Sosialliberal

Publisert: 26. oktober 2020

Hva betyr sosialliberal?

De mest konkrete assosiasjonene til begrepet sosialliberalisme i Norge finner vi knyttet til partiet Venstre. I partiets prinsipprogram fra 2020 står det innledningsvis følgende: «Venstre er Norges sosialliberale parti og representerer den liberale idétradisjonen i norsk politikk». Forbindelsen mellom det sosiale og det liberale blir deretter essensforklart på denne måten: «Alle skal ha mulighet til å bruke sine evner til beste for seg selv og samfunnet. Politikk skal være et utålmodig arbeid for rettferdige løsninger som gir alle mennesker frihet».

I ulike leksikale fremstillinger, som i Store norske leksikon og Wikipedia, blir gjerne sosialliberalismen beskrevet som en reformert liberalisme som oppstod i Storbritannia under siste halvdel av 1800-tallet, som en reaksjon mot de sosiale forskjellene og et fattiglov-regime med uverdige menneskelige konsekvenser. Rent innholdsmessig er dette utvilsomt riktig, men begrepsmessig stemmer det ikke helt. Begrepet sosialliberalisme ble knapt tatt i bruk før etter andre verdenskrig, og har aldri fått noe fotfeste i opprinnelseslandet til den liberale idéretningen som det står å lese om i flere leksika: Storbritannia.

Men rent innholdsmessig går det en tydelig forbindelse fra Venstres prinsipprogram fra 2020 tilbake til den sosialt og reformistisk orienterte dreiningen innen det store liberale partiet i Storbritannia, spesielt fra rundt 1880. Idépolitisk og filosofisk fikk denne sosialpolitiske vendingen sitt tydeligste uttrykk hos Oxford-filosofen Thomas Hill Green, selv om vi også finner kimer til tilsvarende tanker hos John Stuart Mill og helt tilbake til Adam Smith.

Thomas Hill Green

Her er to sitater fra Greens bok Liberal Legislation and Freedom of Contract fra 1881, tre år før etableringen av partiet Venstre, som i stor grad samsvarer med de refererte setningene i Venstres prinsipprogram fra 2020:

«When we measure the progress of a society by its growth in freedom, we measure it by the increasing development and exercise on the whole of those powers of contributing to social good with which we believe the members of the society to be endowned; in short, by the greater power on the part of the citizens as a body to make the most and best of themselves.»

«Our modern legislation then with reference to labour, and education, and health, involving as it does manifold interferences with freedom of contract, is justified on the ground that it is the business of the state, not indeed directly to promote moral goodness, for that, from the very nature of moral goodness, it cannot do, but to maintain the conditions without which a free exercise of the human faculties is impossible.»

Bak Greens sterke betoning av en sosialt bevisst liberalisme finner vi også en utvidet forståelse av selve frihetsbegrepet, bort fra det gamle begrepet som utelukkende handlet om frihet fra tvang og vilkårlige maktovergrep, til det Green kalte «true liberty»: som forutsetter at alle gis reelle muligheter til å realisere selvbestemte liv og oppnå en fullverdig livsstandard, eller som Green uttrykte det: «True freedom is properly said to be found when each man has the greatest possible opportunity for making the best of himself».

Denne tanken var den gang nært forbundet med idealet om å sikre alle barn noenlunde like startmuligheter i livet, ikke minst gjennom satsing på gratis utdanning, og at en viss omfordeling av inntekt og formue er i alles opplyste fellesinteresse. Samtidig bidro Greens «nye» liberale reformlinje til å styrke argumentene og ambisjonene om å utvide stemmeretten til å gjelde alle voksne samfunnsborgere.

Joseph Chamberlain

Hvordan den nye liberalismen (som etter hvert ble kalt nettopp «New Liberalism») artet seg i mer praktisk politisk retorikk, ga parlamentsmedlemmet Joseph Chamberlain tydelig uttrykk for i en valgtale i Hull i 1885, under tittelen The Main Lines of Liberal Progress:

«I believe that the great evil with which we have to deal is the excessive inequality in the distribution of riches. Ignorance, intemperance, immorality and disease – these things are all interdependent and closely connected; and although they are often the cause of poverty, they are still more frequently the consequences of destitution, and if we can do anything to raise the condition of the poor in this country, to elevate the masses of the people, and give them the means of enjoyment and recreation, to afford to them opportunities of improvement, we should do more for the prosperity, ay, for the morality of this country than anything we can do by (other means)….I want you to make this the first object in the Liberal programme for the reformed Parliament.

Our ideal, I think, should be that in this rich country, where everthing seems to be in profusion, an honest, a decent, and an industrious man should be able to earn a livelihood for himself and his family, should have access to some means of self-improvement and enjoyment, and should be able to lay aside something for sickness and old age.»

Både Greens og Chamberlains bidrag var signifikante for utviklingen innen liberalismen i Storbritannia på 1880-tallet. Et viktig, og i ettertid tilsynelatende lite forstått, trekk ved disse bidragene var at de ikke på noen meningsfylt måte kunne sies å ha representert noen avvisning av den «gamle» liberalismens betoning av personlig frihet og selvhjelp, men snarere å tilføre noe mer, som bidro til å gjøre «den gamle friheten» mer reell og verdifull. Det var nok også en av grunnene til at de sosiale reformpådriverne innenfor det liberale partiet ikke så noe behov for å utvikle et nytt ideologisk begrep. Den reformistiske fornyelsen fant sted godt innenfor den liberale hovedstrømmen i det samme liberale partiet. Chamberlain ble til og med utnevnt til minister i en av William Gladstones regjeringer.

«New Liberalism» og dens motstandere

Likevel ble denne samme fornyelsen, sett utenfra og i et analytisk lys, ofte beskrevet med ulike prefiks som moderne, progressiv eller som ny. Blant disse var det den siste varianten som forekom hyppigst, hvilket også forklarer hvorfor begrepet «New Liberalism» etter hvert satt seg.

Samtidig er det verd å legge merke til at prefikset «sosial» aldri satt seg i Storbritannia, selv om det finnes noen forekomster av begrepet sosialliberalisme i tysk akademisk litteratur (Lujo Brentano) fra tiden rett etter første verdenskrig. Det nærmeste vi kommer sosialliberalisme i Storbritannia, hvis vi unntar Mills positive holdning til lokale eksperimenter med «sosialisme», er den politiske tenkeren Leonard T. Hobhouse, en etterfølger av Green. I boken Liberalism (1911) kommenterer han noen beskyldninger om å stå for sosialisme, grunnet sitt positive syn på fagforeninger og arbeidsmarkedsreguleringer, med å si at det i så fall må være tale om en liberal sosialisme.

Sosialisme-beskyldningen mot Hobhouse reflekterte først og fremst fremveksten av en reaksjon, i form av en organisert motstand mot det som ble sett på som en uheldig og farlig utvikling innen det liberale partiet. Bak motstanden stod mer ytterliggående liberale individualister som Herbert Spencer og noen eksentriske libertarianske toryaristokrater som Auberon Herbert og Wordsworth Donisthorp. Denne motstanden, som i 1882 etablerte organisasjonen The Liberty and Property Defence League, var samtidig en reaksjon mot andre radikale tanker som brøt frem omtrent samtidig med Greens og Chamberlains nye tanker tidlig på 1880-tallet.

Andre radikale strømninger

Viktigst blant disse var de radikale tankene til filosofen Henry George, som i 1880 publiserte boken Progress and Poverty. I denne boken argumenterte George for at alle landeiendommer burde overtas av staten, eller i det minste beskattes hardt. Utover dette argumenterte George for en temmelig ekstrem økonomisk laissez-faire-politikk. En uvanlig politisk kombinasjon som er blitt kalt libertariansk sosialisme og gitt opphavet til begrepet georgisme.

I tillegg kom etableringen av The Fabian Society i 1885, verdens første tankesmie. Den ble etablert med det uttrykte mål å utvikle et parlamentarisk program for en sosialistisk regjering og gjøre begrepet sosialisme stuerent blant engelskmenn flest. Den ledende duoen bak var akademiker-ekteparet Sidney og Beatrice Webb, omgitt av en rekke radikale kjendiser som George Bernhard Shaw og Leonard Woolf.

Typiske kjennetegn ved denne bevegelsen var at den representerte en elitistisk og teknokratisk sosialisme, en sosialisme fra oven snarere enn nedenfra. Den var heller ikke marxistisk orientert og hadde svært liten innvirkning på arbeiderpartiet Labour i tiden før første verdenskrig. Men de to Webbene lyktes langt bedre i påvirke den politiske samfunnseliten, særlig på lokalt nivå. Kronen på verket deres var likevel etableringen av London School of Economics (LSE) i 1896. LSE var ment å bli det fremste høyere lærestedet for utdanning av den nye byråkratiske eliten som skulle styre et fremtidig kollektivistisk England. Men akkurat slik gikk det ikke.

Alle disse radikale impulsene på 1880-tallet fremstod som en stor trussel mot både den landeiende overklassen og mot den ekstreme antistatlige ikke-intervensjonsideologien som ble målbundet av tenkere som Herbert Spencer og Auberon Herbert. Det var disse kreftene som fant sammen i The Liberty and Property Defence League, i en organisert motstand mot sosialisme og overregulering. Denne spesielle sammenslutningen av libertarianske toryer og nærmest anarkistiske libertarianere som Spencer og Herbert, var så godt som gått i glemmeboken etter første verdenskrig.

På denne bakgrunnen er det kanskje lettere å forstå hvorfor de mest brukte begrepene for å beskrive motsetningene innen det liberale partiet var «ny» kontra «gammel» liberalisme, og ikke «sosial» kontra «klassisk».

Sosialliberalisme vs. klassisk liberalisme?

En annen villedende beskrivelse, som av en eller annen grunn har sneket seg inn i flere leksikale definisjoner av sosialliberalisme, er å beskrive klassisk liberalisme som en motsetning til sosialliberalisme, med henvisning til den omtalte ideologiske utviklingen i England på 1800-tallet. Trolig skyldes dette en feilaktig kobling mellom de toneangivende politiske holdningene blant de klassiske britiske økonomene og den mer ekstreme Manchester-liberalismens laissez-faire-holdninger.

Som den liberale LSE-økonomen Lionel Robbins har dokumentert grundig i boken The Theory of Economic Policy in English Classical Political Economy (1953), som bygger på en forelesningsserie ved LSE i 1939, gir det langt bedre mening å forstå grunnholdningene blant de klassiske økonomene, fra Adam Smith og helt frem til nyklassikeren Alfred Marshall, som utpreget reformistisk med utgangspunkt i en tydelig uttalt sosial bevissthet. Robbins sammenfatter den representative grunnholdningen slik: «The System of Economc Freedom, so far as the organization of production is concerned, was a system of rules which was supposed to make individual freedom conducive to social advantage».

Adam Smith ga denne holdningen et mer konkret uttrykk i Wealth of Nations (1776): «No society can be flourishing and happy, of which the far greater part of the members are poor and miserable. It is but equity, besides, that they who feed, cloth and lodge the whole body of the people, should have such a share of the produce of their own labour as to be themselves tolerably well fed, clothed and lodged».

Liberal evolusjon og liberale tenkere

Over tid har den liberale idétradisjonen gjennomgått flere justeringer og tilpasninger som et svar på betydelige samfunnsendringer. Hovedregelen har vært at liberalismen, som et anerkjent ideologisk begrep for den liberale hovedstrømmen av ideer med individuell frihet for alle som sitt fremste siktemål, har klart å romme denne naturlige historiske evolusjonen av de liberale ideenes innhold og manifestasjoner over tid.

Det går utvilsomt en rød tråd fra Adam Smith, Jeremy Bentham, John Stuart Mill, til Thomas Green, William Gladstone og Leonard Hobhouse, og videre til de store sosiale reformene under statsminister Lloyd George, John Maynard Keynes forståelse av den politiske oppgaven («å kombinere tre ting: økonomisk fremgang, sosial rettferdighet og individuell frihet»), til de banebrytende ideene til William Beveridge om en universell velferdsstat med robuste sosiale forsikringsordninger knyttet til arbeidsliv og arbeidsledighet, helsetjenester og alderspensjoner. Denne sosialliberale tråden har også gått på tvers av landegrenser, og er i dag trolig tydeligst tilstede i den såkalte «nordiske modellen».

Mange andre av de mest toneangivende liberale tenkerne, fra mellomkrigstiden til i dag, kan også tolkes inn i den samme moderne hovedstrømmen innen liberalismen: De mest nærliggende tenkerne inkluderer navn som Luigi Einaudi, Alexander Rüstow, Wilhelm Röpke, Walter Eucken, Karl Popper, Raymond Aron, John Rawls, Ralf Dahrendorf, Samuel Brittan og Amartya Sen. Det er et kanskje et tankekors at heller ingen av disse tenkerne (med et lite unntak for Alexander Rüstow) benyttet begrepet sosialliberal. De fant det mer naturlig å kalle seg liberale.

Noen politiske eksempler

Ser man på partiet Venstres søsterpartier i andre land, hvor det er naturlig å ta utgangspunkt i ALDE-gruppen innen EU, er det bare Radikale Venstre i Danmark som tydelig markerer seg som sosialliberale.

I Vest-Tyskland ble de mangeårige koalisjonsregjeringene under Willy Brandt (1969-1974) og Helmut Schmitt (1974-1982), mellom det sosialdemokratiske partiet SPD og det liberale partiet FDP, kalt for den sosialliberale koalisjonen.

Da en tidligere sosialdemokratisk utbrytergruppe fra det britiske Labour-partiet slo seg sammen med det liberale partiet i 1988, fikk det sammenslåtte partiet navnet The Social and Liberal Democrats. Vel ett år senere ble det besluttet å forkorte navnet til Liberal Democrats (Lib Dems).

Artikkelen er sist oppdatert 24.10.2024.