Sosialisme

Publisert: 13. november 2017

Hva er sosialisme?

Sosialisme er en sekkebetegnelse som praktisk talt omfatter ideer på hele den politiske venstresiden, hvor forskjellene mellom ulike grupper er minst like store som likhetene.

I kortform kan vi si at sosialister av alle valører deler den oppfatning at økonomisk ulikhet bør bekjempes, at arbeiderklassen er motoren i samfunnsutviklingen, og at de ønsker mindre klasseforskjeller. Samtidig er avstanden mellom ulike grupperinger målt i både mål og midler betydelig.

Venstresiden har tradisjonelt vært tilhengere av ideen om sosial ingeniørkunst og en stor stat. Man vil bruke loven til å forme oss som et politisk-moralsk kollektiv, til å bli bedre og mindre egoistiske mennesker. Forslag om forbud, begrensninger, kvoteringer og andre statlige insentiver fremmes med jevne mellomrom. Grunntonen er at valg den enkelte måtte foreta, kan være lite formålstjenlige for fellesskapet. Det gjelder å ”dytte” i riktig retning, slik at folks valg i større grad er i overensstemmelse med det politiske programmet.

Kommunisme, sosialisme og sosialdemokrati

Vi kan grovt skille mellom tre ulike retninger innenfor sosialismen: kommunisme, reformsosialisme og sosialdemokrati.

Kommunismen er revolusjonær i formen og ønsker proletardiktaturet som overgangsstyre for å nå det kommunistiske samfunn. Reformsosialister er tilhengere av gradvis overgang til statssosialisme, gjennom politisk arbeid, valg og gjennom fagforeningene. Sosialdemokrater er derimot politiske pluralister og har lenge erkjent at staten er en pragmatisk forvalter av ulike interesser og verdier.

Verken klasseløshet eller avskaffelse av kapitalismen står på sosialdemokratiets dagsorden. Sosialdemokratiet, i alle fall slik vi kjenner det i Norge i dag, hører derfor egentlig ikke lenger hjemme i den sosialistiske familien. Allerede på slutten av 1920-tallet gikk sosialdemokratiet i hovedsak bort fra tanken om det statlige proletardiktaturet. I etterkrigsårene ble eiendomsretten og det frie markedet en inkorporert del av det moderne sosialdemokratiet.

Stat og individ

Nøkkelordet for å skille mellom de tre retningene er allikevel synet på staten og statens engasjement. Hva slags mål har sosialistene, og hvordan bør staten innrettes?

Skismaet mellom liberal statstankegang og sosialistisk statstankegang er først og fremst om staten skal være målbærer for en bestemt politisk ideologi eller ikke.

I den liberale statstradisjonen gir man som enkeltmenneske noe av egen frihet fra seg til våre folkevalgte, i form av skatter, lover og forordninger, i bytte mot sikkerhet, samferdsel, skole, helsetjenester og så videre. Det er altså den individuelle friheten som er fundamentet i en liberaldemokratisk stat, ikke en bestemt ideologi. Det er individene gjennom samfunnskontrakten som tillater myndighetene å begrense handlefriheten i noen grad. Derfor har man også maktfordelingsprinsippet som gjenspeiler kompleksiteten i et samfunn med mange ulike interesser og kulturelle referanser. Det er mange interessegrupper som skal høres.

Statsideen hos kommunistene og mange sosialister er løselig basert på en forestilling om staten som en forlengelse av det filosofen Jean-Jacques Rousseau formulerte som allmennviljen: Det som er godt for alle er også godt for deg.

Lenin videreutviklet den rousseauske allmennviljen til en ideologisk statsdoktrine: Å adlyde staten/partiet/flertallet er å adlyde seg selv. I pamfletten Hva må gjøres? lanserte Lenin begrepet demokratisk sentralisme, basert på tesen om “Enhet–kritikk–enhet”. Dette var i praksis en bruksanvisning for kommunistpartiets strategiske arbeid: Partiet bestemmer, partiet lytter (til folket) og partiet effektuerer. Det har blitt kvintessensen av marxisme-leninismens metode, hvor målet ikke er kritikk, men kritikk for å nå et høyere nivå av enhet.

I sosialistiske stater har staten og folket konsekvent blitt omtalt som ett, hvor Partiet hele tiden har gitt det folket egentlig vil ha. Den marxistiske filosofen György Lukács formulerte det slik: “Blant de avgjørende maktfaktorer i staten – som er vi selv – står partiet på det aller øverste trinnet av rangstigen.” Dessverre har de statene som fulgte opp disse maksimene, sett langt bedre ut på papiret enn i virkeligheten.

Trusselen fra det autoritære

Tanken om en sosialistisk enhetsstat kan fremdeles være til stede på norsk venstreside, men i pragmatisk og nedtonet form. Lenins autoritære partidisiplin har liten gjennomslagskraft i Norge i dag. Svært få omfavner eksplisitt autoritær sosialisme, i alle fall slik den har blitt praktisert. Men selve statsideen er fremdeles uforløst i tenkningen hos mange av dem man finner på venstresiden.

Hvordan kan staten vokse inn i himmelen uten å bli autoritær? Hvor stort flertall i befolkningen er nødvendig for å nasjonalisere økonomisk aktivitet i Norge? Hvilke maktmidler skal majoriteten ta i bruk for at mindretallet skal innordne seg? Hvor skal grensen for retten til eiendom settes, ved retten til å eie produksjonsmidlene eller til å ansette lønnsarbeidere? Eller hva med privat eiendom i sin alminnelighet? Hvem skal stå for den endelige overtagelsen av folks privatboliger eller formuer, om det skulle bli aktuelt?

SVs historie

Tanken om staten som forvalter av allmennviljen skaper ikke bare et skisma mellom høyre og venstre, men også internt på venstresiden. Sosialistisk Venstreparti er det partiet som klarest har ført en intern, sosialistisk debatt i Norge. Under den kalde krigen ble “sosialisme på norsk” diskutert i partiet. Forslagene spriket i alle retninger, fra doktrinær statssosialisme til sosialdemokrati.

SV knyttet frem til 1990 også formelle og uformelle bånd til kommunistiske partier i østblokklandene. Land som ikke var perfekte, men likevel det nærmeste man kom en reell sosialistisk utvikling, det som ble kalt realsosialismen, mente partifolk. Men hvordan lot slike relasjoner seg kombinere med at flertallet i SV oppfattet seg som demokrater? Noe revolusjonært eller autoritært parti hadde aldri SV vært.

Kommunismens sammenbrudd utløste en viss identitetskrise blant europeiske venstreradikale. Når man ikke lenger kunne diskutere brudd og kontinuitet til realsosialismen, måtte SV forholde seg til det høyst levende norske sosialdemokratiet, som jo er en suksesshistorie i forhold til realsosialismen. Hvordan forholde seg til den norske markedsøkonomiske modellen uten å fremstå som nok et sosialdemokratisk parti?

Historien om SV kan leses som en anekdote over sosialismens teoretiske mangfold, men også dens inkonsekvens, fordi i SV kunne demokrater og illiberale eksistere i samme parti uten å være enige i synet på spenningsforholdet mellom stat og individ og maktfordeling og flertallsvelde.

Artikkelen er sist oppdatert 10.11.23.