Det er bråk i Avkommersialiseringsutvalget eller i det som lenge ble kalt Nullprofittutvalget.

To medlemmer nekter å møte i utvalget før utvalgslederen får sparken eller trekker seg, og ett medlem mener seg utsatt for trakassering av en ekspedisjonssjef i det departementet som «eier» og er sekretariat for utvalget, nemlig Kommunal- og distriktsdepartementet.

Trakasseringen består i at ekspedisjonssjefen har bannet og ropt i en telefonsamtale med utvalgsmedlemmet, og denne saken er det nå varslet formelt om av de to som ikke lenger vil møte i utvalget. Tidligere politidirektør Ingelin Killengren er engasjert for å forestå en uhildet gjennomgang av saken, men ifølge Aftenposten er det reist innvendinger mot henne, så nå må departementet finne en annen person til å behandle varselet.

Det er Aftenposten og Klassekampen som har «avslørt» bråket, men jeg tviler på at de kjenner eller gjengir hele sannheten.

Er det utvalgslederen, Tor Saglie, utvalgsmedlemmet som ble skjelt ut av ekspedisjonssjefen, ekspedisjonssjefen selv og/eller de to utvalgsmedlemmene som ikke vil møte i utvalget så lenge Saglie er leder, nemlig Gøril Bjerkan og Linn Herning, som har skylden for det som skjer?

I offentligheten er det ekspedisjonssjefen som blir fremstilt som den store skurken. Telefonsamtalen fins tross alt på bånd, siden noen tok den opp uten at ekspedisjonssjefen visste det. Siden har formodentlig vedkommende, som antagelig er utvalgsmedlemmet som ekspedisjonssjefen snakket med, Bjerkan eller Herning, lekket opptaket til Aftenposten.

Jeg har en annen oppfatning av hvem som har ansvar og skyld i bråket.

La oss se på ansvaret for bråket først.

Ansvaret hviler nemlig på den politiske ledelsen, i siste instans på Jonas Gahr Støre, som er for svak til å sette ned foten når det er nødvendig eller forutse hva som kommer til å skje siden, hvis de er for ettergivende nå.

Før valget i 2021 ble både Arbeiderpartiet og Senterpartiet mer negative til private, kommersielle velferdstilbydere. Det kan blant annet leses ut av de partiprogrammene som de gikk til valg på, og av uttalelser som de kom med før valget.

Men de gikk ikke så langt som SV og Rødt. SV vil forby alle kommersielle velferdstilbydere, mens Rødt vil forby alle kommersielle tilbydere, også de som tilbyr for eksempel tekniske tjenester til kommunene.

I Hurdalsplattformen formuleres det mer moderat: «Grunnleggende velferdstjenester skal ikke kommersialiseres, og en ny regjering skal kraftig redusere omfanget av kommersielle aktører i velferden. Et strengt regelverk skal sørge for at drift av offentlig finansierte velferdstjenester ikke er attraktivt for kommersielle konserner, og sikre bedre demokratisk styring og kontroll.»

Arbeiderpartiet og Senterpartiet var altså blitt klart mer negative til kommersielle velferdstilbydere, men ikke så negative som sine venner i SV og Rødt.

I forbindelse med budsjettforhandlingene høsten 2021 ble likevel regjeringspartiene enige med SV om en mye mer restriktiv og venstrevridd politikk. I vedtaket som Stortinget gjorde, het det:

«Stortinget ber regjeringen innen mars 2022 nedsette et offentlig utvalg som skal utrede hvordan kommersiell drift kan utfases i ulike skattefinansierte velferdstjenester, og legge frem en egen nullprofittmodell for hver slik sektor.»

Det ble sagt at SV skulle være med på å utforme mandatet, og det tok tid.

Først i august 2022 oppnevnte regjeringen «nullprofittutvalget», som etter hvert fikk navnet Avkommersialiseringsutvalget.

Formålet med utvalget, som regjeringen har beskrevet, ligner på det den ble enig med SV om:

«Formålet med utvalget er å utrede hvordan kommersiell drift kan utfases i ulike skattefinansierte velferdstjenester, og legge fram en egen nullprofittmodell for hver slik sektor. Utvalget skal også foreslå en juridisk definisjon for ideelle driftsformer.»

Men så viser det seg at regjeringen også mener at det skal skje noe mer enn Stortinget har vedtatt, for som det står:

«I tillegg til oppfølgingen av Stortingets vedtak, ønsker regjeringen at utvalget skal utrede følgende» – nemlig et alternativ som «tar utgangspunkt i at det fortsatt vil kunne være innslag av kommersielle aktører på noen områder, men at virksomheten reguleres i sterkere grad for å hindre at offentlige midler lekker ut i uintenderte høye fortjenestenivåer, og sikre offentlig innsyn og kontroll.»

Hva hadde skjedd?

Regjeringen og regjeringspartiene hadde sannsynligvis oppdaget at avtalen de hadde inngått med SV, var uholdbar. Den var både politisk, praktisk og prinsipielt uheldig:

For det første er ikke Ap og Sp, slik det kommer frem av Hurdalsplattformen, enige i at alle kommersielle aktører bør utfases.

For det andre er det svært tvilsomt om det er mulig å utfase dem, dersom man vil bevare velferdssamfunnet og velferdsstaten slik vi kjenner dem. Det såkalte Velferdstjenesteutvalget har nylig belyst dette godt.

Og for det tredje er det prinsipielt svært betenkelig å gi et offentlig utvalg et så lukket mandat. Utredningsinstruksens første kontrollspørsmål er tross alt: Hva er problemet?

Regjeringen forsøkte altså, da utvalget ble nedsatt, å rette opp den feilen som ble begått da avtalen med SV ble inngått.

Om SV stilltiende hadde godtatt dette tillegget til mandatet, vet jeg ikke.

Hele prosessen frem til oppnevningen av utvalget er så dårlig at det er som å bestille bråk. Mange på ytre venstre side i norsk politikk følte at de, etter mange års kamp, endelig hadde fått politisk gjennomslag. Og så forsøker altså regjeringen, i siste sving, å legge kjelker i veien for det målet som nå var i sikte, nemlig å feie alle kommersielle velferdstilbydere av banen.

Linn Herning og Gøril Bjerkan ble medlemmer av utvalget.

De har i årevis fremstått som innbitte motstandere av kommersielle velferdstilbydere – enten det dreier seg om private barnehager (altså cirka halvparten av alle barnehager), sykehjem, asylmottak eller hjembasert omsorg.

Linn Herning skrev boken «Velferdsprofitørene» i 2015 og satte dagsorden for mange års debatt om arbeidsdelingen mellom privat og offentlig sektor.

Gøril Bjerkan var medlem av Velferdstjenesteutvalget, der hun visstnok også sto bak et slags varsel mot utvalgslederen Kåre Hagen. I ettertid har hun nærmest drevet en kampanje, ikke bare mot flertallet i utvalget, men også mot Hagen selv.

Mandatet som Avkommersialiseringsutvalget har fått, er ikke enkelt å håndtere. Det er så tydelig preget av svakt politisk lederskap og er derfor et sammensurium av formål og beskjeder som ikke henger sammen: På den ene siden er selve formålet å fase ut de kommersielle aktørene – men på den annen side skal utvalget også utrede hvordan de kommersielle aktørene fortsatt skal ha en rolle.

Hele mandatet innbyr til politisk kamp, og dette er regjeringens ansvar.

Men selv om regjeringen har ansvaret, er det selvsagt ikke regjeringen som har stelt i stand bråket i utvalget. Det må være noen andre.

Selv har jeg ingen som helst tro på at en ekspedisjonssjef skjeller ut et utvalgsmedlem, bare fordi dette medlemmet har reist spørsmål om forståelsen av mandatet, slik Aftenposten og Klassekampen fremstiller det. At vedkommende ikke selv står frem, men omtales som «hen», mens Bjerkan og Herning fronter saken, er såpass spesielt at det er merkelig at ikke mediene stiller flere kritiske spørsmål.

Når ekspedisjonssjefen sprekker i en samtale med «hen», er det svært sannsynlig at det skyldes noe mer enn at vedkommende utvalgsmedlem har stilt et spørsmål i utvalget. Mitt tips er at Bjerkan og Herning er sterkt involvert, fordi de er misfornøyde med det mer «nyanserte» mandatet utvalget har fått, og at de (mis)bruker «hen» for å lage mest mulig bråk og forsøke å diskreditere lederen og delegitimere hele prosessen.

Så hva bør skje nå?

Regjeringen burde aldri ha inngått den avtalen som den inngikk med SV. Det var korttenkt og noe regjeringen ikke kunne stå for i det lange løp.

Regjeringen prøvde å rette opp feilen ved å konstruere et mandat som fremstår så sprikende at det nesten er umulig å besvare på en fornuftig måte.

Når sammensetningen av utvalget i tillegg består av «krigere» som sjelden har noe å gi og aldri ønsker å inngå kompromisser, er det nødt til å gå galt.

Jeg tror regjeringen bør overveie å restarte hele prosessen.

Mitt råd er i så fall å starte med Utredningsinstruksen og spørre:

Hva er problemet?