I dag skriver Mari Skurdal i Klassekampen en artikkel under overskriften «Noen å hate».

Hun mener at det er for mange som nå tyr til omkamper, bruker storslegga og kritiserer den NATO-kritiske venstresiden. «Eller kanskje det bare er deilig å ha noen å hate», spør hun, siden det har utviklet seg en ganske hard tone i debatten.  Hun slutter seg til utenriksministeren som oppfordrer oss til ikke å misforstå hverandre bevisst.

Skurdal har et poeng. Man kan være uenig med andre, eller få rett, uten å være mistroisk, frekk og slem.

Men jeg må innrømme at jeg fikk assosiasjoner til en helt annet sak, da jeg først så denne overskriften.

Det jeg tenkte på, var venstresidens utrolig uforsonlige og lite sympatiske tone overfor private velferdstilbydere eller dem som de ofte kaller «kyniske», «asylbaroner» og «velferdsprofitører».

Klassekampen selv benytter enhver anledning (senest dagen før) til å formidle negative, unyanserte og ofte feilaktige påstander om de som driver private velferdstilbud. Og spaltene er vid åpne for dem som vil bruke skjellsord om dem.

Temaet er aktualisert igjen i forbindelse med krigen i Ukraina, som har ført til en flyktningkrise av enorme dimensjoner.

Det kan komme titusenvis av flyktninger til Norge.

Staten og kommunene har ingen som helst mulighet til å gi alle disse en god mottakelse uten hjelp fra private aktører. Den største av dem er Hero Norge, som driver mottak, og som også spilte en sentral rolle i forbindelse med flyktningkrisen i 2015.

Dette er en virksomhet som skal «fases ut», ifølge regjeringen, SV og Rødt. Det skal ikke være mulig å tjene penger på velferdstjenester som er helt eller delvis skattefinansiert, det vil si betalt av det offentlige. (I parentes bemerket skal det fortsatt være mulig med privatfinansierte velferdstjenester, så de mest velstående blant oss vil fortsatt ha valgfrihet.)

Men siden regjeringen ikke har rukket å gjennomføre sin egen politikk, og det nå er krise, vil den nå akseptere at også private som må tjene penger, får drive asylmottak for ukrainere som kommer til Norge. Selv Rødt, som vil fjerne nesten alt som er privat, innrømmer at det er nødvendig.

Ifølge Nationen skal 38 av de i alt 43 nye asylmottakene som kan bli nødvendige, drives av private selskaper, hvorav altså Hero Norge er den største. De driver både ordinære mottak og akuttmottak når det er trengs.

Ifølge justisminister Emilie Enger Mehl skal ikke staten betale mer enn nødvendig for oppdragene som de private får. Det er helt selvsagt – og derfor avholdes det da også anbudskonkurranser. De private aktørene må rett og slett konkurrere på pris og kvalitet for å få oppdragene.

Deretter legger Mehl til at «det er viktig å sørge for at selskapene ikke får betalt veldig mye mer enn hva de har i utgifter for å drifte mottakene». «Vi har en felles interesse av at ikke midler fra fellesskapet i for stor grad skal ende som privat profitt», sier Mehl til Nationen, som kan opplyse om at Hero Norge hadde et driftsresultat på 70,3 millioner kroner i 2016, i forbindelse med den forrige flyktningkrisen.

Rødt sier at «det haster at regjeringen kommer med en plan for hvordan kommunene kan rustes opp, slik at de i større grad kan ta på seg oppgaven med å drive flyktningmottak».

Jeg spør meg selv: Hvordan ser egentlig venstresidens regnestykker ut?

Under flyktningkrisen i 2015/16 hadde Hero Norge 70 asylmottak. Før Ukraina-krigen var antallet mottak bygget ned til fem, ifølge Arnfinn Nordbø som arbeider i Hero.

Totalt i Norge er antall mottak redusert fra 250 til 20, og antall plasser er redusert til en tidel – fra ca. 33.000 da det var på topp.

Nå legges det planer for å håndtere opp mot 100.000 flyktninger.

I de årene hvor nedbyggingen har skjedd, har private aktører gått med tap eller tjent svært lite, og noen har gått konkurs.

Det private kan bidra med, er fleksibilitet. De har opparbeidet seg en kompetanse og et nettverk som gjør at de raskt kan bygge opp kapasitet når det trengs, for så å bygge den ned igjen når den ikke lenger er nødvendig. De greier også leve med svært stor uforutsigbarhet, blant annet fordi det er utsikter til å tjene penger en gang i fremtiden.

Men skal de håndtere denne uforutsigbarheten, mange år med tap eller svært lav inntjening og ha evne til å bygge raskt opp, må de selvsagt tjene ekstra godt i den korte tiden det er behov for dem. Uten god inntjening da kan de ikke bygge og vedlikeholde kompetansen og nettverket – eller betjene gjeld.

De som håndterer dette best, er de som tilhører en kjede eller større virksomhet, der de kan trekke på et mangfold av ressurser internt. Kjeder er forhatt av mange på venstresiden, som tror at små, enkeltstående enheter – enten det er barnehager eller akuttmottak – alltid er det beste. Men de små har ikke noe å stille opp med når utfordringene er store, eller når det må drives svært kostbar kvalitetsutvikling.

Alternativet som Rødt og andre på venstresiden foreskriver, nemlig at kommunene til enhver tid skal ha beredskap, også i form av mottak, til å håndtere enorme flyktningkriser som man ikke aner når og om vil komme, vil bli ekstremt dyrt.

Hva skal mottakene brukes til når det ikke er bruk for dem? Skal de stå tomme? Vet venstresiden hva det koster å eie, leie og vedlikeholde eiendom og besitte alle de ressursene som skal til i en akutt situasjon som den vi opplever nå? Og er kommunene spesielt flinke til dette?

Og hva vil det koste, dersom kommunen selv skal drifte alle mottak – uten at man har noen å sammenligne med eller lære av? Har venstresiden begreper om det? Det har den helt sikkert ikke, siden kostnadene ved kommunal drift er svært vanskelig å få oversikt over.

Alle er enige i at vi ikke bør betale mer for private tjenester enn nødvendig. Det er alltid dumt å sløse, særlig med skattebetalernes midler.

Men det er jo ikke bedre å sløse, hvis det er kommunene som gjør det. 

Så det sentrale spørsmålet er:

Var det billigere for skattebetalerne at Hero Norge tjente vel 50 millioner kroner etter skatt i 2016 enn om staten selv skulle ha eid, leid og driftet alle asylmottakene?

Sannsynligheten for at svaret er ja, er svært høy.

Men det hadde vært veldig interessant om noen på venstresiden, uten å bruke skjellsord, kunne forsøke å argumentere godt for det motsatte.