Ytringsfrihet

Publisert: 13. desember 2017

Hva er ytringsfrihet?

Ytringsfrihet er sentralt i det liberale demokratiet. En grunntanke er at borgerne er likeverdige, og at alle har retten til å uttrykke sitt syn på hvordan samfunnet er og bør være. Et liberalt demokrati er basert på kritikk, på at alle borgere har retten til å uttrykke sitt syn.

Liberale demokratier oppnår aldri en absolutt likevekt. De inneholder individer og grupper med divergerende interesser som alle forsøker å definere og kontrollere samfunnet i henhold til disse interessene. Det må finnes fungerende offentlige arenaer der disse uenighetene kan utspille seg på en ikke-voldelig måte, og dette kan bare skje under forutsetning av ytringsfriheten.

Konsekvensialistiske argumenter for ytringsfrihet

Vi kan grovt skille mellom konsekvensialistiske og deontologiske argumenter for ytringsfrihet. Konsekvensialistiske argumenter for ytringsfriheten tilskriver den en rent instrumentell verdi for å nå et gitt mål, som å ha et fungerende demokrati.

Borgerne må ha anledning til å uttrykke, lese og høre, slutte seg til og bestride ulike oppfatninger. Uten ytringsfrihet ville vi ikke hatt et deltakende demokrati. Vi ville alltid kunne ha et pseudo-demokrati hvor borgerne har anledning til å avgi stemme, men uten anledning til fri meningsdannelse vil det ikke være et reelt demokrati fordi det vil mangle selve den prosessen som er demokratiets kjerne.

Ulempen med konsekvensialistiske argumenter for ytringsfrihet er at forsvaret for den vil falle hvis man kan vise at det har bedre konsekvenser å sette den til side i enkelttilfeller eller på generell basis.

Deontoligske argumenter for ytringsfrihet

Deontologiske argumenter vil hevde at mennesker har en rett til ytringsfrihet, og at vi har en plikt til å respektere denne rettigheten uansett hvordan konsekvensene skulle være.

Ofte vil slike argumenter være basert på hensyn til borgernes autonomi. Rettigheter er tunge, normative størrelser. Ulempen med deontologiske argumenter er at det kan synes å være kontraintuitivt at konsekvenser ikke har noen relevans uansett hvor uheldige de måtte være.

En mellomposisjon kan kalles en svak konsekvensialisme, som argumenterer for at rettigheter normalt bør tilskrives en absolutt gyldighet, men som medgir at hensyn til konsekvenser kan veie tyngre i et gitt tilfelle. Det må da være snakk om en spesifikk og umiddelbar trussel mot statens eller enkeltmenneskers sikkerhet.

Forsvar for ytringsfriheten faller ofte ikke klart inn under en konsekvensialistisk eller en deontologisk innfallsvinkel, og består av en blanding av begge typer argumenter. Man vil for eksempel ofte argumentere for at demokratiet ikke kan bestå uten omfattende ytringsfrihet, og slik sett betrakte den som et middel til et mål om demokratisk utvikling, samtidig som man hevder at alle har en rett til ytringsfrihet selv om den for eksempel skulle brukes til å motarbeide demokratiet.

Argumentene i debatten

Debatter om ytringsfrihet blir derfor ofte forvirrende fordi debattantene vingler frem og tilbake mellom konsekvensialistiske og deontologiske argumenter uten å klargjøre når de gjør hva. Hvis vi skal fremheve noen vanlige argumenter, kan vi gruppere dem slik:

Vi må ha ytringsfrihet fordi det gir den største samfunnsnytten.
Vi må ha ytringsfrihet fordi det gir størst sannsynlighet for å nå frem til sanne innsikter.
Vi må ha ytringsfrihet fordi borgerne skal betraktes som autonome, og ytringsfrihet er en avgjørende del av borgernes autonomi.
Vi må ha ytringsfrihet fordi dette er en avgjørende bestanddel av det liberale demokratiet.

Disse er delvis overlappende. De to første argumentene synes primært å være konsekvensialistiske og de to siste deontologiske. Ingen av dem er uproblematiske.

Samfunnsnytte

Ad 1: Det er sannsynlig at omfattende ytringsfrihet i det lange løp gir den største samfunnsnytten. Dette er et konsekvensialistisk argument, og vi må stille oss spørsmålet om dette gjelder helt generelt eller om vi bør begrense visse typer ytringer selv om de ikke representerer opplagte rettighetskrenkelser.

For eksempel synes det klart at hatefulle ytringer rettet mot bestemte grupper – for eksempel ut fra etnisitet eller seksuell legning – kan ha store psykososiale konsekvenser for medlemmer av disse gruppene, og det er ikke opplagt at de positive konsekvensene av å slippe til slike ytringer veier tyngre enn de negative konsekvensene mennesker opplever av å være gjenstand for ytringene. På den annen side må man ta i betraktning de negative konsekvensene av å forby slike ytringer, ved at forbud tvinger denne type ytringer inn i lukkede rom hvor de ikke møter motstand.

Sannhetssøken

Ad 2: Gir en mest mulig omfattende ytringsfrihet faktisk størst mulig sannsynlighet for å nå frem til sanne oppfatninger? Dette var John Stuart Mills argument. Mill hevder at det må finnes størst mulig frihet til å uttrykke og diskutere enhver oppfatning, uansett hvor umoralsk den måtte synes å være.

Mill argumenterer for det første med at vi aldri kan være helt sikre på om ytringen vi forsøker å undertrykke, er usann. Dernest hevder han at selv ytringer som i det vesentlige er usanne, kan inneholde en kime av sannhet. Videre hevder han at også ytringer som er usanne, kan være nyttige for oss, fordi de kan forhindre sanne oppfatninger fra å stivne og bli dogmatiske.

Ytringsfrihet fremmer altså sannhet. Noe av problemet med argumentet er at sannhet ikke er målet med ganske mye kommunikasjon, og man kunne tenke seg at dette er et forsvar som da får den begrensede gyldigheten bare å forsvare ytringer som har en sannhetspretensjon. Imidlertid vil det være umulig å lage et lovverk hvor avsenders eventuelle sannhetspretensjon skal være utslagsgivende for hvorvidt en ytring er lovlig eller ikke.

Dernest kan man stille spørsmål om hvorvidt det faktisk er slik at sannheten vinner frem hvis bare alle ytringer får flomme fritt. Mill synes å tenke seg én stor offentlighet hvor alle oppfatninger kjemper mot hverandre på samme bane, men det er ikke slik offentligheten fungerer i dag – det er vel så mye en myriade av deloffentligheter og halv-offentligheter. I et slikt bilde er det ikke opplagt at sannheten vil ha de beste mulighetene til å nå frem under forutsetning av nærmest total ytringsfrihet.

Mot dette kan man fremholde Mills fallibilitiske argument: Vi kan aldri være sikre på om oppfatningen vi ønsker å undertrykke faktisk er usann, og alt i alt får sannheten best mulige kår under forutsetning av færrest mulige hindre for fri meningsutveksling.

Frihet

Ad 3: Argumentet for autonomi står sterkt, men et grunntrekk ved et slikt argument er at autonomien skal være likt fordelt, dvs. at enhver borger skal tilkjennes så mye autonomi som er forenlig med en tilsvarende autonomi for alle andre borgere. Men det sier i seg selv ikke nødvendigvis så mye om hvor disse grensene skal gå.

Man kan for eksempel tenke seg at man vil beskytte retten til trosfrihet ved å innskrenke retten til offentlig å kritisere eller gjøre narr av religioner. Her må det påpekes at retten til trosfrihet er en rett til selv å holde visse trosoppfatninger for å være sanne, og denne retten må være forenlig med en tilsvarende rett for alle andre til å holde sine trosforestillinger for å være sanne.

Tilsvarende har man en rett til å gi uttrykk for ens trosforestillinger, men den må være forenlig med en tilsvarende rett for andre til å gi uttrykk for sine. Hensynet til trosfrihet kan derfor ikke brukes til å innskrenke retten til ytringsfrihet.

Demokrati

Ad 4: Alle i land i Vest-Europa, og også mange andre land, har lover mot hatefulle ytringer som i det vesentlige er basert på at demokratiet må være inkluderende der de hatefulle ytringene er ekskluderende. I moderne, demokratiske kulturer er det vanlig å innrømme ethvert menneske en bestemt respekt, uavhengig av deres sosiale posisjon, individuelle egenskaper og for så vidt også deres moralske egenskaper, ut fra en tanke om et helt generell menneskeverd. Forbudet mot hatefulle ytringer er ment å beskytte denne grunnleggende respekten.

Imidlertid kan man vanskelig tenke seg en mindre respekt enn å nekte mennesker retten til å ytre seg, da det er å hevde at disse menneskene ikke hører hjemme innenfor det liberale demokratiets spilleregler.

Toleranse

Ytringsfrihet er nært forbundet med toleranse. Vi bør skille mellom moralsk og rettslig toleranse, mellom hva vi misbilliger, men ikke vil forfølge gjennom henholdsvis moralsk kritikk og rettslige sanksjoner. Rettighetskrenkelser bør ikke tolereres verken moralsk eller juridisk. Andre typer krenkelser, for eksempel av noens religiøse følelser, bør tolereres rettslig, men ikke nødvendigvis moralsk, avhengig av hensikten med og konsekvensene av en gitt ytring. Atter andre krenkelser bør tolereres både rettslig og moralsk.

Det politisk viktige spørsmålet er grensene for den rettslige toleransen, mens grensene for den moralske toleransen må få være opp til sivilsamfunnet.

Et forsvar for ytringsfriheten er fullt ut forenlig med skarp kritikk av både spesifikke ytringer og en gitt ytringskultur. Retten til ytringsfrihet gir borgerne rom til å ytre seg på måter som er sårende eller krenkende for andre, selv om det ikke oppnås noe godt med ytringen.

Ytringsfriheten krever i utgangspunktet nøytralitet i vurderingen av ytringer. At en ytring etter alt å dømme er usann eller umoralsk, er i utgangspunktet helt irrelevant for spørsmålet om hvorvidt den bør omfattes av ytringsfriheten. Folk bør ha rett til å fremsette feilaktige eller avskyelige påstander, men man er da også i sin fulle rett til å hevde at det de sier er feilaktig og avskyelig. En slik kritikk av deres ytringer er fullt forenlig med å fastholde prinsippet om ytringsfriheten som ukrenkelig. Man må kort sagt holde to tanker i hodet samtidig, dvs. at man både kan forsvare retten til å ytre noe og kritisere at det ytres.