Arbeidsinnvandring – til fordel for alle
Arbeidsinnvandringen fra Europa har i det store og hele vært vellykket. Kanskje er det på tide å utvide ordningen, slik at også arbeidstakere fra land utenfor EU/EØS kan komme?, spør Kristin Clemet og Marius Doksheim i Bergens Tidende. Innlegget er skrevet i forbindelse med debatten Arbeidere i alle land – kom hit? på Studentersamfunnet i Bergen.
Publisert: 25. april 2012
Av Kristin Clemet og Marius Doksheim, Civita.
Innlegget er skrevet i forbindelse med debatten Arbeidere i alle land – kom hit? på Studentersamfunnet i Bergen.
Arbeidsinnvandringen fra Europa har i det store og hele vært vellykket. Kanskje er det på tide å utvide ordningen, slik at også arbeidstakere fra land utenfor EU/EØS kan komme?
I 2005 åpnet Norge grensene for europeisk arbeidsinnvandring. På de syv årene som er gått, har det kommet flere hundre tusen arbeidsinnvandrere. Flest har kommet fra Polen og andre land i Øst- og Sentral-Europa, men de siste årene har vi sett en økning også fra andre land. Norge har vært en attraktiv havn for mennesker fra land med mindre velstand og høyere arbeidsledighet.
Det har gått bra, svært bra. Norge har kommet godt ut av det, bl.a. fordi vi har kunnet opprettholde de gode økonomiske tidene lenger enn vi ellers ville greid. Innvandrerne på sin side har opplevd et sprang i levestandard og inntekt. Og landene de har reist fra, har kommet seg lettere gjennom sine økonomiske kriser og redusert arbeidsledigheten.
Mange, særlig på venstresiden, forbinder denne arbeidsinnvandringen med «sosial dumping», et begrep som stadig får utvidet betydning. Vi kan være enige om at brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler må motarbeides. Men ifølge Regjeringen er det også sosial dumping når innvandreres lønninger er «uakseptabelt lave». Spørsmålet blir da hva som er uakseptabelt og hvem som skal definere det?
Vi kan nok være enige om at det finnes en grense for hva det er mulig å leve for i Norge. Men ofte mener man at det er ”uakseptabelt” bare lønnen er noe lavere enn hva norske arbeidstakere i bransjen tjener. Et krav om at alle arbeidsinnvandrere fra dag én skal tjene like mye som befolkningen generelt, vil bidra til å stenge dem ute og gjøre alle fattigere enn vi ellers ville vært.
Polakker som kom til Norge de første årene etter at vi åpnet grensene for arbeidsinnvandring, hadde i gjennomsnitt en timelønn på 24 kroner før de dro. Sammenlikner vi med resten av den norske befolkningen, vil en lønn som er fire eller fem ganger høyere enn dette, oppleves som lav. Sammenlikner vi med polske lønninger, er en lønn på 100 – 125 kroner svært høy, selv når vi tar høyde for ulikt kostnadsnivå. En polakk med fast ansettelse i et norsk firma tjener i snitt 156 kroner i timen. Det er fortsatt mindre enn de fleste nordmenn i samme bransje får. Men det er et stort sprang oppover for dem det gjelder. Og når de først har kommet seg inn i det norske arbeidslivet, fortsetter oppturen. Innvandrere øker inntekten sin raskere enn resten av befolkningen. Etter noen år har mange råd til egne boliger og andre velferdsgoder. I tillegg kommer tilgang til et godt norsk utdanningssystem og gode helsetjenester. Hvis vi også tar i betraktning at mange av de som kommer, er her midlertidig og bruker mye av inntekten sin i Polen, fremstår spranget ”oppover” som enda større.
Mye tyder på at vi bør snakke mindre om «sosial dumping» og mer om «sosial jumping» for de arbeidsinnvandrerne som kommer til Norge. Men også for oss som allerede er her, er virkningen positiv. Den nylig fremlagte Europa-utredningen konkluderer: «Arbeidsinnvandringen har bidratt vesentlig til veksten i produksjon og sysselsetting, ikke minst i distriktene, og dermed også bidratt til sikringen av norsk velferd. … Ved å styrke norsk næringsliv har arbeidsinnvandringen så langt hatt positiv innvirkning på jobbtrygghet, lønn og andre vilkår for det store flertallet av arbeidstakere i Norge.»
Vi hører mye om at innvandrere i Norge har lav arbeidsdeltakelse. For flyktninger og familiegjenforente kan det være tilfellet, i hvert fall en stund. Men med økt arbeidsinnvandring tegnes et helt annet bilde. Dagens arbeidsinnvandrere har en høyere yrkesdeltakelse enn i befolkningen generelt.
Noen tror den høye arbeidsdeltakelsen skyldes at arbeidsinnvandrerne er ”vestlige”, mens det ligger i ”ikke-vestlige” innvandreres kultur å jobbe mindre. Men statistikken viser at det neppe er landet du kommer fra som avgjør graden av arbeidsdeltakelse, men årsaken til at du kom. En arbeidsinnvandrer vil stort sett være klar til å jobbe fra dag én, uansett opprinnelsesland. En traumatisert flyktning, derimot, vil neppe kunne arbeide før det er gått noen tid, uansett hvor han eller hun kommer fra. Dette taler for at vi bør kunne åpne for mer arbeidsinnvandring også fra land utenfor EU/EØS.
I Sverige ble reglene for arbeidsinnvandring endret i 2008. Man så at man i fremtiden ville ønske å tiltrekke seg flere arbeidsinnvandrere, blant annet fordi det blir mangel på arbeidskraft i de nordiske land. Man trengte flere omsorgsarbeidere og leger, men også ingeniører, lærere, renholdere og snekkere. Det var dessuten viktig for svenskene at migrasjon er en av de aller mest effektive måtene å redusere fattigdom på.
Etter reformen har Sverige trolig den mest liberale arbeidsinnvandringspolitikken i den rike delen av verden. Man fjernet taket på hvor mange som kan komme som arbeidsinnvandrere, og man fjernet kravet til en meget høy lønn eller svært gode eller spesielle kvalifikasjoner for innvandreren. Man gikk også bort fra et system der myndighetene kunne bestemme hvem som fikk arbeidstillatelse, til et system der bedriftene som trenger arbeidskraft, selv får avgjøre hva og hvem de trenger. Dermed styres behovet av etterspørselen: Bedriftene kan ta inn den arbeidskraften de ønsker og trenger, så lenge de utlyser stillingen på forhånd og følger retningslinjene for lønn og arbeidsforhold som ellers råder i bransjen.
Innvandringen til Sverige har ikke eksplodert, siden etterspørselen ikke er ubegrenset. Men matchen mellom de som kommer og behovene man har i Sverige, er blitt bedre. Svenske lønninger er ikke redusert. Innvandrere har en lovlig, enkel og rettferdig måte å komme seg inn på. Flere arbeidsgivere får tak i den arbeidskraften de trenger.
Vi bør la oss inspirere av svenskene. I fremtiden vil også Norge trenge og ønske flere arbeidsinnvandrere enn vi har i dag. Migrasjon er en gylden sjanse til et bedre liv, både for de som reiser og for dem som blir igjen. Vi bør derfor se hvordan vi kan tiltrekke oss flere og attraktive arbeidsinnvandrere fra land utenfor Europa, fremfor å forsøke forutsi hvilken arbeidskraft som trengs og begrense det totale antallet. Den individuelle arbeidsmarkedsvurderingen bør gjøres av arbeidstaker og arbeidsgiver, ikke av myndighetene.
Arbeidsinnvandringen fra europeiske land har vært svært verdifull. Den har gjort alle rikere enn vi ellers ville vært, både økonomisk og kulturelt. De som har kommet, har gjort det svært bra, og deres opptur vil fortsette. Selv om innvandrere begynner på et lavere lønnsnivå enn gjennomsnittsnordmannen, gjør de det bedre enn de ellers ville gjort, og med tiden vil de ta kraftig innpå resten. Landene de forlot, har også blitt rikere, samtidig som Norge har kunnet opprettholde sin velstand.
Innlegget er på trykk i Bergens Tidende 25. april 2012.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
