Mer åpenhet fører ikke alltid til mer demokrati
Gir åpne møter og søkerlister alltid de resultatene vi håper på?
Publisert: 28. juni 2022
Jeg er, som de fleste andre, tilhenger av åpenhet om det som skjer i offentlig sektor.
Men stadig mer åpenhet fører ikke alltid til bedre beslutninger eller mer demokrati. Vi må veie ulike hensyn mot hverandre.
Skal alle møter i kommunale og statlige organer og etater være åpne? Og skal offentligheten ha innsyn i alle dokumenter?
I Norge har vi gått langt i denne retningen.
I nesten 40 år har det vært lovpålagt for kommunale utvalg å ha åpne møter. Det vil si at det ikke bare er kommunestyremøtene som er åpne for alle. Også politiske utvalg, som blant annet skal forberede saker for kommunestyret, er åpne.
Det samme gjelder for en del styrer i offentlig sektor. I de regionale helseforetakene er hovedregelen at styremøtene skal være åpne. I praksis er det også slik ved mange, kanskje de fleste, universiteter og høyskoler. Universitetet i Oslo, der jeg er styremedlem, har åpne møter.
Intensjonen med å praktisere åpenhet er god.
Begrensende møtekultur
En offentlig sektor som er effektiv og ukorrupt, og som likebehandler borgerne, er helt avgjørende for tilliten i vårt samfunn. Åpenheten skal sikre mediene og allmennheten innsyn og informasjon, og den skal sikre muligheten for demokratisk kontroll. Vi får vite hva politikerne og styremedlemmene sier og gjør, slik at vi kan stille dem til ansvar.
Men medaljen har også en bakside. Åpne møter skaper en helt annen ramme for diskusjon enn lukkede møter gjør.
Når et møte er åpent, blir det som et slags seminar, der deltakerne kommer med forberedte innlegg og i liten grad innbyr til uformell og søkende diskusjon.
Når møtene er lukket, kan man som regel snakke friere, mer fortrolig og uten prestisje. Man kan prøve seg frem, endre mening og lettere inngå et kompromiss. Det er også lettere å skape en sammensveiset og kollegial kultur, der man står sammen om oppgaven.
Se etter danskene
Espen Leirset, tidligere ansatt ved Nord universitet og nå redaktør, har undersøkt fenomenet i sin doktorgrad.
Han har blant annet sammenlignet Norge, som har åpne utvalgsmøter i kommunene, med Danmark, der det er lovpålagt å ha lukkede utvalgsmøter.
Undersøkelsen viser at det er mer konstruktive diskusjoner i de danske utvalgene. De får karakter av å være politiske verksteder, der man lettere kan komme frem til gode, tverrpolitiske løsninger.
Eller som danske politikere uttrykker det: Vi kan diskutere mer fritt. Vi kan bli klokere, fordi vi kan spørre om det vi lurer på. Alle er ikke enige, men vi får til en konstruktiv diskusjon. Vi kan finne løsninger. Med pressen til stede ville vi helt klart overveid mer hva vi sier. «Man stiller ikke sin uvitenhet til skue, hvis møtet er offentlig», sier en av de danske politikerne.
Forutsigbart og polarisert
I Norge kommer politikerne i større grad til møtene med fastlåste standpunkter og ferdigskrevne manus, eller «talepunkter», som mange kaller det. Diskusjonen blir mer forutsigbar og polarisert.
I et styre kan det arte seg på en lignende måte. Med åpne møter kan styremedlemmene i større grad oppleve seg som representanter og talsmenn for spesifikke grupper eller interesser, fremfor kun å gjøre det de skal gjøre, nemlig å arbeide for virksomhetens beste.
At det oppstår slike dilemmaer er lett å forstå når for eksempel styrene i de regionale helseforetakene skal diskutere skjebnen til et lokalsykehus.
Det er naturlig nok mediene som står i første rekke når det kreves innsyn i dokumenter og åpne møter. Det er jobben deres. Men jeg er sikker på at de selv også vet at deres egne redaksjonsmøter ville vært helt annerledes enn de er, dersom møtene ble direktesendt, fotografert og filmet.
Det er lettere å teste en vill idé, myke opp stemningen med en spøk, være usikker eller forandre mening når man ikke har publikum og ikke alltid vil bli minnet om det i offentligheten siden. Det er helt menneskelig.
Alt i alt kan altså beslutningene bli dårligere når alle møter må være åpne.
I verste fall kan kravene til mer åpenhet føre til mindre åpenhet, noe Leirset omtaler som «åpenhetsparadokset». Slik er det, etter min mening, når det gjelder søkerlistene til viktige stillinger i det offentlige.
Beslutninger «på bakrommet»
Mange har sikkert lagt merke til at det ofte bare er én aktuell søker på listen når søkerlisten til offentlige lederstillinger blir publisert. Årsaken er at hele prosessen er ferdig før den skulle ha begynt. Stortinget har knesatt så ideelle og radikale krav til åpenhet at resultatet er det motsatte: mindre åpenhet.
Loven tilsier at søkerlisten skal offentliggjøres rett etter at søknadsfristen har gått ut, og at prosessen med å intervjue og vurdere kandidatene skal starte da.
Men mange aktuelle søkere vil ikke og kan ikke stå på listen dersom de ikke vet at de får jobben. De risikerer å miste autoritet som ledere i de jobbene de allerede har. Så for å unngå dette, er de i realiteten vurdert før søknadsfristen går ut. Dermed kan de la være å søke eller trekke søknaden sin uten at noen vet at de reelt sett har vært kandidater.
Det er risiko for at noe lignende skjer når offentlige utvalgs- og styremøter skal være åpne.
Beslutningene kan bli flyttet til andre fora, til forhåndsmøter eller til administrasjonen. Hvis beslutninger i realiteten tas «på bakrommet», har kravet om mer åpenhet ført til mindre åpenhet og dårligere muligheter for å utøve demokratisk kontroll.
Åpen debatt om lukkede møter
På Stortinget er det ikke samme krav til åpenhet som i kommunene. Der er komitémøtene lukket. Jeg tror ikke den tverrpolitiske diskusjonen der er like livlig som den er i de kommunale utvalgene i Danmark, men det er i alle fall der man finner frem til kompromisser mellom representanter for ulike partier. Debattene i selve stortingssalen byr sjelden på overraskelser.
Å gå inn for mindre åpenhet er kontroversielt. Eller for å være mer presis: De som mener det, vil helst ikke si det høyt. De er redde for at noen skal mistenke dem for å ville utøve makten sin i fred for innsyn og kontroll. For å sitere en kjent ordfører fra Arbeiderpartiet: «Problemet med å fronte en slik sak er at det gir inntrykk av mindre åpenhet».
Men samtidig finnes det altså gode og legitime grunner til å diskutere om systemet med åpne utvalgsmøter, styremøter og søkerlister alltid gir de resultatene vi håper på – eller om det kan være fornuftig å justere kursen og vurdere andre måter å utøve demokratisk kontroll på.
Det nordiske analyseselskapet Oxford Research har fått i oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet å gjennomføre en undersøkelse av hvordan møteoffentlighet praktiseres og oppleves i norske kommuner.
Undersøkelsen skal være ferdig i desember, og den vil kanskje gi et grunnlag for en mer åpen debatt om lukkede møter?
Kronikken var publisert i Aftenposten 26. juni 2022.
Relatert
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
Alle veier fører til woke
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Den instinktive fascisten Trump
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
