Skolen er til for elevene – ikke omvendt

Tonje Brennas innlegg i friskoledebatten holder dessverre et svært lavt presisjonsnivå. Det er politisk agitasjon og argumenter som er grepet ut av luften.

Kristin Clemet

Publisert: 15. mai 2022

Jeg var utdannings- og forskningsminister i fire år på begynnelsen av 2000-tallet. Nesten all min oppmerksomhet var rettet mot å gjøre den offentlige skolen bedre. Venstresiden hadde over lang tid neglisjert betydningen av at elevene tilegner seg de grunnleggende ferdighetene som skal til for å greie seg i videre utdanning og arbeid.

Resultatet av arbeidet var blant annet reformen Kunnskapsløftet, et enormt etter- og videreutdanningsløft for lærere, etablering av et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem og, for første gang, innføring av opptakskrav til lærerutdanningen.

Oslo var en av de kommunene som tidlig innførte Kunnskapsløftet, og som fulgte det opp svært systematisk.

«Høyreskolen» i Oslo måtte tåle sterk kritikk fra venstresiden, men i dag foreligger forskning som viser hva som skjedde: Osloskolen gikk fra å prestere under landsgjennomsnittet til å prestere bedre enn snittet. Det gjaldt ikke minst de elevene som hadde de svakeste forutsetningene for å greie seg godt. Osloskolen bidro til sosial utjevning, økt kvalitet og bedre gjennomføring i videregående opplæring. Og elevene i Oslo trivdes like godt som elevene i resten av landet.

Det er ekstremt viktig at vi har en god offentlig skole. Men uansett hvor god den offentlige skolen er, vil det være elever som ikke passer inn i den klassen eller på den skolen de blir tildelt, eller som av ulike grunner ønsker å gå et annet sted. Det har de også rett til, og det er en rett vi bør respektere. I et liberalt demokrati skal det være lov å være og velge annerledes enn majoriteten.

Derfor er det viktig at det er mulig å velge en annen offentlig skole, at offentlige skoler har et variert og delvis ulikt tilbud, at det fins alternative skoler, og at det fins frittstående skoler. Basert på erfaring både fra Norge og andre land, vet vi med sikkerhet at det store flertallet uansett vil velge den offentlige (nær)skolen.

Likevel har venstresiden alltid kjempet mot dette. De vil ikke ha større frihet til å velge mellom offentlige skoler. Tonje Brenna og Ap vil ikke ha fritt skolevalg, hverken i grunnskolen (der vi uansett har rett til å velge nærskolen) eller i videregående skole (der det også heter karakterbasert opptak).

De vil ikke ha et mer variert tilbud i den offentlige skolen. Da Osloskolen ville satse på offentlige «profilskoler», var den rødgrønne regjeringen sterkt imot. De vil ikke ha andre friskoler enn de deres egne barn går på. Steinerskolen går alltid fri, fordi også venstresidens barn går der. Men profilskoler, som den friskolen i havbruksfag som vi nå har i Brønnøysund, skal bli forbudt.

Brenna og Ap har en ekskluderende holdning til fellesskap. Bare de som velger det de syns er best, får være del av fellesskapet. Skolen heter ikke lenger skolen, men «fellesskolen», som om de som velger noe annet, heller ikke er del av fellesskapet. Men det er absurd å hevde at de som går på offentlige skoler i Harstad og på Hovseter, har mer til felles enn de elevene som går på den offentlige skolen og friskolen på Hovseter.

Hun later som friskoleelever stjeler ressurser fra fellesskapet og fra den offentlige skolen, enda hun vet at foreldrene deres har betalt like mye skatt, og at den offentlige skolen får mer per elev enn friskolene får.

Hun har heller ingen dokumentasjon for å hevde at forskjellene i samfunnet øker, fordi noen går på friskoler. Kanskje de, tvert om, blir redusert, fordi noen elever trives og lærer bedre ved å gå på en friskole.

Men hvis hun er redd for økte forskjeller, kan hun enkelt øke tilskuddet til friskolene, for det er politisk bestemt.

Å ha ambisjoner om å gjøre den offentlige skolen til «et naturlig førstevalg for flere» er helt fint.

Men det er ikke naturlig, hvis det er tvang.

Teksten er på trykk i Nordlys 13.5.2022.