Etter at SV-leder Kirsti Bergstø, litt forsinket, ba Kjell Inge Røkke om å «ryke og reise», fikk statsminister Jonas Gahr Støre et spørsmål i Stortinget: Var han enig med Bergstø?

Statsministeren sa at han ikke akkurat ville brukt de ordene, men han sa noe annet i stedet: Han mener at Røkke og de andre som har flyttet til Sveits, har brutt samfunnskontrakten.

Hva vil det si å bryte en samfunnskontrakt?

Begrepet samfunnskontrakt har vært diskutert og skrevet om helt siden 1600-tallet. Det er hverken enkelt eller selvforklarende, og det finnes ikke én omforent definisjon av begrepet. 

Den kanskje enkleste samfunnskontrakten som alle i Norge har hørt om, er den som gjelder i Kardemomme by: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil».

I et moderne samfunn som det norske er det litt mer komplisert.

Det nærmeste vi kommer en formell og delvis juridisk samfunnskontrakt, er trolig summen av de formelle lovene og institusjonene som formulerer de felles spillereglene, altså rettigheter og plikter, som gjelder i Norge.

Men med begrepet samfunnskontrakt tenker vi ofte på noe mer, nemlig en slags uformell sosial kontrakt eller samforståelse mellom borgere, sivilsamfunn og stat, særlig om hvem som har ansvar for hva. 

Hvilke felles normer gjelder i vårt samfunn? Hvilke moralske forpliktelser har vi som makthavere og borgere?

Det er ikke første gang Jonas Gahr Støre antyder at noen bryter samfunnskontrakten.

Han gjorde det flere ganger da Erna Solberg var statsminister, men da var det regjeringen som fikk skylden. Interessant nok mente Støre at Solberg-regjeringens skattepolitikk svekket tilliten i samfunnet og var dårlig for næringslivet, og at dette var en fare for samfunnskontrakten.

Det er mer uvanlig at en statsminister i et demokrati beskylder navngitte borgere for å bryte kontrakten. 

Vi kan noen hver gjøre oss tanker om våre medborgeres moralske habitus. Men i et liberalt demokrati kan ikke makthaverne ha et moralsk monopol. Derfor er det heldigvis sjelden vi hører at en regjering peker ut konkrete borgere som syndere.

Men har likevel Støre et poeng?

I autoritære land kan det være en del av samfunnskontrakten at man ikke får lov til å flytte eller flykte. I demokratiske land kan vi heldigvis bevege oss fritt.

Det er ca. 30.000 mennesker som flytter fra Norge hvert år. Jeg tipper at statsministeren ikke mener at de har brutt samfunnskontrakten.

For å bli beskyldt for å bryte samfunnskontrakten og dermed være umoralsk, virker det som at man må være rik. Det er ikke veldig prinsipielt, men jeg skal la det fare her.

Resonnementet synes å være at den som er rik, har blitt rik på grunn av andres arbeidsinnsats og alt som er bra i Norge, enten det er fjorder og fjell eller gode skoler. Da er det umoralsk å ta med seg «rubbel og bit» til Sveits for å slippe å betale skatt i Norge.

Men er dette hele historien, og er den helt sann?

Mange av dem som blir rike, har ikke blitt rike alene, men de har gjort noe som de færreste av oss gjør: De har tatt skyhøy risiko med egne og lånte penger i et håp om å lykkes. Mange lykkes ikke, og de går på store tap. De som til slutt lykkes, blir gjerne rike. De har, sammen med de ansatte, greid å skape en lønnsom bedrift.

«Rikingens» formue er bedriften, og både eieren og bedriften betaler ofte mer skatt enn noen av oss kan drømme om å gjøre gjennom et helt liv. Og hvis eieren flytter, slik vi nå ser at mange har gjort, så forsvinner ikke bedriften fra Norge. Den er her fortsatt, og både den og de ansatte fortsetter å skape verdier og betale skatt.

Det er vanskelig å si noe sikkert om effekten av at bedriftens eier flytter. 

På kort sikt er det kanskje mest sannsynlig at Norge tjener på det. 

Fordi eieren slipper å tappe bedriften for utbytte- og formuesskatt, blir bedriften mer solid, og den kan investere mer og ansette flere. Staten taper altså inntektene fra formues- og utbytteskatt, mens den vinner inntekter fra mer solide bedrifter og arbeidsplasser.

På lenger sikt er det langt mer sannsynlig at Norge taper.

Det er god erfaring for å si at kontakten med Norge, norske lokalsamfunn og markeder gradvis blir svekket når eieren bor i et annet land. Sakte, men sikkert vil nye investeringer flyttes ut til lokalsamfunn og markeder som eieren kjenner bedre. Det vil være et stort tap for Norge. Ingen land greier seg godt uten mennesker med muskler og midler til å investere i næringsvirksomhet.

Er det som skjer, et brudd på samfunnskontrakten? Og hvem er det i så fall som bryter den?

Er de som flytter, umoralske fordi de slutter å betale formuesskatt, eller tar de en moralsk beslutning, fordi de redder bedriften og arbeidsplassene fra å bli tappet for ressurser?

Eller kan regjeringen beskyldes for å svekke samfunnskontrakten, slik Støre beskyldte Solberg-regjeringen for? Har forutsigbarheten og forutberegneligheten for næringslivet blitt så dårlig at det svekker både tilliten og den sosiale kontrakten?

Jeg tror det klokeste er å unnlate å beskylde noen for å bryte samfunnskontrakten.

Moralisering og skjellsord virker sjelden konstruktivt.

Det skaper bare større avstand og mer mistillit, og akkurat det trengs ikke nå.