Overdreven tro på politikk
Eirik Løkke, rådgiver i Civita, skriver hos Minerva: Det er selvfølgelig trist for politikere å anerkjenne politikkens begrensninger. Men uansett tiltak er det lite trolig at man kommer overfallsvoldtekter til livs. Det er dessverre prisen vi må betale for et fritt samfunn.
Publisert: 9. november 2011
Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.
Risikoen for overfallsvoldtekter er prisen vi betaler for å leve i et fritt samfunn.
Det ligger sannsynligvis i politikkens, eller rettere sagt politikernes natur, å fremheve egen fortreffelighet og påfølgende evne til å løse problemer. Fortrinnsvis gjennom politiske beslutninger. Det er ikke alltid like viktig ”hva som gjøres”, all den tid ”noe gjøres”. Holdningen oppsummeres på strålende vis i serien Yes, Minister: ”The people demand that we do something, THIS is something, that’s why we have to do it.”
Det finnes helt sikkert tiltak som kan og bør iverksettes for å begrense antallet overfallsvoldtekter, men politikere så vel som journalister vil gjøre lurt i å innse (og akseptere) politikkens begrensninger.
Det er liten grunn til å tro at problemet med overfallsvoldtekter ville vært noe mindre med en annen regjering eller et annet byråd, ettersom menneskers handlingsmønster i begrenset grad lar seg påvirke av politiske beslutninger. Det er kompliserte årsaksforklaringer, hvor både individuelle faktorer (gjerningsmann) og samfunnsmessige tilfeldigheter (feil sted til feil tid) avgjør antallet overfallsvoldtekter.
At politikken (heldigvis) har begrenset innflytelse på borgerne i et liberalt demokrati, betyr ikke at den er uten betydning. Politikken har også sitt mulighetsrom. Vi har blant annet sett en positiv utvikling i Stavanger (men som du kan lese fra linken, ikke først og fremst på grunn av politiske tiltak), mens statsministeren forsøker å lære av våre naboland. Med andre ord er det absolutt rom for handling.
Hva bør så gjøres?
Tydelige prioriteringer. Hvis drapssaker og voldtekt skal prioriteres, hva skal da prioriteres ned? I motsetning til hva Knut Storberget til enhver tid ser ut til å tro, kan man ikke prioritere alt. Jeg har til gode å se hva regjeringen vil prioritere ned. Ved å fjerne en del lover (sexkjøpsloven, narkotikaforbudet) ville politiet frigjort betydelig ressurser til blant annet bekjempelse av overfallsvoldtekter.
Politiressurser. Har politiet nok ressurser, og brukes ressursene godt nok? Er politiet pålagt for mange oppgaver som kunne løses av andre? Det hører til sjeldenhetene at en offentlig etat uttrykker tilfredshet over bevilgningsgraden, politiet er intet unntak. En uavhengig gjennomgang av det norske politiet som analyserer forholdet mellom oppgaver, ressurser og ressursbruk ville bidratt positivt.
Individuelle faktorer. Jenter er med god grunn lei av å høre hvilke forhåndsregler man bør ta. Like fullt er de ikke uten betydning. Både venner og familie kan bidra positivt ved å stille opp for hverandre. Natteravnenes utrettelig innsats gjennom mange år har sannsynligvis hindret både vold og voldtekter – ære være dem for det.
Mindre tiltak som økt lystetthet, kameraovervåkning (dog har dette personvernsimplikasjoner) og bedret kollektivtilbud vil helt sikkert bidra positivt – men må nødvendigvis måles opp mot andre kollektive goder når budsjettene skal utformes. Dersom mer penger skal brukes på de nevnte tiltak må nødvendigvis mindre penger brukes på andre goder. Den siden av ligningen hører man sjelden politikere snakke om.
Holdninger. Jeg har tro på at bevisstgjøring og holdningsarbeid (selv om effekten nok er sterkt overdrevet) kan ha en effekt mot såkalte relasjons- eller nachspielvoldtekter. Jeg tviler sterkt på at det har noen som helst effekt mot overfallsvoldtekter. Nesten alle overfallsvoldtekter er som kjent utført av ikke-vestlige innvandrere. Årsaken er knapt at de ikke vet at det er galt. Jeg skal ikke avvise at det kan finnes tilfeller hvor gjerningsmannen på ramme alvor ikke skjønner at det er galt, men det tror jeg er marginale tilfeller. Men for all del, det kan ikke skade å opplyse nyankomne innvandrere om norsk likestilling og norske koder for oppførsel.
Straff. Jeg tviler på om høyere straff vil hjelpe. Muligens føles den mer rettferdig, men når er den høy nok: 15 år? 20 år? Livstidsstraff? Straffenivå betyr noe for rettsstatens legitimitet, men har ingen vesentlig betydning med hensyn til avskrekkelse. Dette fordi strafferammen i liten grad er i gjerningsmannens bevissthet i gjerningsøyeblikket.
Det er selvfølgelig trist for politikere å anerkjenne politikkens begrensninger. Men uansett tiltak er det lite trolig at man kommer overfallsvoldtekter til livs. Det er dessverre prisen vi må betale for et fritt samfunn.
Innlegget er publisert hos Minerva 8. november 2011.
Relatert
Demokratiets kommende seier
Demokratiet er under angrep. Det sterkeste forsvar ligger i demokratiet selv. Demokratiets forkjempere må beholde troen på demokratiet og ta opp kampen.
Her hoppet vi bukk over viktige spørsmål
Her er løsningene på kommuneproblemet
Ny abortlov: Spørsmål som burde vært grundigere belyst
Er det økonomisk misnøye som forklarer Trumps seier?
EU og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
EU-statene er parter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. EU har imidlertid sin egen Pakt om grunnleggende rettigheter. Hvordan kan dette forenes?