Når antirasismen misbrukes
Å bekjempe rasisme har stor oppslutning i Norge. Det er en god ting, men det kan misbrukes.
Publisert: 8. mars 2022
Lisa Esohel Knudsen kontrer (28.02) på min beskyldning om aggressive antirasister, med at det er rasismen som er aggressiv. Jeg kunne ikke vært mer enig. Rasisme er en kreftsvulst for samfunnet og alle borgere bør bekjempe diskriminering på bakgrunn av hudfarge, etnisitet eller kultur. Det er en av grunnene til at det har vært viktig å fordømme Trumps mange rasistiske uttalelser.
Videre har jeg – og flere i Civita – vært opptatt av å advare mot fremveksten av ytre høyre. Disse bevegelsene bygger på en hvit identitetspolitikk som splitter samfunn i «oss og dem». Dette er partier og bevegelser som er aggressive – og som må bekjempes av en bred koalisjon.
Mer om dette straks.
Kan misbrukes
Men først et betydelig poeng når vi diskuterer rasisme. Det er ingen tvil om at rasismen fremdeles rammer mange mennesker på grufullt vis, og det finnes det ingen unnskyldning for. Men faktum er likefullt at fenomenet antagelig aldri har vært mindre utbredt enn i Vesten anno 2022. For, som forfatter Morten Strøksnes påpekte i et essay i Dag og Tid (3. des. 2021), har nedgangen i rasisme i Norge vært spektakulær. Det er vanskelig å ytre seg fremmedfiendtlig eller rasistisk uten sosiale kostnader.
Det er i utgangspunktet en god utvikling. Det understreker betydningen av å kultivere høvisk og dannet oppførsel – kall det gjerne politisk korrekthet. Men «korrekt» i den betydning at vi som samfunn vektlegger likeverd.
Denne utviklingen innebærer at antirasismen forvalter stor grad av moralsk kapital. Å bekjempe rasisme har stor oppslutning i Norge. Det er en god ting, men det kan misbrukes. Og det var dette som var mitt poeng i mitt opprinnelige innlegg: Vi har altfor mange eksempler på en aggressiv antirasisme som jakter rasisme der den ikke finnes. Eksempelvis ble nevnte Strøksnes i Morgenbladet (18. mars 2020) beskyldt for å spre rasistiske fremstillinger, fordi han gav en beskrivelse av forholdene i Kongo.
Det leder meg tilbake til koalisjonen mot rasisme.
I sitt innlegg spør Knudsen hva som skal til for å skape større bevissthet rundt rasisme, dersom man ikke kan påpeke fenomenet i bøker, humor, musikk og kunst, og svarer selv på spørsmålet ved å understreke at «rasistiske fremstillinger gjort med gode intensjoner er fortsatt uttrykk for rasisme».
Denne setningen tror jeg er kjernen i min uenighet med Knudsen: å relativisere intensjon og kontekst bidrar til å undergrave kampen mot rasisme i en tid hvor det motsatte er viktig.
Innlegget er publisert i Vårt Land 6.3.2022.