Folkemordet på armenerne: Hundre år og like forsømt
Hvorfor er det viktig å anerkjenne folkemordet? Det internasjonale samfunn må presse Tyrkia til å erkjenne faktiske historiske forhold, fordi det er en prosess som er fastlåst i Tyrkia. Et liberalt samfunn vil ikke kunne fungere optimalt uten å ta et grundig oppgjør med egen minoritetshistorie, skriver Bård Larsen i VG.
Publisert: 20. januar 2015
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
I boka Mellom hammer og ambolt forteller Philip Marsden at han kom over en liten knokkel da han vandret i åsene i det østlige Tyrkia en gang på 2000-tallet. Han viste frem knokkelen til en gammel gjeter og pekte på ruinene rundt ham. Gjeteren gned håndflatene mot hverandre og sa «Ermeni». Så tok han beinet og kastet det til hunden sin. Marsden bruker denne anekdoten som et sørgelig eksempel på tyrkisk minnekultur.
24. april dette året markeres hundreårsdagen for folkemordet på armenerne i 1915, da over halvparten av osmanrikets to millioner armenere ble myrdet. Ungtyrkerne, på mange måter det moderne Tyrkias «founding fathers», men også folkemordets arkitekter, var besatt av tanken på et kulturelt, religiøst og politisk homogent Tyrkia etter modell av europeisk nasjonalsjåvinisme.
Opptakten til folkemordet var ikke et brudd med osmansk tradisjon, men snarere et radikalt og kumulativt utslag av osmansk praktisering av islamsk overherredømme. Ungtyrkerne erklærte Jihad mot de kristne på Anatolia, selv om de hadde et relativt sekulært program. Parallellene til dagens situasjon for kristne i Midtøsten er dessverre til stede.
Det er ingenting som provoserer Tyrkia mer enn kritisk granskning av hendelsen i 1915. Paragraf 301 i den tyrkiske straffeloven innebærer et forbud mot å fornærme «tyrkiskheten», deriblant å omtale 1915 som et folkemord, og blir flittig benyttet.
Mest kjent er forsøkene på å kneble forfatteren og nobelprisvinneren Orhan Pamuk, som selv er tyrkisk. Han har ved flere anledninger snakket om folkemordet på armenerne som «elefanten i rommet», det man ikke snakker om og som gnager på den tyrkiske folkesjelen.
Tyrkia kan skilte med sin geopolitiske og strategiske tyngde og en vestlig allianse som en del (men etter hvert færre) politikere nødig vil sette i fare. Norge bidrar aktivt (og har gjort det under en lang rekke regjeringer), til å så tvil om faktiske historiske begivenheter, ved å nekte å forholde seg til problemstillingen.
Til tross for at folkemordet på armenerne skjedde for snart hundre år siden, er hendelsen fremdeles potent internasjonal politikk.
Den tyrkiske venstreradikale politikeren Doðu Perinçek ble i 2008 funnet skyldig og bøtelagt av en sveitsisk domstol for å omtale folkemordet på armenerne som «en internasjonal løgn», under et besøk i landet. Folkemordsfornektelse er forbudt i Sveits. Deretter anket Perinçek saken til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, som i desember 2013 konkluderte med at Sveits hadde brutt med ytringsfrihetens prinsipper. Under saken i Strasbourg foret tyrkiske myndigheter retten med historiske dokumenter som de mente bekrefter at folkemord aldri har funnet sted, og mye tyder på at retten la dette til grunn.
Armenia anker nå saken, og saken blir prosedert på deres vegne av et stort team av jurister, anført av den velrenommerte folkerettsjuristen Geoffrey Robertson og den erfarne menneskerettighetsadvokaten Amal Clooney.
Juristenes anliggende er ikke å ta stilling til det juridiske (og problematiske) rundt Perinçeks ytringsfrihet, men å vise til at retten har kommet til feil konklusjon basert på historieforfalskning. Denne litt spektakulære utviklingen illustrerer at folkemordet er potent høyaktuell, og at historie ikke går ut på dato så lenge den underliggende konteksten er uløst.
Så hvorfor er det viktig å anerkjenne folkemordet? Det internasjonale samfunn må presse Tyrkia til å erkjenne faktiske historiske forhold, fordi det er en prosess som er fastlåst i Tyrkia. Et liberalt samfunn vil ikke kunne fungere optimalt uten å ta et grundig oppgjør med egen minoritetshistorie. Folkemordsbenektelsen bidrar sterkt til tabuisering i tyrkisk akademia, presse og i befolkningen generelt.
Benektelsen bidrar direkte og indirekte til sementeringen og – under president Erdogan – forsterkingen av den autokratiske tradisjonen i tyrkisk politikk. Et allerede sviktende håp om EU-medlemskap fremstår enda svakere under fornektelsesregimet, noe særlig Angela Merkel har kommunisert ovenfor Erdogan.
I tillegg er de moralske og historiske implikasjonene betydelige. Realpolitikk dikterer ikke bare minnekultur og mediefremstillinger, men også til en viss grad akademiske fremstillinger. Hvis man mener at alle utlegninger av historien er like gode, så underminerer man historien. Det drypper altså urent vann fra diplomatiets og politikkens cisterner over i det kunnskapsvannet vi alle skal drikke. Om folkemord sies det at det kan oppleves i to faser: Det fysiske, og deretter fullbyrdelse gjennom fornektelse. I 1910 regner man med at rundt 25 prosent av befolkningen i det området som utgjør dagens Tyrkia besto av ikke-muslimske minoriteter.
I dag er Tyrkia 99 prosent «homogent», i alle fall religiøs forstand. Fornektelsen bidrar altså, tragisk nok, til at folkemordet på armenerne er det mest «vellykkede» folkemord i historien.
På spørsmål om Norges holdning til å anerkjenne folkemordet, svarte UDs daværende statssekretær Elisabeth Walaas i 2007: «Norge tar avstand fra alle overgrep og brudd på menneskerettigheter. Vi er opptatt av at dette er noe som skjedde for lang tid siden, og anser ikke at det er hensiktsmessig i forhold til fred og forsoning å gå inn i spørsmålet». Om det bare var så enkelt. Det mest åpenbare grunnpremiss for forsoning er at overgriper erkjenner egne gjerninger. Forsoningsprosessen i både Rwanda og Sør-Afrika ville aldri ha kommet til uten en slik forutsetning.
24. april vil hundreårsdagen markeres i Armenias hovedstad Jerevan. En lang rekke statsledere har meldt sin ankomst, blant dem Tysklands kansler Angela Merkel og Frankrikes presiden François Hollande. Nesten alle europeiske nasjoner er representert på høyt nivå.
I Jerevan står allerede en stor statue av Fridtjof Nansen, som er en folkehelt blant armenere på grunn av hans arbeid for armenske flyktninger i årene etter 1915. Spørsmålet som kan rettes mot norske myndigheter, er om de nå vil gjøre det andre norske regjeringer aldri har gjort: Å anerkjenne det armenske folkemordet. En god begynnelse kunne være at Norge blir representert på høyt nivå i Jerevan i april. De har nemlig blitt forspurt.
Innlegget er på trykk i VG 20.1.15.
Relatert
Her hoppet vi bukk over viktige spørsmål
Ny abortlov: Spørsmål som burde vært grundigere belyst
EU og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
EU-statene er parter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. EU har imidlertid sin egen Pakt om grunnleggende rettigheter. Hvordan kan dette forenes?
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Aktiv dødshjelp handler om mer enn døden
