Freia er ikke «uskyldig»
Nordmenn vil leve godt med Nidar på tur.
Publisert: 15. juni 2023
Et av menneskets viktigste overlevelsesevner er å være tilpasningsdyktig. Folk glemmer fort.
Men glemsel er ikke nødvendigvis et gode. Da Russland gikk til angrepskrig mot Ukraina var Vesten og Norge i sjokk. Mange så for seg en ny verdenskrig. Putin fremstod som en fascistisk diktator.
Russland var med ett en reell eksistensiell trussel mot demokratiet vårt.
Det som inntil for kort tid siden ble oppfattet som uhyre dramatisk, ble i neste øyeblikk en del av hverdagen. Krigen drar ut i langdrag og vi opplever økonomisk usikkerhe.
Begynner vi å se tegnene på utmattelse allerede, slik at solidaritetsfølelsens begrensninger kommer stadig nærmere våre egne kortsiktige interesser?
I så fall er det i tråd med det mange har advart mot. Men selv om krigen trekker ut og sånn sett blir mer «fremmed» for oss, vil ikke Russland som eksistensiell trussel forsvinne.
Vi er fremdeles avhengige av at Russland ikke vinner frem i Ukraina, og prisen vil fremdeles være høy, også for oss.
Oppslutningen om militær og økonomisk støtte til ukrainerne er heldigvis fremdeles skyhøy i den norske befolkningen. Men vi kan ikke sette vår lit til artilleri, panser og luftvern alene.
På slagmarken dør ukrainerne i titusenvis, strengt tatt på våre vegne. De europeiske militære lagrene er i ferd med å tømmes. Vårt fremste felles virkemiddel utover våpen er fremdeles økonomisk sanksjonering.
Å begrense eksport og import med Russland handler om å svekke den russiske økonomien, og dermed også den russiske krigsøkonomien.
Det handler minst like mye om å gi den russiske middelklassen noe å tenke på, forhåpentligvis med det resultat at de omsider vil rette sin frustrasjon mot Putin og hans klakører.
De statlig orkestrerte sanksjonene – altså i form av forbud – er i all hovedsak rettet mot teknologi og produkter som kan brukes mer eller mindre militært.
Selv om det overordnede målet er å isolere Russland økonomisk, så lenge det ikke går utover liv og helse, er det i praksis fremdeles fult lovlig å drive ikke-militær handel med Russland.
Vi må altså stole på at det enkelte selskap tar ansvar, noe mange har gjort slik at de har trukket seg ut av Russland. Men det er selvsagt naivt å tro at marked og moral alltid vil følge samme kretsløp.
Bare i form av omgåelse av sanksjoner fra Europa er det regnet ut at 100 milliarder kroner har funnet veien via tredjeland.
Når det gjelder «lovlig» handel har noen land satt bremsen på, mens andre kun har senket farten noe. Ifølge analyseselskapet Corisk er Norge et av veldig få land som har økt eksporten til Russland etter invasjonen av Ukraina.
Det er ikke mye å slå seg på brystet for. Det er som Berit Lindeman og Ivar Dale fra Helsingforskomiteen nylig skrev: «Pessimister hevder at sanksjonene ikke fungerer … Men hvis sanksjonene er ineffektive, er det delvis fordi vi – europeerne – selv undergraver dem.»
Sånn sett er den pågående «lang-borte-fra-krigen-debatten» om boikott av Freia og deres eieres fortsatte virksomhet i Russland interessant.
Fra både Freias tillitsvalgte og eiersiden Mondelez får vi høre at de er like mye imot krigen i Ukraina som alle oss andre, men at det er «urettferdig» å ramme Freia når så mange andre selskaper går fri.
Joda, det kan saktens argumenteres for at det er ikke er rettferdig å boikotte det ene, mens andre går fri, kanskje også med høyere fortjeneste.
Siden man ikke kan forvente at forbrukerne har oversikt over alle selskaper og deres snirkelveier inn i det russiske markedet, bør man kanskje innføre total, vanntett lovpålagt boikott og sanksjonering, også der tredjepart er involvert.
Men rettferdighetsargumentet er også nyttig for de som vil fortsette som før. Hvorfor sanksjonere noe som helst, når nedslaget er selektivt og noen ganger vilkårlig? Så lenge noen går fri, noe som etter alle solemerker alltid vil være tilfelle, bør alle gå fri.
«Urettferdighet» er fikenbladargumentasjon for moralsk abdisering.
Det er bedre å boikotte noe, enn ikke i det hele tatt. Boikott av noe betyr mindre luksus og mindre valuta inn i morderstaten. Det er dette ukrainerne ber om.
Freia er altså ikke «uskyldig». Kunder og forbrukere står fritt til å vurdere hvordan vi vil forholde oss til slike klientforhold.
Det er ikke noe urettferdig over å plukke ut et selskap som en advarsel, i dette tilfelle symboltunge, «norske», snille ut-på-tur-Freia. Selskaper som fremdeles er inne i Russland trenger en dult, for det rette gjør de åpenbart ikke alltid uten at det brenner på dass.
Det kan hende at Freia-saken er begynnelsen på en bevisstgjøring, slik at andre selskaper vil innse alvoret. Freias eiere har valgt å bli værende i et marked som indirekte finansierer og/eller opprettholder et folkemorderisk overfallsregime.
Flere rettferdigheter er i spill i denne saken, og det er ikke så vanskelig å se hvilken rettferdighet som bør veie tyngst.
Sprengingen av Kakhovka-demningen, bortføringen av ti tusen ukrainske barn, terrorbombing og et begynnende folkemord forsvinner ikke.
Det skjer.
Nordmenn vil leve godt med Nidar på tur.
For oss er prisen uansett uendelig lav til sammenligning.
Teksten er publisert i VG 13.6.2023.