Nordens gull: Den nordiske modellens inkluderende, dynamiske og polysentriske styrke

Det er svært lite som tyder på at den nordiske modellens attraktivitet står i fare for å synke i overskuelig fremtid.

Publisert: 13. april 2022

Den britiske økonomen John Maynard Keynes publiserte i 1926 et essay som var ment som et innspill til det liberale partiets programarbeid. Essayet fremstod som et argument for en sosialt ansvarlig liberalisme. I det samme essayet spissformulerte Keynes hvordan han opplevde politikkens essensielle oppgave: Å kombinere tre ting; økonomisk fremgang, sosial rettferdighet og individuell frihet. Hvis Keynes hadde vært vitne til vår tids virkelighet, ville han med stor sannsynlighet sett den nordiske modellen som et treffende godt eksempel på det han hadde i tankene.

Keynes ville nok også kjent seg godt igjen i The Economists lederartikkel om «The next supermodel», publisert den 2. februar 2013. I denne utgaven publiserte også The Economist en spesialrapport som oppfordret politiske ledere i alle land til å lære av de nordiske landenes «supermodell». Bakgrunnen for anbefalingen var de nordiske landenes unike kombinasjoner av internasjonalt åpne økonomier, velfungerende dynamiske markedsøkonomier, høy levestandard, robuste og universelt innrettede velferdsstater, høyt skattenivå, moderate inntektsforskjeller, høy grad av likestilling og like muligheter, og ikke minst et velfungerende arbeidsmarked, karakterisert ved gode samarbeidsrelasjoner, høy organisasjonsgrad og høy arbeidsdeltagelse, spesielt blant kvinner.

Et oppdatert bilde av de nordiske landenes oppnådde resultater siden 2013, i et sammenlignende internasjonalt perspektiv, vil mer enn bekrefte The Economists analyse fra 2013. Også når vi ser på en rekke andre sosiale, økonomiske og politiske indikatorer ligger Norden helt i toppen eller nær toppen internasjonalt. Det gjelder blant annet indikatorer på sosial mobilitet, inkluderende økonomisk vekst, demokrati og politisk frihet, presse- og ytringsfrihet, økonomisk frihet, næringslivets regulatoriske rammevilkår, innfrielse av klima- og miljømål, digitalisering av samfunnet, forskning og innovasjon, helse og menneskelig utvikling, opplevd livskvalitet, samt sosial og institusjonell tillit.

Siden 2013 har det også blitt utgitt bøker med titler som Viking Economics. How the Scandinavians Got it Right– and How We Can, Too (2016) og The Nordic Theory of Everything. In Search of a Better Life (2019). To innflytelsesfulle verker som begge trekker frem de nordiske landenes utvikling fra et historisk-institusjonelt perspektiv bør også nevnes: Francis Fukuyamas Political Order and Political Decay (2014), som særlig trekker frem Danmark som modell og som metafor, og Daron Acemoglu og James Robinsons The Narrow Corridor – States, Societies and the Fate of Liberty (2019), som trekker veksler på utviklingen i både Danmark, Sverige og Norge.

Når vi legger til at de nordiske landene også er blant de landene som hittil har mestret pandemien best er det svært lite som tyder på at den nordiske modellens attraktivitet står i fare for å synke i overskuelig fremtid.

Så like og likevel så forskjellige

Likevel er det ikke opplagt at vi egentlig har å gjøre med én nordisk modell. For eksempel leter man forgjeves etter å finne en helt lik arbeidsmarkedspolitikk, boligpolitikk, skattepolitikk, pensjonssystemer eller utdanningspolitikk i de nordiske landene. Det er heller ikke vanskelig å finne forskjeller i både næringsstruktur og næringslivskultur når man sammenligner land som Norge, Sverige, Danmark og Finland. I tillegg kommer en rekke ulikheter knyttet til historiske erfaringer, kulturmønstre, geografi, språk, samt forskjellige tilknytningsformer til EU og NATO, for å nevne noe.

Vi ser også en rekke institusjonelle endringer og reformer innen hvert av de nordiske landene over tid, samt ulik timing av tilsvarende type reformer i de ulike landene. Spissformulert kan man, slik den svenske økonomen Assar Lindbeck en gang uttrykte seg om den svenske modellen, si at «det ikke finnes noe slikt som én svensk modell». Ifølge Lindbeck ga det mer mening å snakke om syv ulike svenske modeller siden midten av 1800-tallet, herunder tre vesensforskjellige modeller i perioden etter andre verdenskrig. Lindbecks logikk for Sverige kan uten vanskeligheter også overføres på Norge, selv om tidsintervallene for hver epokes grunnmodell ikke er helt identiske.

Et vesentlig poeng er at begrepet den nordiske modellen, i vid forstand, i realiteten vanskelig lar seg definere av detaljene i konkrete politiske løsninger på ulike samfunnsområder. Den nordiske modellen trer faktisk tydeligst frem på et mer prinsipielt og overordnet institusjonelt nivå, og gjenkjennes lettest når vi sammenligner overordnede mål for samfunnsutviklingen og grunnleggende institusjonelt design i de nordiske landene.

At det ikke så mye er enkeltingrediensene det kommer an på, men helheten, er dessuten helt i tråd med det faktum at observerte utfall på ulike områder, fra sosial mobilitet til yrkesdeltagelse og like muligheter, ofte ligger på svært like nivåer i de nordiske landene. Dette til tross for klare forskjeller i landenes spesifikke politiske tiltak, lover og regler. Ifølge flere forskere på feltet kan en stor del av forklaringen skyldes at likelydende mål har ligget fast og vært styrende over lang tid, samtidig som de konkrete politiske tiltakene for å nå målene har variert over tid i hvert enkelt land.

I forlengelsen av denne forståelsen følger en viktig konsekvens når vi betrakter Norden i et internasjonalt og globalt perspektiv. Som små åpne økonomier har de nordiske landene en sterk felles interesse av å beholde og videreutvikle internasjonale spilleregler basert på åpenhet og likeverdighet, det vil si de institusjonelle reglene og ivaretagende organisasjoner som ofte benevnes som den liberale verdensorden. I vår egen verdensdel inntar i så måte EU en særlig viktig institusjonell ramme for de nordiske landene. Hvis alle de nordiske landene hadde deltatt i EU-samarbeidet på lik linje, som fullverdige medlemmer, ville også den nordiske modellen blitt tilført flere fellestrekk, samtidig som Nordens betydning i Europa ville blitt styrket. I en slik situasjon er det også lettere å se for seg at et uavhengig Skottland og de baltiske statene på naturlig vis vil inngå som «medlemmer» av et utvidet nordisk samarbeid.

Verdien av nordisk pluralisme

Når vi vender oss mot fremtiden står vi, uansett hvilket fremtidsscenario vi måtte mene er det mest sannsynlige, overfor flere betydelige og pågående transformasjoner som også virker forsterkende inn på hverandre. Summen av energi- og mobilitetstransformasjoner, tiltagende digitalisering og robotisering, et omkalibrert globaliseringsmønster, tunge demografiske endringer og geopolitiske tyngdeforskyvninger er en kombinasjon som nærmest er programmert til å skape store forandringer, overraskelser og «sjokk» på veien. Vi går derfor en fremtid i møte som har fått flere til å trekke frem begrepet radikal usikkerhet.

Det er vesentlig å forstå at radikal usikkerhet ikke nødvendigvis er noe negativt, selv om det kan høres skremmende ut. Det eneste som er sikkert i en omgivelse preget av radikal usikkerhet er at verdien av samfunnsmessig robusthet (evnen til å avverge kriser), resilience (evnen til å overvinne kriser raskt etter at de inntreffer), samt innovasjonskraft vil øke i betydning som forutsetninger for å sikre en god samfunnsutvikling som inkluderer alle. Her har den pluralistiske nordiske modellen, med dens særegne polysentriske egenskaper, allerede et stort potensielt fortrinn. Den nordiske modellens grunnleggende evne til å balansere effektivitet og innovasjonsdynamikk med sosial rettferdighet og inkludering er fundamentet for dette komparative fortrinnet. Men det er først og fremst et gunstig utgangspunkt.

Kombinasjonen av mangfold og likhet, autonomi og samarbeid innenfor den nordiske modellen gjør det også lettere å lære av hverandre, fordi mangfoldet inviterer til dynamisk institusjonell læring gjennom eksperimentering og «konkurranse». I en mer usikker og kompleks fremtid blir nettopp denne evnen til å lære raskt og omsette lærdommene i handling så verdifull – på tvers av alle sektorer og samfunnsnivåer.

I tillegg kommer en ytterligere faktor som også reflekterer en nordisk styrke. Kvaliteten på samfunnets viktigste institusjoner (spilleregler), fra det rettslige til det politiske og økonomiske, blir mer utslagsgivende for utfallet av alle økonomiske og sosiale prosesser desto mer omgivelsene er preget av grunnleggende usikkerhet knyttet til store endringsprosesser med et globalt nedslagsfelt. Velfungerende og sterke institusjoner fungerer som en forutsigbar trygghetsfaktor, som på en avgjørende måte bidrar til å redusere risikoen forbundet med alle fremtidsrettede handlinger, som for eksempel investeringsbeslutninger.

Det er ikke så farlig å være annerledes

Samtidig som The Economist i 2013 utropte de nordiske landene som representanter for «den neste supermodellen» var det ikke like lett å få øye på tilsvarende optimistiske synspunkter i de nordiske landene. Det var lettere å finne samtidseksempler på selvkritiske spørsmål om velferdsstatens og den nordiske arbeidslivsmodellens bærekraft på sikt, under mørke skyer som en raskt aldrende befolkning, nye krav til fleksibilitet i arbeidsmarkedet, økt arbeidsinnvandring fra øst-europeiske land, samt innvandring av lavt utdannede flyktninger fra utviklingsland.

Det ble også publisert advarende bøker som hevdet at «den nordiske eksepsjonalismen» var en myte som stod for fall hvis vi ikke begynte å ligne mer på land som USA og Storbritannia.

I den grad det er mulig å trekke frem en slags fasit i dag, i et sammenlignende internasjonalt perspektiv, er det hevet over tvil at den motbeviser frykten for den nordiske eksepsjonalismen med klar margin. Noen indikasjoner kan være illustrerende:

De nordiske landene har lyktes bedre enn de fleste andre rike land med å gjennomføre omfattende pensjonsreformer som gjør pensjonssystemene mer bærekraftige, gjennom justeringer i tråd med en økt gjennomsnittlig levealder, samt lagt bedre til rette for at flere står lengre i arbeidslivet.
Mye tyder også på at de nordiske landene har vært blant de beste i klassen når det gjelder å integrere både arbeidsinnvandrere og flyktninger i arbeidslivet, med relativt få negative konsekvenser for det etablerte norske arbeidslivet, arbeidsvilkår, organisasjonsgrad og partssamarbeid.

To grunnleggende feil synes å gå igjen blant de nordiske pessimistene. For det første en tendens til å undervurdere de gjensidig positive overføringseffektene mellom sterke, åpne og inkluderende politiske og økonomiske institusjoner, et hovedpoeng i Daron Acemoglu og James Robinsons mye omtalte bøker Why Nations Fail (2013) og The Narrow Corridor (2019). For det andre en undervurdering av hvilke differensierende konkurransefortrinn som kan utvikles av næringslivet i små åpne økonomier, som dels er betinget av en landenes unike institusjonelle kombinasjoner og dets egenskaper. For eksempel egenskaper som sikrer at gevinstene fra globalisering og teknologiske fremskritt kommer det brede laget av befolkningen til gode. Det er derfor ikke så overraskende at oppslutningen om frihandel og globalisering i befolkningen viser seg å ligge på et stabilt høyere nivå i Norden, sammenlignet med land som USA og Storbritannia.

«The globotics upheaval»

En av verdens ledende økonomer med internasjonal økonomi som spesialfelt, Richard Baldwin, har i sin siste bok The Globotics Upheaval (2019) varslet at det kommende globale digitaliserings- og automatiseringsskiftet må forventes å tvinge frem mer omfattende og plutselige endringer i arbeidsmarkedet enn vi har hatt erfaringer med fra tidligere. På kort sikt vil det kunne bety at vi i tiden fremover vil oppleve både flere tapere og vinnere i arbeidslivet.

Oppskriften Baldwin anbefaler for rike land er kanskje ikke så overraskende: mer flexicurity og aktiv arbeidsmarkedspolitikk à-la Danmark. Det vil si aktiv og generøs omstillings- og kvalifiseringsstøtte til arbeidsledige, men ikke til bedrifter i vanskeligheter. Elementer av det samme, riktignok med litt svakere dosering enn Danmark, finner vi også igjen i de øvrige nordiske landenes arbeidsmarkedspolitikk.

Den britisk-egyptiske økonomen Minoche Shafik kommer i boken What We Owe Each Other (2021) til en tilsvarende konklusjon som Baldwin om behovet for å fornye og omkalibrere samfunnskontrakten i møte med de sterke endringskreftene og store omstillingene i vår tid.

Klimapolitikk og det grønne skiftet

Få politikkområder er så komplekse og samtidig så avgjørende for fremtiden som de klima- og energipolitiske utfordringene som favnes av ambisjonene om å lykkes med et verdiskapende grønt skifte. Et kjennetegn ved slike komplekse utfordringer er at det er vanskelig å forestille seg at utfordringene kan mestres uten en selvforsterkende vekselvirkning mellom offentlig bevissthet og opinionsdannelse, samt effektive politiske svar som skaper gode rammebetingelser for dynamiske markedsprosesser og teknologiske innovasjoner. Slik kan vi alle bli en del av løsningen og samtidig se oss tjent med det å handle klimavennlig.

Det er ikke vanskelig å trekke linjene fra en slik erkjennelse til å verdsette de grunnleggende styrkene ved den nordiske modellens inkluderende markedsøkonomi og politiske institusjoner. En sterk og befestet sosial og institusjonell tillit står med andre ord nok en gang stødig plassert midt i sentrum av et begrunnet håp om å mestre vår tids store utfordringer. Men dermed er det ikke gitt at løsningen blir enkel, kun at Norden har et svært godt utgangspunkt for å lykkes og til å innta en internasjonal lederrolle.

mer om samme tema

Den nordiske modellen må skape sin egen fremtid

Mye av det jeg har omtalt tidligere hviler på et historisk fundament, det vil si at det er forankret i de nordiske landenes erfaringer og beviselige prestasjoner over tid. Dette er naturligvis også av betydning for fremtiden, i det minste på grunn av det allment observerte utviklingsmønstret som gjerne kalles stiavhengighet (path dependency): At et lands utvikling gjerne følger et hovedmønster som er betinget av et lands kulturelle, institusjonelle og næringsstrukturelle særtrekk og ressursgrunnlag.

Men i møte med en fremtid preget av stor usikkerhet og et raskere endringstempo vil det ikke være tilstrekkelig å hvile på historiske laurbær, selv med et nordisk kvalitetsstempel. Den reelle utfordringen fremover er en helt annen: Den består i å videreutvikle den nordiske modellen og velferdsstaten for å sikre og styrke modellens bærekraft i møte med en serie selvforsterkende endringskrefter, knyttet til demografi, globalisering, ny teknologi og det store grønne skiftet som trengs for å sikre fremtidige generasjoners livsgrunnlag.

Det er ingen liten oppgave, men de nordiske landene har gode forutsetninger for å mestre oppgaven og til å påvirke verden i en mer bærekraftig retning. Underveis kan det være verd å minnes Abraham Lincolns visdomsord: «The best way to predict your future is to create it».

Teksten er skrevet før det russiske angrepet på Ukraina, i forbindelse med prosjektet «Nordic Scenarios»