Forskning

Forskning vs. politikk

Forskning er uhyre viktig, og det er også et gode at politikken som føres, generelt er blitt mer kunnskapsbasert. Men troen på forskning – og ikke minst bruken av forskning i den politiske debatten – kan drives for langt, og det er det som ofte skjer nå. Politikere (mis)bruker forskning som debattstoppere, mens forskere (mis)bruker sin posisjon til å fremme politikk, skriver Kristin Clemet i et blogginnlegg.

Kristin Clemet

Publisert: 21. august 2014

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

I Dagens Næringsliv pågår det for tiden en heftig debatt om formuesskatten. Er den til skade for verdiskaping og velferd, eller er den et nyttig redskap for å opprettholde lav ulikhet i Norge? Bør Regjeringen prioritere å redusere eller fjerne formuesskatten, eller er det andre skatter som er mer skadelige for arbeid og næringsliv?

Det var min kollega Villeman Vinje som utløste denne siste runden i debatten om formuesskatten. Han hadde skrevet et notat, som påviste at formuesskattens omfordelende virkning er marginal, et tema som var aktualisert i forbindelse med ulikhetsdebatten som har fulgt i kjølvannet av Thomas Pikettys bok, og som Civita bl.a. har omtalt her.

Notatet møtte motbør fra flere forskere. De mente ikke at Vinje tok feil, men de var uenige med ham. Rolf Aaberge i SSB brukte riktig nok ordet «feil», men meningen var «vurderingsfeil» og ikke faktafeil. Tallene og faktaene som Vinje har lagt frem, er det altså ingen som har bestridt. Dette er dessuten bare ett av flere notater og rapporter som Vinje har skrevet om formuesskatten og skatt generelt.

I et innlegg Vinje og jeg skrev i DN 8.august, forsøkte vi å oppsummere hovedargumentene som brukes for og mot en fjerning av formuesskatten, samtidig som vi redegjorde for hvilke argumenter vi mener bør veie tyngst.

Samtidig skrev vi at «DN har snakket med enkelte forskere som er uenige i at formuesskatten bør fjernes (5.8.), og noen av dem mener at de har et mer «nøytralt syn» enn f.eks. Civita har. Men hva man betrakter som relevante fakta, og hvilken vekt man tillegger dem, vil selvsagt alltid være preget av ens verdier og politiske ståsted. Ingen forskere kan gi oss et faglig fasitsvar på om det er riktig å fjerne formuesskatten eller ikke. Forskningen kan, slik Civita har gjort, belyse argumentene for og mot med tall og fakta, men til slutt må det foretas en avveining av de ulike argumentene som er lagt frem. Det er fint at forskere deltar i den politiske debatten, men det er en illusjon å tro at de representerer et verdifritt eller nøytralt ståsted. Ikke minst i debatten om formuesskatten er dette svært tydelig.»

Flere kommentatorer, som formodentlig er enig med forskerne, har harselert litt med Civita, fordi vi ikke glatt kjøper forskernes konklusjoner. Det blir fremstilt som om vi diskrediterer forskningen og benekter fakta.

Men så enkelt er det naturligvis ikke.

Det pågår en rekke debatter nå, som viser at forholdet mellom forskning og politikk er, og må være, mer nyansert enn våre kritikere skal ha det til. Evalueringen av sexkjøpsloven, for eksempel, møter sterk faglig kritikk fra bl.a. Fafo og Prosenteret. Og forskerne, som har sett på virkningen av kvoteringsloven, blir referert diametralt motsatt i norske og utenlandske medier. I norske medier har loven vært en suksess – i Economist og Newsweek fremstilles det nærmest motsatt. Bare den som leser selve rapporten kan danne seg et riktig inntrykk av de faktiske funn som forskerne har gjort.

Forskning er uhyre viktig, og det er også et gode at politikken som føres, generelt er blitt mer kunnskapsbasert. Jeg har selv, som tidligere minister, lagt stor vekt på det. Da stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet ble fremmet, ble den ansett for å være den mest forskningsbaserte skolereformen noen sinne.

Men troen på forskning – og ikke minst bruken av forskning i den politiske debatten – kan drives for langt, og det er det som ofte skjer nå. Politikere (mis)bruker forskning som debattstoppere, mens forskere (mis)bruker sin posisjon til å fremme politikk.

I et demokrati er det, for å si det enkelt, ikke forskerne, men folket som styrer – og folket behøver ikke å være enig med forskerne, selv ikke når forskerne har rett.

Dessuten er det en hel rekke mulige feilkilder ved forskningen, som må tas i betraktning.

Forskning kan være dårlig.
Funnene som forskerne gjør, kan være usikre. Det er ikke tilfeldig at ett forskningsresultat svært ofte fører til at «det trengs mer forskning».
En politikk, som fører til et gitt resultat, kan ha utilsiktede virkninger som forskningen ikke har oversikt over.
Ulike forskningsmiljøer, som forsker på det samme, kan komme til motstridende resultater.
Og: Forskerne er ikke nøytrale eller verdifrie maskiner, men mennesker. De velger temaer, vektlegger fakta og vurderer fakta forskjellig, avhengig av hvilke verdier og holdninger de har og hvor de står politisk.

En forsker, som forleden skulle kommentere en undersøkelse vedrørende kronprinsparets skolevalg, sa samtidig at han var «sterkt kritisk» til valget de hadde gjort, fordi de valgte «bort det som skaper et likere Norge». Forskerens kommentarer kan selvsagt være interessante likevel, men nøytrale eller verdifrie er de ikke.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 20.8.14.

Publisert: 28. februar 2024