Statsaktivisme på nye veier

Hvor mye de nye statlige engasjementene og selskapene skal koste, er høyst uklart. Det kan bli kostbart for norske skattebetalere, samtidig som det kanskje ikke gir noen reell gevinst i form av arbeidsplasser og verdiskaping – slik som fort skjer når bedrifter ikke trenger å bestå markedets seleksjonsprosess.

Aslak Versto Storsletten

Publisert: 7. mai 2021

istockphoto.com

Næringspolitikk er viktig, men man bør lytte kritisk når det prates om nye, visjonære (industri)eventyr

Flere norske partier mener at det offentlige kan bygge nye næringer, som på sikt vil føre til klimaomstilling, lønnsomme arbeidsplasser og verdiskaping, gjennom en omfattende statlig industristrategisk satsing og opprettelse av nye statlige selskaper – tankegangen er særlig utbredt på venstresiden. Den fremste inspirasjonskilden er ofte Statoil og statens rolle i oppbyggingen av petroleumsvirksomheten.

Men oljeindustrien i Norge vokste ikke frem fordi staten var aktiv og opprettet et eget oljeselskap. Olje var en velkjent, utbredt og ettertraktet ressurs lenge før det norske oljeeventyret begynte, og en rekke land hadde allerede direkte statlig engasjement og statlig eide oljeselskaper. Det var ikke staten som fant olje, men derimot utenlandske aktører. Petroleumsfunnet førte til at en rekke internasjonale selskaper etablerte seg på norsk sokkel – de fikk konsesjoner, investerte og utviklet teknologi.

Petroleum var og er, i motsetning til flere av næringene som mange ønsker å satse på i dag, en svært anvendbar og høyst etterspurt ressurs. Norsk sokkel ville blitt utbygd uansett, også om staten ikke hadde etablert et Statoil, riktignok med mindre inntekter til det norske samfunnet.

Oljeeventyret i Norge er på flere måter en fortelling om hvordan norske myndigheter har vært en god reguleringsmyndighet. Man har fått på plass et godt forvaltningsregime for å sikre inntekter til det norske folk, blant annet ved at man med årene har utviklet et smått genialt skattesystem, samtidig som man har klart å tiltrekke seg internasjonale selskaper til sokkelen. Det er stor forskjell på å kontrollere en i utgangspunktet ettertraktet og ofte lønnsom industri som petroleumsutvinning, og å etablere nye statlige selskaper for å skape og bygge nye næringer.

I partiets programutkast trekker SV frem at vi må bygge videre på de positive tradisjonene som det statlige eierskapet har i Norge, men også dette fremstår som misvisende. Det er litt uklart hvilket eierskap partiet sikter til, men ser man på flere av de mest verdifulle statlige selskapene her i landet, utenom Statoil, er det nærmest ingenting som tyder på at eierskapet i disse tilsynelatende vellykkede selskapene kan tilskrives en bevisst statlig, strategisk satsing på enkeltnæringer og enkeltbedrifter. Det dreier seg i større grad om relativt tilfeldige og situasjonsbestemte forhold oppigjennom landets nyere historie – her kan nevnes krigsoppgjør (Hydro og indirekte Yara), bankkrise (DNB) og avregulering av tidligere tjenestemonopoler (Telenor og Statkraft).

Det blir med andre ord svært misvisende å peke på Statoil og annet relativt vellykket statlig eierskap som beviser på at landets myndigheter kan peke ut hvilke næringer og bedrifter som skal forme fremtidens Norge.

Hvor mye de nye statlige engasjementene og selskapene skal koste, er høyst uklart, og konsekvenstenkningen er nærmest fraværende. Men mulige negative konsekvenser er i høyeste grad til stede. Det kan bli kostbart for norske skattebetalere, samtidig som det kanskje ikke gir noen reell gevinst i form av arbeidsplasser og verdiskaping – slik som fort skjer når bedrifter ikke trenger å bestå markedets seleksjonsprosess. Det kan føre til feilallokering av ressurser i norsk næringsliv, som vil hemme verdiskapende virksomhet i både statlig og privat regi. I tillegg har ikke staten som eier de beste forutsetningene for å gjennomføre omstillinger på en effektiv og fremtidsrettet måte i et næringsliv hvor mangfoldet av bedrifter og teknologien utvikles i et forrykende tempo.

Ønsket om nye statlige selskaper må ikke kokes ned til et spørsmål om staten skal være aktiv eller ikke. Det er en avgjørende forskjell mellom å satse aktivt på å etablere nye, store statlige selskaper innenfor relativt ukjente næringer med usikker lønnsomhet og teknologi, og det å være aktiv gjennom lover, reguleringer, skatter, avgifter, virkemiddelapparatet, FoU-innsats og innkjøpermakt. Spørsmålet er hvordan sistnevnte aktiviteter skal innrettes mest mulig optimalt:

Hvordan skal de institusjonelle spillereglene og premissene myndighetene velger å legge for markedene, slik som skattesystemet, utformes best mulig?
Hvordan skal mest mulig effektiv prissetting av utslipp, som de fleste samfunnsøkonomer vil hevde er den sikreste veien til grønn omstilling, innrettes sosialt rettferdig (slik at vi sikrer tillit og oppslutning til klimaomstillingen)?
Hvordan skal man forbedre et allerede komplekst og uoversiktlig virkemiddelapparat?
Hvordan skal myndighetene innrette offentlig forsknings- og innovasjonsinnsats, slik at det rettes mot formål som bidrar til null- og lavutslippsinnovasjon?
Hvordan kan man i større grad bruke offentlige innkjøp bevisst for å fremme nasjonal produksjon av null- og lavutslippsteknologi?

Å gi adekvate svar på spørsmål som dette er ikke lett, men det er det som først og fremst bør være statens rolle. Her må myndighetene hele tiden ha en dynamisk og proaktiv tilnærming. Nye statlige industrieventyret derimot, bør politikerne aktivt passe seg for.

Tekstens tema er ytterligere belyst i et nylig utgitt Civita-notat.

Innlegget var publisert i VG 5. mai 2021.

https://www.civita.no/publikasjon/venstresidens-misvisende-historiefortelling

Publisert: 23. juni 2022