Legg ned fylkeskommunen

Legg ned fylkeskommunen og lag større, sterkere og bedre kommuner.

Publisert: 27. april 2022

Fylkeskommunen svever mellom å ha reell legitimitet og innflytelse og å være et overflødig forvaltningsnivå. Da er det bare én mulighet i sikte.

Før Solberg-regjeringen igangsatte sammenslåing av flere fylkeskommuner, var ikke folk særlig opptatt av fylkeskommunen eller fylkespolitikken. Det er godt illustrert ved at det har vært lavere valgoppslutning ved fylkestingsvalg enn ved kommunevalg og stortingsvalg i alle år siden det ble innført direktevalg til fylkestingene i 1975.

Landets borgere har dessuten lenge hatt dårlig kunnskap om fylkespolitikere. For eksempel har en tidligere undersøkelse vist at kun 24 prosent kunne navngi fylkesordføreren i sitt hjemfylke, og at kun fire av ti visste hvilket parti fylkesordføreren representerte.

Legger vi vekk debatten om sammenslåing og oppløsning av fylker, mangler altså fylkeskommunen relevans i folks liv. Den oppleves i det minste som lite relevant. For å revitalisere fylkeskommunen som forvaltningsnivå og politisk organ, fremstår det derfor som nødvendig at fylkeskommunen påtar seg flere oppgaver.

Men er dette egentlig ønskelig?

Fylkeskommunen kunne for eksempel overtatt flere kommunale oppgaver. Men dette ville flyttet de politiske beslutningene lenger vekk fra borgerne. Det er vanskelig å se for seg hvordan dette er ønskelig fra noe politisk hold.

En annen mulighet er å overføre flere oppgaver fra staten. Dette var forsøkt gjennom regionreformen, med mål om å revitalisere fylkeskommunen som politisk organ, men hadde begrenset måloppnåelse.

Det går også an å se for seg at fylkeskommunen legger flere samfunnsområder under politisk kontroll (som storting og regjering må gi dem). Men dette vil bety at flere beslutninger som tilhører privatlivet og sivilsamfunnet, må underlegges politisk styring. I et allerede sterkt regulert samfunn som det norske, hvor vi har en svært stor offentlig sektor, er det vanskelig å se for seg hvordan dette er ønskelig hos et flertall i Stortinget.

Et fjerde alternativ er at fylkeskommunen tar på seg en sterkere rolle som planlegger, veileder og tilrettelegger, samt flere andre oppgaver som hverken krever større økonomiske rammer, politiske reguleringer eller flere velferdstjenester. Men dette er noe fylkeskommunen allerede har anledning til i dag.

All den tid disse alternativene enten er forsøkt og ikke oppnådd, eller uønsket, fremstår det som et bedre alternativ å avvikle fylkeskommunen og flytte de fylkeskommunale oppgavene til et annet forvaltningsnivå. Et nylig utgitt Civita-notat går gjennom de konkrete oppgavene til fylkeskommunen og viser hvordan disse oppgavene kan overføres til kommunene og – unntaksvis – til staten.

Fylkeskommunen har vært, og er, nødvendig så lenge det finnes mange små kommuner her i landet som ikke kan ta på seg fylkeskommunale oppgaver. Men hadde det vært litt større kommuner, ville det ikke vært behov for fylker. Dette ville ført til større effektivitet i offentlig forvaltning, og det ville vært kostnadsbesparende. I tillegg ville vi også unngått ett ledd med byråkrati.

De territorielle og organisatoriske begrensningene for offentlig forvaltning har blitt betydelig mindre med årene. Nye kommunikasjonsformer og ny teknologi flytter det offentlige nærmere borgerne. Behovet for geografisk nærhet til administrasjonssentre endrer seg og blir stadig mindre. Tidligere begrensninger for transport av mennesker, varer og tjenester er redusert.

Både kollektivtilbudet og norske veier er vesentlig bedre enn for noen tiår siden. Det bygges stadig flere broer og tunneler, noe som reduserer reisetiden betraktelig.

Der det før ga mening å ha et titalls kommuner, kan det nå gi mening å ha bare én. Samtidig som de fysiske barrierene oppheves, stilles det stadig større krav til kommunene som tjenestetilbydere. En aldrende befolkning krever mer av kommunene som velferdsleverandør og bestiller av private tilbud, og det kreves sterke fagmiljøer for å arbeide med viktige områder som klima og miljø, digitalisering og barnevern.

Mindre territorielle begrensninger gjør at borgerne ikke trenger et rådhus for hver fjord og dal. Tvert imot er det behov for færre politiske og organisatoriske enheter enn tidligere.

Mange steder vil landet derfor kunne få større enheter som kan løse oppgavene på en bedre måte, levere bedre velferdstjenester og rekruttere bedre fagmiljøer. Slike kommuner vil etter hvert også kunne ta på seg flere oppgaver, og de vil kunne flytte makten nærmere borgerne.

Fylkeskommunen er i limbo. Den har ikke reell makt, innflytelse eller legitimitet, samtidig som den ikke er helt overflødig per dags dato. Det finnes bare én virkelig løsning:

Legg ned fylkeskommunen og lag større, sterkere og bedre kommuner.

Innlegget var publisert i VG 25. april 2022.