Det hjelpeløse diplomati

Selv om folkemordet skjedde for hundre år siden er det fremdeles gjenstand for potent storpolitikk. Årsaken er selvsagt at Tyrkia aldri har tatt på seg ansvaret. Oppmerksomheten blir ikke mindre i år, og det spørs om ikke Tyrkia stiller sterkt i kampen om en imaginær pris for hjelpeløst diplomati, skriver Bård Larsen hos Minerva.

Bård Larsen

Publisert: 26. januar 2015

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

På hundreårsdagen for det armenske folkemordet feirer Tyrkia sin heltemodige innsats i den verdenskrigen massakrene foregikk.

24. april i år blir hundreårsdagen for det armenske folkemordet markert i Jerevan med en rekke statsledere til stede. Det er selvsagt noe tyrkiske myndigheter setter umåtelig lite pris på.

For den som lurer på hvordan Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan er skrudd sammen (eller hvor bitter den tyrkiske minnekulturen er), er denne uttalelsen fra den 16. januar opplysende:

On April 24, the day that the Armenian Diaspora has dedicated to commemorate the so-called Armenian Genocide, world leaders will gather in Turkey to mark the 100th anniversary of the Battle of Gallipoli.

Erdogan kunngjorde dette i en felles pressekonferanse med Ilham Aliyev, president i Aserbajdsjan, som armenerne tilfeldigvis ligger i konflikt med.

Den 24. april 1915 ble 600 ledende armenske intellektuelle og embetsmenn arrestert i Konstantinopel: Politikere, forfattere, advokater, leger, akademikere og ikke minst offiserer. De fleste ble henrettet i den syriske ørkenen eller hengt offentlig fra broer eller galger sentralt i Konstantinopel.

De arresterte armenerne stilte seg uforstående til arrestasjonene. De oppfattet seg som lojale osmanere. Etter Konstantinopel lå veien åpen for folkemord, ettersom den artikulerte delen av den armenske motstand var fjernet. Å kvitte seg med brysomme intellektuelle er blitt et paradigme for totalitære systemer, og sjelden er det blitt gjennomført så kontant som i Konstantinopel. I løpet av to år var mer enn en million armenere myrdet, samt flere hundre tusen andre kristne: assyrere, kaldeere og gresk-ortodokse.

Erdogans respons til minnet om slakteriene er altså å markere tyrkernes (i dette tilfelle overgripernes) heltemodige innsats i den verdenskrigen massakrene foregikk. Tyrkerne har sendt invitasjoner til over hundre statsledere.

Satt på spissen er dette som om Tyskland, på den internasjonale Holocaust-dagen, skulle markere Wehrmachts heltemodige innsats på Østfronten under andre verdenskrig.

Som kjent var Tyrkia alliert med Tyskland og Østerrike/Ungarn under første verdenskrig. Kampen om Dardanellene var et av de største slagene under verdenskrigen, nær to hundre tusen menneskeliv gikk tapt. Landgangen i Gallipoli var de alliertes (Frankrike, Russland, Storbritannia, Australia, New Zealand m.fl) forsøk på å erobre osmanriket fra sjøen. Men landgangen skjedde ikke den 24. april 1915. Den skjedde dagen etter.

24. april var som nevnt dagen da osmanske myndigheter myrdet armenske intellektuelle og embetsmenn i hovedstaden. Og disse to hendelsene henger nøye sammen. Planene for etnisk rensing av imperiets kristne forelå allerede, men beslutningen om å arrestere og drepe ledende armenere i hovedstaden akkurat på dette tidspunktet ble tatt fordi ungtyrkerne – vel vitende om at en alliert landgang var nært forestående – fryktet armensk forræderi. Et tidspunkt Erdogan nå vil minnes med pomp og prakt, riktignok med en dags tilbakevirkende kraft.

Erdogan mener han gir en utstrakt hånd til armenerne, fordi også armenere tjenestegjorde i de osmanske styrkene ved Gallipoli, noe som på finurlig vis skal bevise at armenere ikke ble forfulgt, men tvert imot inkludert som folkegruppe i imperiets siste fase.

Dette er nye toner. Det er ikke lenge siden Tyrkia benektet at armenere var lojale osmanere. Professor Ayhan Aktar ved Bilgi-Universitet i Istanbul har skrevet mye om armenske soldater i den osmanske hæren, noe som krever mot i det akademiske klimaet i Tyrkia. Han har blant annet skrevet om den armenske kapteinen Sarkis Torossian, som var dekorert av den osmanske staten for tapperhet, men hvis foreldre og søster møtte døden i folkemordet. Torossian selv klarte å flykte til USA. Professor Aktar ble fordømt i den tyrkiske offentligheten for dette arbeidet, skriver Robert Fisk i The Independent. Armenerne hadde aldri kjempet på den tyrkiske siden, var grunntonen. Ikke så rart, all den tid historien om den illojale armenske femtekolonisten ligger til grunn for det tyrkiske benektelsesnarrativet. Samtidig strekker Tyrkia seg langt og har et pragmatisk forhold til sannheten så lenge de ser det opportunt og kan fastholde at det ikke skjedde et folkemord. Her kan begge fremstillinger brukes som argument for at hendelsene i 1915 ikke var folkemorderiske. På den ene siden var armenere potensielle landsforrædere (derfor ble de deportert ut av Anatolia) og på den andre siden var armenerne høyt dekorerte soldater i hæren (hvorfor ta livet av dem da?).

Det er fascinerende å lese den lettere manierte tonen i den tyrkiske offentligheten i disse krenkelsestider. Vi kan sammenligne Erdogans språk med reaksjonene på karikaturene. Det er potent og farlig offermentalitet. Armenerne ble ofret fordi offermentalitet ble utagert gjennom vold. Det som kjennetegner krenkelsestyranniet er forestillinger om at alle politiske og kulturelle problemer har sin årsak og opprinnelse et annet sted enn ditt eget. Osmanene mente det var stormaktene som var skyld i osmansk stagnasjon (både riktig og galt) over flere hundre år og at de kristne og jødene var stormaktenes medløpere.

Det offisielle Tyrkia hevder med jevne mellomrom at de ikke har noe å svare for når det gjelder folkemordet, fordi det var osmanene som regjerte under første verdenskrig og ikke den moderne nasjonalstaten Tyrkia. Akkurat den innsigelsen synes derimot å være glemt når det gjelder nasjonens heltemodige fortid. Et annet forhold er at det nettopp var spenningene i overgang mellom imperium og nasjonalstat som førte til forfølgelser og drap på minoriteter. Og det var heller ikke slik at de nasjonalsjåvinistiske overgrepene forsvant i den nye tyrkiske staten. Som presidenten i Tyrkia fra 1938 til 1950, İsmet İnönü, sa: «Vår plikt er å gjøre tyrkere ut av alle ikke-tyrkere innenfor tyrkiske grenser, uansett hva. Vi vil desimere og kaste ut elementer som vil motsette seg tyrkere og tyrkiskheten».

Det gjaldt etter hvert også de muslimske kurderne. Både ungtyrkerne og senere Kemalistene var ideologiske hybrider: Inspirert av nasjonalsjåvinisme fra Europa og den tyrkisk-muslimske tradisjonen. På flyplasser i tyrkiske storbyer kan man bli møtt av plakater hvor ofrene for folkemordet hånes. Godt betalte statlige historieinstitutt reiser rundt i verden med utstillinger, foredrag og litteratur om det ”såkalte folkemordet”, hvor overgriperne fremstilles som de virkelige ofrene. Myndighetene bedriver aktiv ikonoklasme mot spor av ofrenes kultur: Religiøse bygg er forfalt, revet, ødelagt eller plyndret. Få nye har blitt oppført. I Izmir konstruerte man urinaler av armenske gravstener.

Innlegget er publisert hos Minerva 26.1.15.