Arbeiderpartiet: Selvforherligende og splittende
Hvorfor er Ap-folk så lite rause?
Publisert: 13. juli 2022
Da Civita i 2011 utga en bok om borgerlige politikeres perspektiver og bidrag til utviklingen av den norske velferdsstaten, sa Raymond Johansen at det var «historisk kvakksalveri».
Johansen var den gangen partisekretær i Arbeiderpartiet og tålte tydeligvis ikke at andre enn Arbeiderpartiet selv fikk noe av æren for den norske velferdsstaten.
Johansens utfall, som ikke ble belagt med et eneste konkret eksempel, skriver seg inn i historien om Arbeiderpartiets selvforståelse og selvbilde: Det er Arbeiderpartiet som har skapt Norge.
Forestillingen om at det er Arbeiderpartiet, og bare Arbeiderpartiet, som har funnet opp alt som er godt, sitter så dypt at mange i partiet uten videre lyver om historien. På nettet florerer det med falske lister over alle gode ting som Høyre har vært mot, og disse listene brukes flittig, blant annet i skoledebatter.
Det er ikke så rart at unge AUF’ere tror på det de sier. Det underlige er at ingen voksne i Arbeiderpartiet har korrigert dem.
Det hender at også borgerlige politikere skryter av noe fint som de har gjennomført.
For eksempel var de borgerlige partiene tidlig ute med å ønske seg en sosial markedsøkonomi, mens Arbeiderpartiet fortsatt så opp til den sovjetiske planøkonomien.
Folketrygden ble innført da vi hadde borgerlig regjering, og selv hadde jeg, som utdanningsminister, gleden av å innføre elevenes «arbeidsmiljølov», som Arbeiderpartiet ikke ville ha. Noen har også nevnt at det var den «blåblå» Solberg-regjeringen som foreslo en evigvarende rett til å fullføre videregående skole og en historisk rusreform.
Men slike eksempler er ikke så viktige.
Det var jo nærmest tilfeldig at de borgerlige satt med regjeringsmakten akkurat da. Eller som en Ap-nestor har forklart det for meg: Et vedtak er resultat av initiativer som tidligere regjeringer har tatt. Derfor er også de gode beslutningene som er tatt under borgerlige regjeringer, egentlig Arbeiderpartiets fortjeneste.
Hadia Tajik lever opp til Arbeiderpartiets oppblåste selvforståelse når hun i DN i dag skal forklare oss at det egentlig bare er Arbeiderpartiet som skal ha æren for at det i dag, tross alt, er såpass bra for homofile og lesbiske å leve i Norge.
Fremstillingen er selvforherligende og svært lite raus, og hun korrigerer ikke sine partifeller som i kommentarfeltet på Facebook fyller på med rene usannheter, som for eksempel at Wenche Lowsow ble frosset ut av Høyre fordi hun var lesbisk. Tajik nevner heller ikke at Erna Solberg, som er den hun svarer i DN, var en varm tilhenger av partnerskapsloven, da den ble vedtatt i 1993.
Homofiles livsvilkår har vært en hjertesak for meg siden før Hadia Tajik ble født. Jeg har også en lang bakgrunn fra Høyre. Derfor er det ganske spesielt å lese at Tajik reduserer meg til en «utbryter» i Høyre.
Jeg har aldri vært en «utbryter» i Høyre. Jeg har, tvert om, stemt helt i tråd med min overbevisning. Det kunne jeg gjøre, fordi det var partiets standpunkt at vi kunne stemme i tråd med vår overbevisning.
Dette er fremmed i Arbeiderpartiet, som er et kollektivistisk parti, der det er viktig at alle går i takt. Jeg respekterer at mange velger å slutte seg til Arbeiderpartiet, fordi de liker denne kollektivismen. For meg var den en viktig grunn til at jeg, som ung, valgte bort Arbeiderpartiet.
Jeg ble inspirert til å melde meg inn i Høyre av Jo Benkow. Han var jøde, sekulær, næringsdrivende og svært positiv til å utvide homofiles rettigheter. Han var, sammen med Astrid Nøklebye Heiberg og Annelise Høegh, sterkt engasjert i arbeidet for å få fjernet homofili som psykiatrisk diagnose og for lovregulering av homofile samliv .
Jo Benkow valgte Høyre, fordi han følte at det var høyest under taket der. Han valgte det partiet som hadde størst rom for annerledeshet.
I unge år reflekterte jeg over dette. Hvorfor var det så mange homofile i Høyre? Og hvorfor var det såpass mange i Høyre, tross alt, som sto frem og var eller ble forbilder?
Svaret de ga, kokte i grunnen ned til dette:
Høyres idegrunnlag, og måten idegrunnlaget ble praktisert på i partiet, respekterte minoriteter, annerledeshet og ulike valg på en helt annen måte enn Arbeiderpartiet gjorde.
Høyre forlangte ikke at alle skulle gå i takt. Vi hadde toleranse for «de andre».
Toleranse betyr ikke å bære over med det vi liker. Det betyr å bære over med det vi ikke liker. Det betød altså at også en konservativ Høyre-mann fra Holmenkollåsen den gangen respekterte og «bar over» med «de homofile», fordi det i seg selv var en verdi å gjøre det. Og det kunne han gjøre, selv om han kanskje mente at vi ikke burde innføre en partnerskapslov.
Er det noen som har vært avhengige av ekte toleranse, så er det homofile og lesbiske. De har vært og er en minoritet, og mange har sett ned på dem og betraktet dem som mindreverdige. Men det vanskelige med toleranse er at den må være gjensidig: Også de som fortsatt syns det er vanskelig med felles ekteskapslov, må derfor ha vår respekt.
Dette er ikke Arbeiderpartiets sterke side. Mange i partiet er så redde for at folk skal være, velge eller mene annerledes, at de får politisk panikk av at fire – fem prosent av elevene går i offentlig finansierte friskoler.
Hadia Tajik tror, i likhet med mange på venstresiden, at alt er politikk.
Men alt er ikke politikk. Verden beveger seg, heldigvis mest fremover, på grunn av modige mennesker, sivilsamfunn og næringsliv som hele tiden går ett skritt til.
Per-Kristian Foss var visstnok verdens første finansminister som giftet seg med en av samme kjønn. Han gjorde det mens han satt i en regjering ledet av en statsminister fra Kristelig Folkeparti. Jeg var til stede da statsministeren fra KrF holdt tale for ham og overrakte regjeringens gave (som vi, for god ordens skyld, hadde spleiset på). Hadia Tajik var selvsagt ikke til stede, men hun vet at det skjedde, og hun nevner det ikke.
Hun nevner heller ikke at Bent Høie, som selv er homofil, tok initiativ til at homofile menn skulle få lettere og billigere adgang til medisiner som forebygger HIV-smitte. Det var kontroversielt, også blant homofile, men han gjorde det. Og hun nevner ikke at Erna Solberg var den første partilederen i Pride Park og den første statsministeren som gikk i paraden, eller at Erling Lae gikk i sin første parade det året Hadia Tajik ble født. Ved årtusenskiftet var han den eneste åpne homofile «borgermesteren» i Europa.
Er det noe vi ikke trenger nå, er det en polariserende debatt om hvem som har vært «best» i å sikre homofile og lesbiske en levelig plass i vårt samfunn. Arbeiderpartiet har gjort mye bra, men det har også mange andre gjort – enten vi snakker om partier, sivilsamfunnet eller modige enkeltmennesker. Det forsto Kim Friele.
Det er virkelig merkelig at Hadia Tajik, akkurat i disse dager, syns tiden er inne til å splitte mer enn å samle.
Oppdatert 16.7.22: Tittelen «Hvorfor er Ap-folk så lite rause?» har jeg skrevet selv, men den reflekterer ikke det jeg mener. De jeg snakker om, er de Ap-politikerne og -lederne som fører an i de debattene jeg har nevnt i innlegget mitt.
Mer fra bloggen
Stortinget bør ikke ha hastverk når abortloven endres
Abort er (dessverre) politikk
Ny abortlov: «Nytt nasjonalt kompromiss»?
Venstres magefølelse
Ny abortlov
