Ideer

Hva er arbeid?

Publisert: 21. oktober 2011

Av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita.

Både en norsk filosofiprofessor, en amerikansk fondsforvalter og en colombiansk kaffebonde arbeider, men det er antagelig vel så mange forskjeller som likheter mellom de ulike erfaringene de har av å jobbe.

Dette er et utdrag av boken Arbeidets filosofi av Lars Fr. H. Svendsen, som nylig er oversatt til norsk og utgitt ved Universitetsforlaget. Boken kan bestilles på Universitetsforlagets hjemmesider. Utdraget er opprinnelig publisert hos Minerva.

De etymologiske røttene til de ulike språkenes ord for arbeid indikerer at det dreier seg om noe svært ubehagelig. Dette er særlig klart i tilfellet av det franske travail, som stammer fra det latinsketripalium, som var et torturinstrument som besto av tre stokker. Det latinske labor henviser til hardt strev og det tyske Arbeit betydde motgang og elendighet. Det hebraiske avodah har den samme etymologiske roten som eved, som betyr ”slave”. Moderne ordbøker er ikke fullt så negative. Hvis du slår opp i en av dem, vil du typisk finne forklaringer som ”en jobb”, ”innebærer fysiske og mentale anstrengelser”, ”å gjøre noe for å oppnå fordeler av det”, ”å bruke et bestemt materiale for å produsere noe”, etc. Dette kan være svært ulike aktiviteter; du kan for eksempel ha en jobb uten å bruke et materiale til å lage noe – mange jobber er ganske så ”uproduktive” i den forstand. Ordet ”arbeid” har flere betydninger. Den betydningen som er viktigst i denne boken, er ”jobb”. Men heller ikke uttrykket ”jobb” er entydig. To av hovedbetydningene er ”betalt arbeid” og ”en bestemt oppgave eller arbeid du skal utføre”. Det er umulig å definere ”jobb” uten å bruke det uttrykket det skulle forklare, nemlig ”arbeid”, og en definisjon er derfor av relativt liten nytte.

Ifølge The Concise Oxford Dictionary er arbeid ”energiutfoldelse, bestrebelser, anstrengelser for å nå et mål”. Men vi vil opplagt ikke vurdere alt som krever anstrengelse, som arbeid. Å spille tennis er utvilsomt fysisk anstrengende, men svært få vil hevde at tennis er arbeid. Som vitenskapsmannen Robert Boyle poengterte allerede på 1640-tallet: ”Tennis, som for de elegante herrer er adspredelse, er mye mer anstrengende enn det mange gjør i sitt arbeid, og likevel finner vi glede i det første og avskyr det andre, fordi vi gjør det ene frivillig og det andre av nødvendighet.” Jeg tok tennis alvorlig i tenårene, og bortsett fra da jeg skrev doktoravhandlingen min, har jeg neppe lagt så mye innsats i noe som jeg gjorde med tennis. Uansett hvor mye jeg anstrengte meg, vil ingen finne på å kalle det ”arbeid”. Mengden anstrengelser er neppe avgjørende for hvorvidt noe bør beskrives som arbeid. Vi trenger opplagt et annet kriterium. Broren min hadde et mye større talent enn meg, og han var blant de beste i Norge. Han vurderte en stund å spille på heltid, men valgte i stedet å ta en utdannelse, noe som sikkert var et klokt valg. Hvis tennis på heltid hadde gitt ham en anstendig inntekt, antar jeg at det hadde blitt oppfattet som ”arbeid”. Han ville da ha sluttet å være amatør, en som utelukkende er motivert av sin amare (kjærlighet) for noe.

Er penger det etterlyste kriteriet som avgjør hvorvidt noe er ”arbeid”? Neppe. Var de årene min mor tilbrakte hjemme sammen med min bror og meg, ”fritid”, mens de årene hun jobbet som regnskapsfører i sosialetaten, var ”ordentlig arbeid”? Jeg vil tro at moren min ikke vil være enig i dette. Et mer ekstremt eksempel er slaveri, selv om noen vil hevde at husarbeid er ensbetydende med slaveri. Slaver får ikke lønn, men det er opplagt urimelig å påstå at de dermed ikke arbeider. En stor del av alt arbeid som er blitt utført opp gjennom historien, er utført av ubetalte slaver. Å inkludere penger i definisjonen synes dermed ikke å gi oss noen tilfredsstillende definisjon av arbeid.

Økonomen Alfred Marshall definerte arbeid som ”enhver bruk av tanken eller kroppen som skjer helt eller delvis med henblikk på å oppnå et gode annet enn den gleden som arbeidet umiddelbart gir” (Marshall 1890: 65). Denne definisjonen fungerer opplagt ikke, ettersom et stort antall virksomheter vi vanligvis ikke oppfatter som arbeid, vil falle inn under den. Den impliserer at å gå en lang tur bare fordi man liker å gå tur, ikke vil være arbeid, men straks det foreligger et annet motiv, for eksempel å komme i form, vil virksomheten plutselig ble forvandlet til arbeid.

Vi forstår stor sett intuitivt hva som er arbeid og hva som ikke er det, og da trenger vi i grunnen ingen definisjon. Dette minner meg om dommen i Jacobellis mot Ohio i 1964, som dreide seg om hvorvidt man kunne forby visning av en film med ”utuktig” innhold. Dommer Potter Stewart skrev: ”Jeg skal ikke her forsøke å definere ytterligere hva slags materiale som omfattes av denne korte beskrivelsen, og jeg vil kanskje aldri lykkes i å gi en forståelig definisjon. Men jeg vet hva det er når jeg ser det.” Vi vet vanligvis hva som er arbeid og hva som ikke er det, når vi ser det. Men det kan iblant være vanskelig å trekke grensen mellom arbeid og ikke-arbeid, og dermed avgjøre hvordan et bestemt tilfelle skal klassifiseres.

Arbeider tiggere? I motsetning til hva de fleste mener, hevdet George Orwell at tiggere faktisk arbeider. I Down and Out in Paris and London skriver han:”Tiggere arbeider visstnok ikke, men hva er da arbeid? En anleggsarbeider jobber med sleggen, en regnskapsmedarbeider med å summere tall. En tigger arbeider med å stå utendørs i all slags vær og pådra seg åreknuter, kronisk bronkitt etc. Det er et yrke som alle andre; helt unyttig selvsagt, men mange respektable yrker er temmelig unyttige. Realistisk betraktet er en tigger ganske enkelt en forretningsmann som tjener til sitt livsopphold på samme måte som andre forretningsmenn, med det som faller ham inn. Han har ikke mer enn andre moderne mennesker solgt sin ære; han har bare gjort den feilen å velge et yrke som det er umulig å bli rik av.” Jeg tror at Orwell har et poeng. Det er vanskelig å gi en definisjon av arbeid som utelukker tigging, men som omfatter alle de andre virksomhetene vi pleier å kategorisere som ”arbeid”.

I mitt eget tilfelle må jeg innrømme at jobben min ofte er slik at jeg bare nødig vil kategorisere det som arbeid, selv om jeg blir betalt for å gjøre det. Jeg blir ofte hjemme et par dager i stedet for å dra på kontoret på universitetet. Da ligger jeg på sofaen i stua med kattene på fanget og drikker kaffe mens jeg leser et par bøker jeg synes er så interessante og morsomme at jeg ville ha lest dem på fritiden uansett. Aristoteles ville ikke ha anerkjent dette som arbeid, men betraktet det som fritid. Det er bare relativt nylig i historien, med fremveksten av profesjonelle akademikere, at det jeg driver med ville blitt karakterisert som arbeid.

Skillet mellom arbeid og ikke-arbeid har til tider vært relativt klart, som den gang den typiske arbeideren solgte arbeidskraften sin til en fabrikkeier i en avgrenset tidsperiode og tilbrakte denne tiden på fabrikken. Før i tiden var det et ganske skarpt skille mellom arbeid og fritid, mellom den tiden fabrikkeieren eide og arbeiderens egen tid. Dette var tett knyttet til skillet mellom arbeidets rom og det private rom. Arbeidet kunne da bli identifisert ut fra tid og rom. Dette er selvsagt hva arbeid fortsatt er for mange, antageligvis for de fleste, men nye arbeidsmønstre har også vokst frem hvor arbeideren verken er på et bestemt sted på en bestemt dag eller arbeider et bestemt antall timer. Dette gjelder særlig et økende antall ”kunnskapsarbeidere”. For disse kan det være relativt vanskelig å spesifisere nøyaktig når de er på jobb og når det ikke er det. Fremveksten av nye teknologier som mobiltelefon og internett har i stor grad endret disse distinksjonene. Man kan si at med den nye fleksibiliteten er selve skillet mellom arbeid og ikke-arbeid blitt uskarpt både når det gjelder tid og rom. Fleksitid blir mer og mer vanlig, og folk har mer individuelle timeplaner enn før. Det vi kan kalle ”fleksirom” er også blitt mer utbredt i det siste, det vil si at det ikke spiller noen rollehvor du arbeider, så lenge du gjør jobben. For mange mennesker er kontoret ikke lenger et bestemt rom i en bestemt bygning, men snarere det utstyret de bærer med seg, særlig bærbar PC og mobiltelefon. Folk kan få tak i deg når som helst og hvor som helst, og mange arbeidsgivere tar det for gitt at de ansatte er tilgjengelige hele døgnet eller døgnet rundt hele året. På denne måten kan vi si at arbeidet har invadert fritiden. På den annen side kan man også hevde at de normene som styrer fritiden vår, har invadert arbeidet. Vi forventer at jobben er morsom, meningsfylt og at vi kan utføre den sammen med folk vi liker.

Arbeid kan være betalt eller ubetalt, morsomt eller kjedelig, frigjørende eller et slags slaveri. Arbeid er en forbannelse for noen og en velsignelse for andre – og litt av begge deler for de fleste av oss. I The Conquest of Happiness sier Bertrand Russell: ”Arbeidet kan ta mange former, fra ren befrielse fra kjedsomheten til de dypeste gleder, avhengig av arbeidets karakter og arbeiderens evner.” Arbeid kan oppleves fullstendig forskjellig fra person til person. Generelle påstander om at arbeid er sånn og sånn, er ofte villedende fordi arbeid kan være, og alltid har vært, mange forskjellige ting. Arbeid er slik for noen mennesker og annerledes for andre, avhengig av hvem de er og hva slags arbeid de utfører.

Arbeid er antagelig et av de mest universelle trekkene ved mennesket. Nesten alle mennesker arbeider. I Kapitalen beskriver Marx flere ganger arbeidet som en ”evig naturnødvendighet”. Svært få mennesker klarer å unnslippe arbeidet. Noen er for unge, noen er pensjonert, noen er arbeidsledige i en periode og noen er for syke til å arbeide, men de fleste tilbringer en betydelig del av livet på jobben, og selv de som er rike nok til at de ikke trenger å arbeide for å skaffe seg inntekt, gjør det vanligvis. Men arbeidets universelle karakter kan også være villedende, ettersom arbeid er et svært mangfoldig fenomen. Både en norsk filosofiprofessor, en amerikansk fondsforvalter og en colombiansk kaffebonde arbeider, men det er antagelig vel så mange forskjeller som likheter mellom de ulike erfaringene de har av å jobbe. Vi bør derfor stille oss litt skeptisk til alle generelle påstander om arbeid. På den annen side må vi bruke slike brede generaliseringer og forenklinger for å få et grep på fenomenet.

På det mest grunnleggende nivået dreier arbeid seg om å endre den ytre verden slik at jeg kan skaffe meg livets nødvendigheter. Denne enkle modellen er langt mer anvendelig på jordbrukssamfunn enn moderne samfunn. I historiens løp er forholdet mellom arbeid og overlevelse blitt stadig løsere. Det er et hav av forskjell mellom bøndenes umiddelbare forhold til den maten og de klærne de laget selv innenfor et jordbrukssamfunn, og en dataprogrammerers forhold til disse tingene i dag. Hvis dataprogrammereren bare forbrukte ting han selv laget, ville han blitt veldig kald og sulten. Det er fremdeles et forhold mellom produksjon og forbruk for dataprogrammereren, men det er mer indirekte og formidlet gjennom pengeinstitusjonen.

Det er også en annen side ved arbeidet som ikke bare dreier seg om å skaffe til veie ytre goder som mat, klær og tak over hodet – eller en bil eller en TV – men også å skape indre goder som å ha det gøy eller å utvikle seg personlig. Noen hevder til og med at det bare er gjennom arbeid du kan bli den du er, det vil si virkeliggjøre ditt menneskelige potensial. Du er ikke bare i stand til å skape noe utenfor deg selv, men også din egen identitet. Når du holder på med en virksomhet som krever så mange av dine våkne timer i såpass mange år, lærer du mye om deg selv, dine evner, relasjoner til andre, din rolle i samfunnet etc. Arbeid har vært den sentrale aksen som den enkelte har organisert livet rundt. Vi slipper ikke unna spørsmålet om arbeid når vi tenker på hva vi skal gjøre med livet. Eller hva du allerede har gjort ut av det.

Filosofer og samfunnsforskere har ofte vært så opptatt av å beskrive arbeidets elendighet at de har glemt hvor tilfredsstillende det kan være. Det er vanskelig å forestille seg en jobb som ikke har noen ”indre goder”, for eksempel en jobb som ikke gir annen belønning enn penger. Alle jobber har selvsagt ikke like mange goder. En jobb hvor du kan følge dine hovedinteresser, være sammen med folk du liker å omgås og føle at du yter et bidrag til å gjøre verden til et bedre sted å være, har opplagt flere indre goder enn en jobb hvor ikke noe av dette er tilfellet. Det stemmer rett og slett ikke at ”en jobb er en jobb”.

Arbeid er et enormt variert fenomen med mange ulike aspekter, og vi kan derfor ikke gi et enkelt svar på spørsmålet: Hva er arbeid? Det finnes ikke én sannhet om arbeid, men mange, avhengig av hvem du er, hva du gjør, hvordan du gjør det og hvorfor du gjør det.