Politisk kvarter uten borgerlig kaos

Det irriterer kanskje enkelte journalister, men la oss likevel slippe lett hysteriske debatter om borgerlig kaos før det eventuelt er kaos, skriver Kristin Clemet om media og borgerlig side, på clemet.blogg.no.

Kristin Clemet

Publisert: 3. januar 2012

Hvis man var i det konspiratoriske hjørnet, ville man kanskje tro at NRK hadde lagt en plan for inngangen til det nye året.

Først holder statsministeren sin nyttårstale. Det var en tale man nærmest på forhånd visste ville få en god karakter og bli oppfattet som samlende, og slik ble det: Alle opposisjonslederne syns det var en god tale. Aftenposten syns det var en sterk og viktig tale – ja, faktisk blant de beste statsministeren har holdt. Lederne i ungdomspartiene vil alle følge statsministerens oppfordring og bli «digitale nabokjerringer» på nett. Og retorikkeksperter mener at statsministeren talte som en konge og fremsto som en statsleder, og at han ga oss «perspektiv for hvordan vi skal forstå oss selv og verden». Det var ikke en partipolitisk tale, men en tale som forsøkte å «skape et felles vi» ifølge en retorikkekspert.

Intet mindre, altså. Vi kan alle prise oss lykkelige over at vi har en så gudbenådet og dyktig statsminister – høyt hevet over partipolitikkens små og latterlige trivialiteter.

Men så er det over til den politiske hverdagen. I årets første Politisk kvarter er det tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet, Per-Arne Bjerke, som har regien – og da er temaet kaoset og bråket på borgerlig side. Og kontrasten skal muligens virke slående: Mens vi har en trygg, stabil og veltalende statsminister som ikke gidder å krangle med noen, er de borgerlige partilederne smålige og evig kjeklende, både om bagateller og om saker det faktisk er uenighet om, og som journalistene gjerne fremstiller som uoverstigelige uenigheter.

Jeg tenkte i mitt stille sinn: Skal virkelig NRK holde på med dette i nesten to år til? Har de virkelig ikke fått med seg det klare budskapet de fire borgerlige partiene forlengst har kommet med? Hvis ikke, kan det gjerne gjentas her:

* Høyres førsteprioritet er å forhandle med alle de tre andre borgerlige partiene om å danne regjering. Men Høyre kommer ikke til å blande seg inn i de interne prosessene enkelte av de andre partiene skal igjennom før de bestemmer seg.

* FrPs førsteprioritet er den samme som Høyres, nemlig forhandlinger med alle de tre andre partiene.

* I Venstre og KrF pågår det prosesser, som skal danne grunnlag for å fatte en klar beslutning om hvor partiene står før valget i 2013, og intensjonen er å gjøre det i god tid. Ett utfall kan være at Venstre og KrF inntar den samme holdning som Høyre og FrP, nemlig at de vil forhandle med alle de andre partiene, hvis det blir borgerlig flertall. Et annet mulig utfall kan være at de garanterer at borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering. Og et tredje mulig (men etter min mening svært usannsynlig) utfall kan selvsagt også være at f.eks. KrF bestemmer seg for å samarbeide med de rødgrønne partiene i stedet.

Det er selvsagt også mulig å tenke seg andre varianter av disse utfallene – ingen kan vite noe sikkert om det før prosessene er avsluttet. Poenget er at det ikke er noen vits i å mase om dette nå.Det har ingen verdi for lytterne, selv om noen sikkert tror at det har en verdi for de rødgrønne, som selvsagt håper å tjene på det mange kaller borgerlig «rot».

Per-Arne Bjerke forsøkte så godt han kunne å så splid mellom de tre partiene. Han hadde imidlertid tre rolige representanter for henholdsvis Høyre, KrF og FrP i studio, nemlig Erna Solberg, Knut Arild Hareide og Kjetil Solvik Olsen – så han greide hverken å vippe dem av pinnen eller å lure dem «utpå». Bjerke understreket gang på gang hvor vanskelig det ville bli for de borgerlige partiene å bli enige, men ingen av dem som deltok i debatten, virket så veldig skremt.

Det er klart det blir mye å forhandle om, hvis de fire partiene setter seg sammen. Alle må, slik det ble sagt i dag, gi og ta. Men dette er jo ikke akkurat noe nytt i norsk politikk, så umulig er det ikke. For sannheten er at de fire partiene nærmer seg hverandre – både i det praktiske arbeidet i Stortinget, i måten de snakker til og om hverandre på og i mange viktige politiske saker.

Det irriterer kanskje enkelte journalister, men la oss likevel slippe lett hysteriske debatter om «borgerlig kaos» før det eventuelt er kaos.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 2.1.12.