Når flatere smittekurve lager bratt ledighetskurve
Kostnadene med tiltak må veies opp mot det en kan oppnå. At slike avveininger må gjøres mangler i det meste av den offentlige debatten.
Publisert: 22. mars 2020
Formålet med de svært inngripende tiltakene regjeringen har satt i verk, er å forsinke spredningen av Covid-19, det nye koronaviruset. Det er mye ukjent ved effekten av viruset, men i følge Folkehelseinstituttet (FHI) opplever de fleste som blir smittet en mild sykdom. Et mindretall får lungebetennelse og andre lungeproblemer, og dødelighetsraten anslås til 0,3-1 prosent. Viruset smitter raskt. Utsatte grupper er eldre og personer med andre underliggende sykdommer. Hensikten med å forsinke spredningen er å unngå at helsevesenet av kapasitetsgrunner må avvise å behandle syke som trenger hjelp.
Helsevesenet i Norge planlegger for at 14 prosent av befolkningen blir syke, at 22.000 trenger sykehusbehandling, hvorav 5.500 intensivbehandling. Til sammenligning blir hvert år omlag 10 prosent av befolkningen syke av den «vanlige» influensaen. Det ser ut til å bli en lavere andel i år, men 2.300 har likevel fått sykehusbehandling. I følge FHI er dødelighetsraten knyttet til sesonginfluensaen i underkant av 0,2 prosent. Covid-19 antas altså å være mellom en halv til fem ganger mer dødelig.
Det er normalt at beslutningstagere må handle under usikkerhet, men det er krevende når konsekvensene av det en beslutter eller ikke, er svært store. Kraftige tiltak som begrenser kontakten mellom personer antas å ville flate ut smittekurven, men gir helt sikker en svært bratt oppgang i arbeidsledighet og konkurser. Økningen i nye søkere om dagpenger siste uke på over 100.000 personer er bare begynnelsen. Flere hundretusen vil trolig bli arbeidsledige. Dersom nedstengningen varer kun noen uker vil den økonomiske aktiviteten kunne ta seg raskt opp igjen, men ikke til et normalt nivå før om litt tid. De arbeidsledige vil i hovedsak ha jobber å gå tilbake til, og folk vil begynne å bruke penger igjen. Men mange vil ha fått høyere gjeld. Jo lenger bevegelsesrestriksjonene varer, jo lenger vil det også ta før økonomien normaliseres igjen. Mange som startet som permitterte, vil bli helt ledige fordi bedriftene de jobbet i går konkurs. Når produksjonskapasiteten på den måten reduseres, vil det ta mange år før ledigheten blir i nærheten av å være normal igjen.
Myndighetene står overfor vanskelige avveininger. Norge er finansielt i en ekstremt gunstig situasjon, og det vedtas krisepakker for ansatte og næringslivet. Noen av tiltakene gir næringslivet kostnadsreduksjoner, men store deler av dem er rettet mot å holde bedrifter flytende ved hjelp av lån og utsettelser av skatt- og avgiftsforpliktelser. Dette kan fungere dersom nedfrysingen av økonomien kun varer noen uker, men er det perspektivet?
Helsemyndighetene tegner et bilde der smitten ikke vil kunne stanses, men hvor smittekurven skal holdes nede inntil pandemien er brent ut, eller effektiv vaksine/behandling er kommet. Da snakker vi om mange måneder, kanskje ett eller to år. Kostnadene ved å opprettholde langvarige restriksjoner på bevegelser og økonomisk aktivitet i nærheten av de vi har nå, vil bli enorme. Prisen på å forsinke spredningen av et virus som, slik helsemyndighetene beskriver det, i hovedsak synes å kunne være dødelig for personer i slutten av livet som ofte dør av en eller annen infeksjon, kan være skyhøy arbeidsledighet og en omfattende gjeldskrise. Norske husholdninger er finansielt sårbare på grunn av svært høy gjeld. Om lag fem prosent er særlig sårbare. Titusener, ja mer enn 100.000 husholdninger kan lett ende i økonomisk ruin. Valgene myndighetene tar er derfor langt fra bare helsepolitiske.
Norske helsemyndigheter har i all hovedsak opptrådd nøkternt. Det er skremmende å se det press myndighetene utsettes for fra andre, herunder fra deler av media, om å innføre strengest mulig restriksjoner. Det ropes nesten på den «sterke mann», og er nærmest konkurranse i å ønske de strengeste restriksjonene. Kostnadene med tiltak må veies opp mot det en kan oppnå. At slike avveininger må gjøres mangler i det meste av den offentlige debatten.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 19. mars 2020.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
