Liberalisme

Fukuyama og det postliberale

Den røde tråden som går gjennom Francis Fukuyamas tanker om politisk orden, er mer konservativ enn liberal.

Publisert: 1. januar 2023

Francis Fukuyama er blitt stående som det intellektuelle symbol på det liberale demokratiets seier – den som sa at historien var slutt. 89-erne hadde seiret, som Christian Egander Skov sa i et intervju i Minerva. 89-erne er alle de som opplevede Berlinmurens fall og gikk inn i 1990-årene på en bølge av optimisme og fremtidstro. Jeg var en av dem. Med meg i bagasjen hadde jeg siviløkonomtittelen fra NHH, og der lærte man mye om markedets fortreffelighet og hvordan tilbud og etterspørsel fant hverandre i et kryss i diagrammet. Jeg er ikke gammel nok til å huske etterkrigstiden eller krigen, men jeg husker den kalde krigen, jernteppet og Sovjetunionen. Det gjør også Fukuyama.

Fukuyamas bakgrunn er spennende. Han studerte politisk filosofi og komparativ litteratur, og ble til slutt statsviter ved Harvard, med doktorgrad om Sovjetunionens utenrikspolitikk i Midtøsten. Han så hvordan kommunismen var i ferd med å gå i oppløsning, og skrev våren 1989 essayet The End of History, som i 1992 ble til boken The End of History and the Last Man. Boken er langt mer pessimistisk på liberalismens vegne enn virkningshistorien tilsier. Fukuyama selv sier at han tror mange bare har lest første del av tittelen og ikke boken. Fukuyama kom nemlig ikke fra en liberal tradisjon, og stemte ikke demokratisk før etter 9/11. Han fikk tidlig merkelappen neokonservativ, og det er ganske tydelig i denne berømte teksten om det liberale demokratiets seier. Dessuten peker boken frem mot en av liberalismens trusler, populismen.

Da jeg møtte Fukuyama og senere arbeidet videre med det som skulle bli boken After the End of History, ble det tydelig for meg hvordan hans ideer og tanker om samfunnsutvikling og politisk orden hadde en rød tråd, og at den tråden på noen områder var mer konservativ enn liberal.

La meg likevel begynne med det liberale og med det Fukuyama holder fast ved, tross merkelapper som det post-liberale. Det liberale demokratiet er, inntil det motsatte er bevist og det kommer et politisk system som både ivaretar den enkeltes frihet og sikrer velstand og trygghet, det beste vi har. Det er dette som er kjernen i The End of History, ikke at alle verdens land nå skulle bli liberale demokratier eller automatisk ønske å bli det, men at det foreløpig, og kanskje for alltid, vil være det «minst dårlige» politiske systemet menneskelige samfunn klarer å komme opp med. Som Fukuyama skriver i sin siste bok Liberalism and Its Discontents:

Det er mye man kan kritisere liberale samfunn for. De forbruker for nytelsens skyld, de tilbyr ingen sterk fellesskapsånd eller felles målsetting, de er altfor frigjorte og mangler respekt for dyptfølte religiøse verdier, de er altfor mangfoldige, de er ikke mangfoldige nok, de er altfor likegyldige angående å oppnå sann sosial rettferdighet, de tolererer for mye ulikhet, de domineres av manipulerende eliter og svarer ikke til vanlige folks forventninger.

Likevel, Fukuyama står fast ved de tre grunnpilarene for det liberale demokratiet, en rettsstat, en kompetent stat eller statsbyråkrati og demokratisk ansvarlighet. Det betyr at dommere og rettsvesen er uavhengige, og at det er likhet for loven, at statens institusjoner er ukorrupte og oppfyller de kravene borgerne har til et trygt og velstående samfunn, og at borgerne kan gå til stemmeurnene med jevne mellomrom og stemme på dem de ønsker skal styre, og så at mindretallet har beskyttelse og respekt – og mulighet til å vinne ved neste valg.

I årene etter The End of History er Fukuyamas mer kritiske sider til liberalismen blitt mer synlige. Etter sitt oppgjør med de neokonservative i forbindelse med 9/11, Afghanistan og Irak, skrev han sine to store bøker om politisk orden. Det første bindet, The Origins of Political Order, går frem til den franske revolusjon, og forklarer hvordan ulike samfunns politiske systemer har oppstått og utviklet seg. Det andre bindet, Political Order and Political Decay, handler blant annet om alle svakhetene ved liberale demokratier. For som Fukuyama sier, liberale demokratier er mirakler, det er skjøre konstruksjoner som balanserer makt, som sørger for deltagelse, maktbalanse, trygghet og frihet samtidig. Det han i ettertid reflekterer rundt, og som konservative vil nikke gjenkjennende til, er betydningen av en god, stabil og kapabel stat. Statsbygging var tema for en liten bok som kom før de to store bindene, og nylig har Fukuyama tatt opp temaet igjen i en bloggserie. Staten er der for å sette rammene, for å sørge for at de oppgavene borgerne ønsker skal løses i fellesskap, blir utført så godt som mulig. Det er også dette han tar selvkritikk på, som han sier han la for liten vekt på, og hadde for liten forståelse for, da han skrev The End of History.

Fukuyamas neste prosjekt ble utløst av valget av Donald Trump i 2016. Resultatet ble boken Identity: Contemporary Identity Politics and the Struggle for Recognition. Her ser vi linjene tilbake til The Last Man, hvor Fukuyama analyserer hva det er i menneskelig sosial interaksjon som bidrar til å skape demokratier. Og her finner vi kimen til hvorfor noen velger å kalle tiden vi er inne i, for post-liberal. Spørsmål som hvorfor anerkjennelse er viktig for at demokratiet skal fungere, og om det er slik at dette er universelt for alle mennesker, samt hvordan religion, kultur, historie og sosiale forhold påvirker hvordan et demokrati fungerer, blir nå de sentrale. Igjen holder Fukuyama fast ved at det bare er liberale demokratier som kan ivareta minoriteter og mangfold slik at ingen undertrykkes eller utdefineres. Anerkjennelse av alle er det bare demokratiet som fullt ut kan tilfredsstille. Men som Fukuyama sa i After the End of History: «Jeg tror kritikerne mine ikke så hva jeg skrev om nasjonalisme og religion. Nasjonalisme og religion vil ikke forsvinne fra verden, og følelsene de setter i sving kan komme tilbake and bite us».

Gruppetilhørigheter og identitetspolitikk følger både et kollektivt spor gjennom nasjonalisme, som man finner igjen i fascisme og nazisme, men det følger også et spor som tar for seg marginaliserte grupper som har noe til felles. Fremveksten av dagens identitetspolitikk skjer innenfor rammen av demokratier, og handler om at mennesker ikke bare ønsker anerkjennelse av seg selv, men anerkjennelse av en gruppetilhørighet – likhet med andre gruppemedlemmer, som de kjenner at de har noe til felles med. I og for seg er dette ikke problematisk, men dersom grupper begynner å kreve spesialbehandling og egne rettigheter, blir veien kort til identitetspolitikk av den ødeleggende sorten.

Våren 2022 kom boken Liberalism and Its Discontents. Boken har fått den norske tittelen Misnøyens Tid, en tittel som kanskje er for pessimistisk i forhold til det Fukuyama ønsker å si, for han går ikke bare igjennom utfordringene, men argumenterer også for hvordan liberalismen kan gå videre og forbedre seg. Faktisk er det slik at en av liberalismens store styrker er evnen til endring, gjennom mangfoldet av meninger og argumenter og stadige tilbakemeldinger og kritikk som kan spore til ny innsats.

Men det er mye her som svir, og som er til ettertanke. Som Christian Egander Skov sa: «Men at 89-ernes verden er over, betyr ikke at dens liberale trekk ikke hadde verdi, bare at de ikke har samme selvfølgelighet som før, de er blitt omstridt på en måte de ikke var før.»

Jeg jobber i tankesmien Civita, og Civita har en liberal formålsparagraf som sier:

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar.

Den selvfølgeligheten som fulgte liberale gjennom 1990-tallet er borte, men de grunnleggende liberale verdiene er ikke det, heldigvis. Det første tegnet til sprekkene i fasaden var da jeg startet i Civita, rett etter finanskrisen. Da ble markedet forsvart, og analysen var at institusjonene og reglene som skulle holde markedet i sjakk var der, men de var ikke gode nok. Noen år senere surfet ulikhetsdebatten inn i offentligheten, først ved boken The Spirit Level og deretter med Thomas Pikettys bok Kapitalen i det 21. århundre. Verden var blitt likere, men innad i de vestlige landene særlig var det blitt høyere ulikhet. Mange i Civita har gitt gode bidrag til denne debatten og særlig forsøkt å få frem nyanser og ikke minst politikk som kan utjevne forskjeller. I så måte er Norge ganske annerledes stilt enn Fukuyamas hjemland USA.

Fukuyama selv peker på nyliberalistisk tankegods om frie markeder, som i seg selv er bra, men som mangler erkjennelsen av at markedene trenger styring, og at konsekvensene av en friere verdenshandel er at forskjeller innad i mer velstående land vil øke, fordi arbeidsplasser og produksjon flyttes dit det er mest lønnsomt. Han skriver: «Nyliberalismen har ført til en dramatisk økning i økonomisk ulikhet over hele kloden og forårsaket rystende finanskriser som har skadet vanlige mennesker mye mer enn velstående eliter. Det er denne ulikheten som ligger til grunn for venstresidens kritikk av liberalismen og det kapitalistiske system den forbindes med.»

Et siste forhold der liberale har møtt motstand er migrasjon. Mennesker har alltid flyttet på seg, og for liberale har migrasjon vært noe positivt, men her har konservative tatt noen forbehold som er langt tydeligere i samfunnsdebatten nå enn da muren falt. Migrasjon handler ikke bare om økonomiske muligheter, men om kultur, sosiale forhold og religion, og ikke minst om samfunns tålegrense når det gjelder integrering av mennesker som kommer fra land som er svært forskjellige fra dem de reiser til. Fukuyama har sagt at han i diskusjonene med Samuel Huntington møtte sine største utfordringer på 1990-tallet. Huntington hevdet at verden besto av sivilisasjoner, les religioner, som ville «kollidere» med hverandre og skape konflikter. Fukuyama holdt fast ved at kulturer endres i møter med hverandre, og at integrering vil skje på lang sikt. Mitt tidsperspektiv er også blitt justert, – integrering tar tid, og samfunn har en tålegrense for hvor mange som kan komme på kort sikt.

Så tidlig som i 1995 pekte Fukuyama på at den største forskjellen mellom moderne samfunn ikke er de formelle politiske institusjonene, men kulturen. Med det mener han hvordan sivilsamfunnet fungerer og hvilke sosiale, religiøse og moralske tradisjoner som ligger til grunn for de politiske institusjonene. Sivilsamfunn er avhengige av ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, og regimer som vil bort fra det liberale, angriper dette først. Samtidig går de løs på rettsstaten og dens uavhengighet. I land som i dag har populistiske ledere, kombineres dette med en «vi og de»-retorikk. Fukuyamas tre kjennetegn for populistiske regimer er som følger: Det første er en betegnelse på en politikk som er populær på kort sikt, men umulig å gjennomføre på lengre sikt. Det andre er hvordan folk defineres og legitimeres. En populistisk forståelse av folk vil sjelden inkludere alle borgere i et samfunn, men være basert på en oppfatning av en gruppe (etnisk, rase osv.) som gis legitimitet, og som refereres til som det egentlige folket. Den tredje måten å bruke begrepet populisme på er hvordan populistiske bevegelser ledes. Populistiske ledere er karismatiske og opparbeider seg en personkult, ofte i direkte kontakt med dem de ønsker å representere. Det er særlig de to siste som er farlige for liberalismen, og de kan komme både fra høyresiden og fra venstresiden.

Det sagt, kommer som jeg sa innledningsvis, Fukuyamas mer konservative sider frem i boken om liberalismens utfordringer. Han er på linje med Christian Egander Skov som i intervjuet med Minerva sier at hans konservatisme er «basert på en idé om at vårt samfunn ikke bare er en nasjonalstat, – som borgere inngår vi også i fellesskap som er av avgjørende betydning for samfunnet. Landsbyen, arbeid og familie er grunnleggende institusjoner for samfunnet.» Her kunne ikke Fukuyama vært mer enig. Det er fremdeles nasjonalstaten som er rammen for borgerne, og det er alle de små fellesskapene vi har med andre, som er grunnleggende. Nasjonen forblir, som Fukuyama sier, den største solidaritetsenheten mennesker er instinktivt lojale mot.

Men dagens nasjonalister beklager seg over liberalismen, slik også konservative og kanskje også reaksjonære troende gjør. De mener det er umulig å bry seg like mye om mennesker på den andre siden av kloden som det man gjør for sin egen gruppe. En global kosmopolitisme er en utopi. Det er riktig at mennesker nær oss betyr mer enn dem langt unna (langt unna både i geografi, kultur og sosial forstand), men betyr det at det ikke går an å ha to tanker i hodet samtidig; både bry seg om sine nære og ha en forståelse for at alle mennesker har de samme universelle rettighetene? En god nasjonalisme er den som inkluderer alle borgerne og som tillater mangfoldet blant dem.

Kåre Willoch skal ha sagt alt med måte. Fukuyama avslutter Liberalism and Its Discontentsmed å gå tilbake til grekerne. Han trekker frem at de hadde et ordtak, «μηδεν αγαν (mēden agan)», som betyr «ingenting i overmål», og de anså σωφροσυνη (sofrosunē)eller «måtehold» som en av sine fire kardinaldyder. Jeg tror Willoch ville vært enig med Fukuyama i at vektleggingen av måtehold er ganske fraværende i dagens samfunn.

Men som Frank (Fukuyama) skriver i sin dedikasjon til meg i sin siste bok: «To Mathilde, From one liberal to another – with thanks, Best wishes Frank». La det være siste ord i denne omgang, fra et fremdeles liberalt ståsted.

Artikkelen er publisert i Minerva nr. 4-2022.