av at man styrker individets stilling, mens venstreorienterte politikere ofte trekker fram likebehandling og styrking av kollektive ordninger. Noe helt annet er hvordan gjennomføring av rettigheter kan fungere ute blant kommuner og brukere. I en rapport for tankesmien Civita har jeg sett nærmere på konsekvensene av rettighetslovgivning.
Erfaringene viser at det er liten tvil om at rett til et gode fort ender opp med et oppblåst byråkrati og store kostnader. Vellykket gjennomføring av en velferdsrettighet krever godt kontrollapparat og ressurser for å oppfylle kravene. En ubetinget rett til noe medfører også at godet skal leveres, koste hva det koste vil. Sverige utvidet for litt siden rettigheter for funksjonshemmede. Resultatet ble en fordobling av utgiftene på fem år.
Et annet stort problem er manglende mulighet til å prioritere. Når et gode er blitt en rettighet, kan man ikke kutte i det. Dette skapte nylig utfordringer for Rygge kommune, som ville nedprioritere rett til frukt og grønt i skolen, og heller satse mer på lærerressurser og undervisning. Hvorfor skal ikke kommunen bestemme hva som er viktigst? Er det ikke de som har skoen på som vet hvor den trykker? Velferdsløsninger som ikke er absolutt nødvendige, som barnehageplasser og mat på skolen, bør kommunene kunne disponere på egen hånd ut fra behovene de mener finnes.
Man skal selvsagt ikke avfeie rettighetsbruk selv om det vil innsnevre kommunalt selvstyre eller kreve flere ressurser. Å gi trengende og vanskeligstilte rettigheter kan øke adgangen til velferdstjenester og løfte deres status. Individet får et trumfkort og en bedret posisjon framfor skjønnsmessige ytelser og uforpliktende målsettinger. Rettighetsfesting er også noe som normalt er vanskeligere å endre, slik at brukere av en offentlig ordning er mer vernet enn ved årlige bevilgninger.
Gode intensjoner som kommer til uttrykk i form av rettigheter, blir på den annen side lite annet enn gode ønsker dersom man ikke får på plass mekanismer som sikrer reell adgang. Det er nemlig ikke slik at lovregulering alltid er svaret. Professor Kristian Andenæs spissformulerte dette slik:
«Mange jurister har etter hvert lært seg å advare mot politikeres ofte ureflekterte rettsliggjøringsbestrebelser; det kan ofte være et godt juridisk råd å si at lovfesting ikke er noen god idé, dersom man har et genuint ønske om å løse aktuelle problemer.»
En trussel man lenge fryktet med rettighetsgoder, var mer makt til domstolene. Dette er en overdreven frykt. Statistikken viser at domstolenes aktivitet ikke er økt. Snarere ser det ut til at det er byråkratiet som eser ut. Vi har omtrent 750 dommere mens NAV alene sysselsetter cirka 12 500 årsverk. I 2009 brukte Norge rundt 22 milliarder kroner på byråkrati i form av administrasjon, opp seks milliarder fra 2005. Ordninger er bygget ut, uten at de folkevalgte ser behov i sammenheng. Byråkrati blir nærmest en selvbekreftende eksistensform, der administrasjonen kan definere nye oppgaver som oppfattes som avgjørende viktige.
I enkelte tilfeller har byråkratiet trenert vedtak om å gi utsatte grupper lovfestede rettigheter. 26. mai 2010 viste TV2 et oppslag om hvordan administrasjoner i forskjellige kommuner lagde sine egne regler, fulgte opp saker dårlig og heller forsøkte å få foreldre til å droppe saker for å hjelpe barna sine. Man glemmer at også offentlig ansatte kan ha egeninteresser. Av den grunn må man antakelig ha ris bak speilet, med sanksjoner, for å bekjempe maktmisbruk og egenrådige tjenestemenn.
Vi må også bli flinkere til å identifisere problemene. I min Civita-rapport finner jeg at økt rettighetsfesting ikke har løst en del grunnleggende problemer i velferdssystemet. Sykehuskøene vi har i Norge skyldes ikke for få lovrettigheter. En standard lovsamling som brukes for helse- og sosialsektoren nå er på 1013 sider. Så seint som i 2003 fjernet politikerne et forbehold om tilgjengelige ressurser når man skulle innfri pasientrettigheter, for å styrke brukernes stilling. Dårlig organisering er et større problem enn at man ikke har en større lovbok.
Sist, men ikke minst, må norske politikere ta en grunnleggende debatt om hva man egentlig kan rettighetsfeste på en meningsfull måte. Siden siste halvdel av 1990-tallet er lovgivningen stort sett enstemmig når det kommer til å innføre rett til velferd. Det finnes ikke grenser for hva man kan lovfeste. Men det er ikke sikkert tilbudet blir bedre, bare annerledes. Finland har nå lovfestet rett til Internett. Men er ikke dette noe markedet kan ordne? Her til lands snakkes det blant annet om å innføre rett til tannlegetjenester for voksne. Det er imidlertid ikke gitt at fordelene vil veie opp for ulempene, for eksempel med mer kø eller mindre konkurranse.
Konsekvensen av ikke å ta debatten om hvilke fordelingssystemer som er mest effektive, blir fort katastrofal. Dersom vi bruker for mye penger på rettighetsordninger, som blir et pressmiddel for å få større overføringer fra politikerne, uten at tilbudet bedres, er dette sløsing som i neste omgang kan undergrave velferdsordningenes legitimitet. Dette tjener verken politikere, skattebetalere eller velferdsbrukere på.
Innlegget er på trykk i Dagbladet 11.1.2012. Rapporten Rettighetseksplosjonen, som artikkelen er basert på, kan lastes ned her.