Risiko i Statkraft
Statkraft og selskapets tradere tjener milliarder. Men er det en risiko for at oppsiden er privatisert, mens nedsiden er sosialisert?
Publisert: 16. mars 2023
I fjor høst publiserte Minerva flere artikler om Statkraft og andre offentlig eide kraftselskaper, og avslørte at mange av selskapene tapte deler av gevinsten fra høyere kraftpriser på grunn av finansiell inntektssikring.
Strømkrisen, med svært volatile kraftpriser og stor oppmerksomhet rundt forvaltingen av vannkraftressursene, er definitivt ikke over. Så langt i 2023 er det få offentlig eide kraftselskaper som har offentliggjort sine regnskap for 2022, men i forrige uke leverte Statkraft fjerdekvartalstall og årsresultat for fjoråret.
Rekordhøye kraftpriser gir rekordhøye inntekter
«Statkraft dro inn 54,4 mrd. kroner på driften i 2022 – foreslår rekordhøyt utbytte», skriver DN om Statkrafts årsresultat, mens E24 melder om «Rekordtall fra Statkraft – foreslår 17,2 mrd. i utbytte».
Det er virkelig imponerende tall som Statkraft legger frem for året 2022. Til tross for at kraftproduksjonen gikk ned med 13,9 prosent sammenlignet med 2021, steg netto driftsinntekter fra 41,3 milliarder kroner i 2021 til 73,9 milliarder kroner i 2022. Altså en oppgang på nesten 80 prosent.
Den viktigste årsaken til dette er som kjent de høye kraftprisene. Den gjennomsnittlige nordiske systemprisen var 193 EUR/MWh i 2022, opp fra 118 EUR/MWh i 2021. Dette tilsvarer en oppgang på over 60 prosent.
Statkraft trekker videre frem at «det underliggende driftsresultatet (EBIT) endte på 54,4 milliarder kroner, sammenlignet med 26,8 milliarder kroner i 2021», og nettoresultatet var 28,6 milliarder kroner, mot 16,1 milliarder i fjor.
Milliarder til staten og til de ansatte
Styret i selskapet foreslår et utbytte til staten på 17,2 milliarder kroner for året. Til sammenligning var utbyttet for 2021 på 10,2 milliarder kroner.
I tillegg betalte Statkraft hele 27 milliarder kroner i skatt, hvorav grunnrenteskatten utgjorde omtrent 16 milliarder kroner.
Det drypper også litt på Statkrafts ansatte. I 2022 fikk konsernsjefen en samlet godtgjørelse på 7,08 millioner kroner, hvor over 800 000 kroner var bonus, mens samlet konsernledelse – som består av åtte personer – får en samlet godtgjørelse på mer enn 45 millioner kroner, altså godt over fem millioner kroner per person i gjennomsnitt – selv om flere riktignok ligger godt under snittet (side 176 i årsrapporten).
I en Minerva-artikkel i fjor høst var jeg kritisk til Statkrafts vekst i antall årsverk og lønnskostnader, spesielt ettersom denne veksten økte betydelig raskere enn Statkrafts kraftproduksjon. I artikkelen trakk jeg blant annet frem at antallet årsverk hadde økt fra 1965 i 2005, til 4386 årsverk i 2021, mens tilsvarende for lønnskostnader (inkludert pensjon og andre fordeler) hadde økt fra 1,2 til 5,2 milliarder kroner.
For ordens skyld: Statkraft har svart på min kritikk av veksten i årsverk og lønnskostnader.
Ved årsslutt i 2022 hadde antall årsverk i Statkraft økt videre til 4622. Total lønnskostnad for 2022 økte til hele 7,5 milliarder kroner (side 144).
En viktig årsak til økningen var at Statkrafts trading-virksomhet, som i all hovedsak er basert i den tyske byen Düsseldorf, kostet selskapet rundt 2,2 milliarder kroner i prestasjonsbasert bonus (en økning på 1,3 milliarder kroner) etter at avdelingen kunne bokføre et overskudd på 10,5 milliarder kroner i 2022, mot et resultat på minus 4,3 milliarder kroner i 2021 (note 4, side 116–117).
Statkraft-sjefen vil ikke uttale seg om hvor mange ansatte som deler bonusen, menifølge DN er det trolig noe over hundre tradere i Statkrafts markedsavdeling. DN er også informert om at de reelle bonus-honorarene trolig er høyere enn de bokførte tallene i årsrapporten.
De høye bonusutbetalingene har fått kritikk i DNs leder, mens stortingsrepresentant for SV, Lars Haltbrekken, vil stanse utbetalingene.
Milliard-trading tap snudd til milliard-gevinst?
Aksel Fridstrøm skrev i fjor høst at Statkraft hadde et tap på et betydelig antall milliarder kroner både i 2021 og til da i 2022 som følge av trading. Men dette rimer ikke helt med rekordoverskudd, med tilhørende bonuser, i Statkrafts markedsavdeling?
Djevelen ligger som kjent i detaljene, men detaljene omkring hva Statkrafts finansielle trading- og sikringsaktiviteter faktisk betyr, har det tidligere ikke vært så lett å få oversikt over, noe også Statkraft selv innrømte i sitt svar til Fridstrøm.
Dette har blitt forbedret i Statkrafts årsrapport for 2022 – som er mye mer informativ på dette området enn tidligere årsrapporter.
Statkrafts trading-strategi
I note 7 i årsrapporten (side 124–125), som omhandler risikomomenter for selskapet, kan man lese om Statkrafts risikoreduserende aktiviteter, hvor selskapet inngår finansielle kontrakter (over børs) hovedsakelig innen kraft, CO2, kull og gass. Målet med denne aktiviteten er å redusere Statkrafts markedsrisiko og optimalisere selskapets salgsinntekter fra kraftproduksjon. Men i årsrapporten opplyser Statkraft at denne aktiviteten ikke skal fortsette lenger (i nåværende form) og at alle posisjoner er avsluttet ved årsslutt 2022.
Dette kommer også frem i DNs artikkel om de høye bonusutbetalingene, omtalt over, der konsernsjef Rynning-Tønnesen oppgir at Statkraft, etter den ekstreme høsten i 2021, nøytraliserte sin egen risiko ved å snu, altså nøytralisere (ta ned markedsrisikoen), på en del posisjoner, og hentet inn ekstra likviditet.
Men Statkraft har også en ren «trading-virksomhet» som opererer helt uavhengig av den risikoreduserende aktiviteten for Statkrafts krafteierandeler og produksjon, omtalt over, som forsøker «å slå markedet» på generell basis. Denne opererer innenfor klart definerte risikorammer, ifølge årsrapporten.
Slik jeg tolker uttalelsene til Rynning-Tønnesen og årsrapporten, er denne delen av trading-virksomheten, som opererer innenfor de samme finansielle markedene som den risikoreduserende aktiviteten, fortsatt i full operasjon inn i dette året.
Sist, men ikke minst, har Statkraft en virksomhet som selger bilaterale langsiktige råvare-kontrakter til industrielle aktører i Norge og øvrige kunder.
Hvorvidt all denne trading-aktiviteten bokføres til markedsavdelingen, eller om noe av denne finansielle virksomheten også bokføres til andre segmenter av Statkrafts virksomhet, er noe uklart.
Hvordan går det egentlig med Statkrafts trading-virksomhet?
I utgangspunktet bør et overskudd på 10,5 milliarder kroner fra Statkrafts trading-virksomhet være ganske urovekkende. For dersom Statkraft kan tjene så mye på trading, kan de, i prinsippet, også tape like mye?
I 2021 tapte, som nevnt, denne delen av Statkrafts virksomhet 4,3 milliarder kroner.
Prissvingningene i det europeiske kraft- og energimarkedet siden 2021 har vært ekstreme. Men de har nok – heldigvis – vært ekstreme i Statkrafts favør. Selv om Statkraft trolig har «tapt» potensiell gevinst ved å inngå derivatkontrakter som sikrer seg mot at kraftprisen skal falle, har selskapet tjent mye mer på oppgangen i kraftprisen, ettersom Statkraft – som den største eieren av magasinkraft i Europa – alltid vil være netto selger av kraft, i hvert fall på lang sikt.
I årsrapporten (side 28) opplyser Statkraft at markedsrisikoen ble redusert tilsvarende 85 prosent av selskapets kraftproduksjon for 2022, mens rundt en tredjedel av kraftproduksjonen er inntektssikret for 2023 (side 21).
Men som Nassim Taleb har påpekt i sin bok The Black Swan: The Impact of the Highly Improbable, inntreffer det hendelser, som i utgangspunktet, statistisk sett, skal være svært usannsynlig, oftere i den virkelige verden enn i den statistiske verden.
Denne type statistisk halerisiko er altså fetere enn forventet, noe som innebærer at Statkraft – både teoretisk og i praksis – også kan ende opp på feil side av en slik halerisiko.
I et svarinnlegg til DNs leder 13. mars, skriver Statkraft-sjefen at selskapets «handelsvirksomhet er styrt av velprøvde risiko- og kontrollsystemer bygget opp gjennom 20 år».
Trading med fellesskapets ressurser
Gode risikovurderinger og begrensninger kan redusere en halerisiko, men det er likevel noe urovekkende at Statkrafts tradere har en såpass sterk prestasjonsbasert bonus-incentiv-struktur at noen hundre tradere kan øke bonusene med knapt én milliard kroner.
Til DN fremhever Statkrafts konsernsjef, Rynning-Tønnessen, «dyktige ansatte som sørget for svært god kontroll på kredittrisiko».
Men konsernsjefen peker også på Statkrafts sterke balanse som en faktor, der konkurrenter som «Fortum og Vattenfall måtte få penger fra sine statlige eiere for å ikke komme i skvis», noe Statkraft ikke hadde behov for.
I DN-artikkelen uttaler Rynning-Tønnessen videre at:
«Industrikunder kom til oss [Statkraft] i turbulente tider, fordi de så at vi [Statkraft] hadde kontroll. Da kunne vi [Statkraft] ligge i mellom enormt mange kjøpere og selgere av kraft i Europa.»
«Som eksempel på en svært god deal, nevner han at Statkraft solgte kraft fra England til Frankrike, og fikk en nettogevinst på en milliard kroner, etter at en rekke franske kjernekraftverk fikk store problemer i fjor.»
En viktig årsak til at Statkraft tjente såpass mye på trading handlet altså også om at de kunne bruke selskapets sterke balanse for å utnytte kortsiktige arbitrasje-muligheter som oppstod i de ulike energi- og råvaremarkedene.
Spørsmålet er om det er riktig at noen og hundre ansatte i et helstatlig selskap, som forvalter felleseide naturressurser (som også gjenspeiles av en sterk balanse), skal kunne få en såpass stor privat oppside?
«Moral hazard» i Statkraft?
Man kan argumentere for at dette er forsvarlig, ettersom fellesskapet jo også tjener på at Statkraft utnytter slike trading-muligheter, hvor flere milliarder ender opp som utbytte.
Jeg kjenner ikke til incentivstrukturen til andre statlig eide selskaper som utnytter felleseide naturressurser og i tillegg har store trading-avdelinger, som for eksempel Equinor, men mitt inntrykk er at for eksempel Oljefondet – som forvalter mange ganger større verdier enn både Statkraft og Equinor – ikke har hatt særlige problemer med å rekruttere svært kvalifiserte tradere og andre ansatte, uten å være lønnsledende eller ha «perverse» bonus-incentiver.
I 2022 var den gjennomsnittlige kostnaden (ekskludert arbeidsgiveravgift) for ansatte i Oljefondet på 2,42 millioner kroner.
Riktignok oppstod det i 2009 en politisk diskusjon om størrelsen på bonuser til eksterne forvaltere av Oljefondet, etter at en forvalter hadde fått en halv milliard i bonus. I 2010 ble det innført begrensninger på bonusutbetalinger til Oljefondets eksterne forvaltere, men de er fortsatt høye.
Men hovedproblemet med Statkrafts incentiv-system for de ansatte i trading-avdelingen, handler mer om det økonomiske begrepet «moral hazard», som er en sentral del av prinsipal-agent-teorien, ved at oppside-risikoen blir privatisert, mens nedsiderisikoen blir sosialisert.
I finansbransjen, som for eksempel for de eksterne forvalterne til Oljefondet, reduseres dette problemet ved å sørge for at traderne også har «skin in the game», for eksempel ved at man må investere egne midler i de samme fondene og posisjonene som man forvalter.
Hvorvidt det finnes slike strukturer i Statkrafts trading-avdeling kommer ikke frem i årsrapporten.
Fra 1. januar i år opplyser Statkraft at bonus-systemet er endret, men til DN vil ikke konsernsjef, Rynning-Tønnesen, snakke om hvordan og hvorfor.
Både LO og Arbeiderpartiet krever mer åpenhet rundt bonus-utbetalingene.
Statkrafts styreleder, Thorhild Widvey, opplyser til DN at:
«Vi har vært så åpne vi kan innenfor rammene for konkurransemessige og personalmessige forhold» og at «Vi ønsker ikke å gå i detalj på ordningen fordi disse medarbeiderne er svært ettertraktet i markedet og fordi det ikke er god personalpolitikk å kommunisere hva enkeltgrupper eller medarbeidere tjener.»
I høst innrømmet Statkraft at de burde gi offentligheten bedre innsyn og mer opplysende informasjon om selskapets trading-posisjoner og regnskapstall. Dette er betydelig forbedret i årsrapporten for 2022, noe selskapet fortjener skryt for.
Men Statkraft har fortsatt litt å gå på når det kommer til å gi offentligheten nærmere informasjon om både bonusutbetalinger i milliardklassen, og ikke minst hvordan selskapet jobber for å redusere eventuelle prinsipal-agent-problemer, der oppsiden privatiseres, mens nedsiden sosialiseres av Statkrafts eiere: det norske samfunn.
Teksten er publisert i Minerva 14.3.2023.
Relatert
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
