«Danmark har vist hvordan man kan fornye det europeiske sosialdemokratiet».

Det skrev den kjente britiske professoren og økonomen Paul Collier etter at de danske sosialdemokratene vant valget i 2019.

Han var ikke alene om å mene det.

Mange mente at Socialdemokratiet under Mette Frederiksens ledelse hadde funnet den beste og eneste vinneroppskriften for de sosialdemokratiske partiene i Europa. Skulle de gjenvinne fordums styrke, måtte de «ta en Mette». 

De sosialdemokratiske partiene i Skandinavia greide seg riktignok bedre enn søsterpartiene i resten av Europa. 

Men også i Norge, Sverige og Danmark gikk det nedover. 

Det norske Arbeiderpartiet nådde toppen i 1957 med 48,3 prosent. Det danske Socialdemokratiet fulgte etter i 1960, da partiet oppnådde 42,1 prosent av stemmene. De svenske Socialdemokraterna nådde toppen først i 1968 og var det eneste partiet som fikk flertall med 50,1 prosent. 

Nå er de, rundelig sagt, halvert, og det er ikke sikkert at nedturen har stanset. Derfor er det ikke rart at de leter etter en omvendt «Frp-kode»; en strategi eller metode for å vinne kjernevelgerne tilbake.

Paul Collier mente at Frederiksen hadde knekket koden, og at hun, etter valgseieren i 2019, ville fremstå som «banebrytende for fornyelsen av det europeiske sosialdemokratiet». Og det mente han, enda partiet hennes faktisk gikk litt tilbake.

Oppgjør med «Den tredje vei»

Så hva hadde skjedd?

At Mette Frederiksen ble leder i Socialdemokratiet i 2015 overrasket ikke noen.

Partiet hadde lenge slitt på målingene. Hennes forgjenger, Helle Thorning-Schmidt – eller Gucci-Helle, som hun ble kalt – ledet en upopulær regjering. Sosialdemokratiske kjernevelgere hadde over lang tid mistet tillit til Socialdemokratiet, som, etter deres mening, førte en altfor liberal økonomisk politikk.

Partiet var, som så mange andre sosialdemokratiske partier i Europa, inspirert av sosiologen Anthony Giddens, som ville fornye sosialdemokratiet med «Den tredje vei». 

Hans ideer fikk størst innflytelse på Tony Blair, men de fikk også innflytelse på sosialdemokratiske ledere i mange andre land, også i Norden. Det gjaldt Gerhard Schröder, Göran Persson, Poul Nyrup Rasmussen og Jens Stoltenberg. Alle forsøkte å føre en mer liberal og «høyrevridd» økonomisk politikk og en mer liberal, men «venstrevridd» innvandrings- og verdipolitikk.

Det var en linje som Mette Frederiksen ønsket å ta et oppgjør med.

Allerede før hun ble valgt til partileder, i 2014, sa hun det slik: 

«Enten kan man tænke: Det er os, der har ret, og danskerne, der tager fejl. Eller også kan man gøre sig selv den umage at tænke: det kunne være, det var danskerne, der har ret, og at vi derfor er forpligtet til at overveje situationen og selvfølgelig også se, om der var noget, vi kunne gøre bedre og klogere». 

Og det hun gjorde, var nøyaktig det motsatte av det de sosialdemokratiske partiene hadde gjort siden 1990-tallet. 

Langsomt, men sikkert og svært tydelig flyttet hun partiet til venstre i den økonomiske politikken og velferdspolitikken og til høyre i innvandrings- og verdipolitikken. 

Rent praktisk betød dette at det ble slutt på reformer som skulle øke arbeidstilbudet, altså styrke arbeidslinjen. I stedet ble danskene lovet en «Arne-pensjon», det vil si en rett til tidlig pensjon for arbeidstakere som er slitne. Og så flyttet hun innvandringspolitikken så kraftig til høyre at hun nærmest overflødiggjorde det innvandringskritiske Dansk Folkeparti.

Dermed vendte hun tilbake til partiets kjernevelgere. For som hun sa: Det var ikke dere som forlot oss. Det var vi som forlot dere.

Dansk Folkeparti, som hadde blitt Danmarks største borgerlige parti, sank fra 21,1 prosent ved valget i 2015 til 8,7 prosent i 2019. 

Innvandringsskeptiske arbeiderklassevelgere hadde plutselig fått et jevngodt alternativ på rød side, nemlig Socialdemokratiet under Mette Frederiksens ledelse. 

Årsaken til at partiet likevel gikk litt tilbake, var at velgergevinsten kom med en pris: Mer venstrevridde, innvandringsvennlige og liberalt innstilte velgere forlot Socialdemokratiet til fordel for partier enda lenger til venstre. 

Men samlet sett vant den røde blokken, og Mette Frederiksen ble statsminister.

«Nu er det Arnes tur» var slagordet, og målgruppen var tidligere kjernevelgere. Det var vanlige folk uten for mye utdanning, gjerne bosatt i «utkanten». Nå var det distriktene det skulle satses på, blant annet ved å flytte ut statlige arbeidsplasser og utdanningsinstitusjoner. En dose større EU-skepsis fulgte også med på lasset.

Strategien så veldig vellykket ut, og den ble diskutert over hele Europa. Mange var skeptiske til den strenge og «høyrepopulistiske» innvandringspolitikken. Andre mente, som Paul Collier, at dette var den eneste farbare veien tilbake for sosialdemokratene i Europa.

Her hjemme mente den daværende lederen av tankesmien Agenda, Marte Gerhardsen, at Mette Frederiksen gjorde et historisk feilgrep, fordi hun legitimerte høyrepopulistene. Arbeiderpartiet var imponert, men forsikret om at det ikke ville kopiere Frederiksens strategi i innvandringspolitikken.

Svensk nesten-suksess

Det endte nok likevel med at mye ble kopiert.

I Sverige hadde Sverigedemokraternas vekst over flere år skapt en vanskelig og fastlåst politisk situasjon. 

Under Stefan Löfvens regjeringer ble det inngått en lang rekke avtaler som i praksis førte til at regjeringen måtte føre en borgerlig økonomisk politikk, blant annet i arbeidsmarkedspolitikken. Samtidig mistet sosialdemokratene velgere til Sverigedemokraterna. Også der oppsto det etter hvert en diskusjon om hvordan sosialdemokratiet kunne vende hjem til sine egne velgere.

Da Magdalena Andersson overtok som partileder og statsminister i 2021, startet hun arbeidet med å «ta en Mette». Pensjonene for sliterne skulle høynes, og det skulle føres en mer restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk. Og strategien lyktes nesten: Partiet tapte på målstreken, men fikk et svært godt resultat ved valget i 2022.

Nå flyr partiet høyt i opposisjon, og bare tiden vil vise hvordan Andersson vil forsøke å bringe partiet tilbake i posisjon. I en nylig utkommet bok om det svenske sosialdemokratiet er Mette Frederiksen nevnt 17 ganger (Støre er nevnt null ganger). Og mye tyder på at Andersson forfølger en slags Mette Frederiksen-strategi ved å åpne for at en ny rødgrønn regjering skal kunne samarbeide mot høyre i innvandringspolitikken:

«Vi har alltid agerat på så sätt att vi lägger fram våra förslag och sedan får man se vilka som röstar på de förslagen. Det är en stor skillnad mot M och KD som nu har ett regelrätt samarbete».

Fra Arne til vanlige folk

Også i Norge lot sosialdemokratene seg inspirere av danskene. 

Før valget i 2021 presenterte Arbeiderpartiet en nesten tro kopi av danskenes strategi: «Nå er det vanlige folks tur», særlig i distriktene. Den økonomiske politikken og velferdspolitikken ble flyttet mot venstre, blant annet med en mer venstrevridd politikk og en skarpere retorikk overfor privat sektor.

Valgseieren til de rødgrønne partiene i Norge var formidabel. Men i motsetning til i Danmark var det ikke sosialdemokratene som flyttet velgere fra blå til rød side. Det var det Senterpartiet som gjorde.

«Vanlige folk-strategien» ble karakterisert som splittende og dristig av borgerlige kommentatorer som meg selv, mens den ble forsvart og forklart av mange på venstresiden. Tankesmien Agenda, nå under sin leder Trygve Svensson, var begeistret. Han mente at strategien fant «støtte i historien», fordi «Arbeiderpartiet ble grunnlagt som interesseparti for lønnsmottakere». Hele regjeringsplattformen ble presentertunder overskriften «Nå er det vanlige folks tur», og at det skulle de merke. 

Deretter gikk det tilsynelatende så raskt og kraftig nedover på målingene for Senterpartiet og Arbeiderpartiet at ingen syntes å legge merke til hva som skjedde i Danmark.

En politisk ørefik To måneder etter det norske valget, i november 2021, var det nemlig lokalvalg i Danmark, og resultatet overrasket alle. Både kommentatorer og Socialdemokratiet fikk politisk sjokk. 

«Nu er valget afgjort: S får en stor lussing – K stormer inn», sto det på forsiden av Berlingske dagen etter valget. 

Og neste dag: «Vælgerlussing får socialdemokrater til at rejse kritik av S-strategi».

Storbyvelgere og velgere med høyere utdanning flyktet fra Socialdemokratiet. «Man kan ikke regere så splittende, som hun gør, uden av det får følger», skrev Berlingske, som riktignok er en borgerlig avis. 

Men også den sosialdemokratiske avisen Politiken rammet hardt: «Mette Frederiksen er nu den formand, der har leveret det dårligste kommunevalgresultat i Socialdemokratiets 150 år lange historie, og det kalder på alvorlig selvransagelse frem mod folketingsvalget». 

De danske byvelgerne gikk enten lenger til venstre eller til de konservative, og valgresultatet ble en stor skuffelse for sosialdemokratene. De startet umiddelbart arbeidet med å evaluere og endre strategien. De skulle igjen bli et parti for alle – et folkeparti.

Mette Frederiksen er en dyktig strateg som lenge har hatt stor autoritet og stålkontroll i eget parti. Hun og partiet greide derfor å manøvrere seg inn i en ny posisjon som gjorde det mulig å vinne valget også i 2022. 

Etter valget konstaterte hun da også stolt at Socialdemokratiet, som gikk frem, fikk 27,5 prosent av stemmene og ble Danmarks desidert største parti, var det eneste partiet som kunne kalle seg selv et folkeparti, altså et parti for alle. Hun hadde nesten nådd målet, bare ett år etter det forsmedelige valgnederlaget i 2021.

Ingenting av det som skjedde i Danmark, så ut til å påvirke det norske Arbeiderpartiet før tidlig i 2023, da regjeringen bestemte seg for å dempe, eller be andre om å dempe, den uforsonlige retorikken overfor privat sektor. Også byene vil antagelig merke en mer positiv tone etter hvert som kommunevalget nærmer seg.

Men snuoperasjonen er foreløpig bare retorisk, og den er blitt gjennomført på en ganske klossete måte. Hva Arbeiderpartiets ledelse og strateger ellers tenker om Mette Frederiksen nå, er ikke godt å si.

Regjering «hen over midten»

Nå er nemlig Frederiksen og det danske Socialdemokratiet på vei et helt annet sted. 

Mette Frederiksen har gitt opp store deler av den kontrakten hun inngikk med velgerne i 2019 og den rødgrønne blokken. Hun er riktig nok fortsatt innstilt på å føre en stram innvandringspolitikk, men i den økonomiske politikken og velferdspolitikken er tonen både ny og mer blå.

Etter valgseieren i 2022 kunne hun regjert videre alene eller med andre røde partier. Men hun gjorde det ikke. Nå leder hun i stedet en koalisjonsregjering «hen over midten», og siden den har flertall, behøver den ikke å samarbeide med noen andre. 

I et stort intervju med Weekendavisen, forklarer Mette Frederiksen hvorfor. Hun mener at Danmark trenger reformer som bare en bred flertallsregjering er i stand til å gjennomføre.

Hun vil «berede veien for store reformer». Hun vil styrke arbeidstilbudet og effektivisere offentlig sektor og forandre måten den fungerer på. 

Hun vil også ta et oppgjør med hele den politiske kulturen. Det må bli mindre spill og taktikkeri og mer hardt arbeid for å «fremtidssikre» Danmark og det danske velferdssamfunnet. 

Budskapet er antagelig som musikk i ørene til Helle Thorning-Schmidt og hennes daværende, ganske forhatte finansminister, Bjarne Corydon. Han er nå, talende nok, redaktør i avisen Børsen.

Den kjente statsviteren Ove Kaj Pedersen, som oppfant begrepet «konkurrancestaten», mener at Mette Frederiksens første regjering førte en «populistisk, reformfiendtlig og mislykket politikk», og at «hennes nye regering er en indrømmelse af, at hendes populisme var fejl». 

Det virker nesten som om det er gått opp for henne at hun ikke vil greie å gjøre det som er riktig for Danmark, hvis hun bare skal samarbeide med rød blokk. 

Tidligere statsminister og daværende Venstre-leder Lars Løkke Rasmussen kan ønske velkommen etter. Det var han som først luftet tanken om et bredt samarbeid over midten i valgkampen i 2019. 

Da ble han bryskt avvist av Mette Frederiksen. Nå er han utenriksminister i hennes regjering.

Mange lurer nå på om den blårøde regjeringen i Danmark er et tegn på et varig brudd med høyre/venstre-aksen.

For meg er det uklart om Mette Frederiksen mener det. Hun snakker som om hun og hennes blå venner har inngått det de kaller et «arbeidsfellesskap» for å gjøre noe som andre regjeringer ikke greier å gjøre. Men skal det være varig, eller er det en midlertidig løsning?

Til Weekendavisen sier hun at «vi går i regeringskontorerne sammen fordi vi mener, vi vil være bedst til at være regering for Danmark, der hvor Danmark er i dag. Vi vil give Danmark videre både til de efterfølgende generationer og til dem, der skal regere efter os, så de står bedre end det, vi overtog.» 

Foreløpig er velgerne ikke begeistret. Eller for å være mer presis: De virket veldig begeistret over tanken på et bredt samarbeid over midten, men langt mindre begeistret når resultatene viser seg i form av smertefulle og upopulære reformer og en upåvirkelig flertallsregjering. Danmark har ikke hatt en flertallsregjering på 30 år.

Kloke vs. dumme?

De to regjeringspartiene Venstre og Socialdemokratiet synker som steiner på meningsmålingene, og det er tegn til frustrasjon i baklandet. 

Men Mette Frederiksen står fast. 

Hun virker til å ha klokkertro på prosjektet og hva som skal til for å «fremtidssikre» Danmark. Hun er villig til å ta de belastningene som skal til for å få gjennomført nødvendige reformer. Mange, om ikke alle, tror åpenbart at velgerne vil vende tilbake når de ser resultatene av reformene.

Selv er jeg i tvende sinn. Jeg er i utgangspunktet veldig skeptisk til å danne en slik regjering, hvis det ikke er absolutt krise. Det er fare for at den blir teknokratisk og ekskluderende, og at den skaper nye skiller mellom «de ansvarlige» og «de uansvarlige», mellom «kloke» og «dumme».

Men samtidig er det interessant at det nå blir mulig å følge et slikt eksperiment i sanntid. Jeg er jo enig i målet med mange av de reformene som den danske regjeringen ser ut til å planlegge. Det er reformer som både røde og blå regjeringer, også her i Norge, har ønsket å gjennomføre, men som det har vært umulig å få til. Det politiske spillet og taktikkeriet har stått i veien.

Per i dag er det ingen som vet hvor Mette Frederiksen fører dansk politikk. Er hun i ferd med å oppheve høyre/venstre-aksen for godt – eller er det bare en ekstra arbeidsøkt for «fornuftens politikk» før danskene igjen vender tilbake til rød og blå blokk?

Og vil Mette Frederiksen igjen bli en inspirasjon for de sosialdemokratiske partiene i Europa – eller vil hun, tvert om, mislykkes og tjene som en advarsel?

Og hva vil det si å «ta en Mette» nå?

Teksten er på trykk i Minerva nr. 2/2023.