Sentrumspartier

Publisert: 20. november 2019

Hva er sentrumspartier?

Betegnelsen «sentrumspartier» brukes gjerne om politiske partier som enkelt sagt plasserer seg «i midten» av det politiske landskapet på den tradisjonelle høyre-venstre-aksen.

I Norge omtaler Kristelig Folkeparti (KrF), Venstre (V) og Senterpartiet (Sp) seg som sentrumspartier. Også MDG definerer seg som et «blokkuavhengig» parti som kan samarbeide med alle partier. Det er vanlig å regne alle disse fire partiene som sentrum i norsk politikk, i den forstand at de plasserer seg mellom høyre- og venstreblokken og i prinsippet kan tenkes å samarbeide med partier både på høyre- og venstresiden.

Ideologi

Sentrumspolitikere er gjerne opptatt av at sentrumspolitikk ikke bare er noe «midt i mellom» alt annet, men at det også er et eget ideologisk alternativ, med et eget sett av verdier og prioriteringer som ikke finnes verken på høyre- eller venstresiden.

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) er blant dem som har lagt vekt på at ”sentrumspolitikk” ikke er det samme som ”mellompolitikk”. Bondevik skriver i sin selvbiografi, ”Et liv i spenning”, at sentrumspolitikken ”er kjennetegnet av vektlegging av små enheter som familie og nærmiljø, en offensiv miljø- og ressurspolitikk, en aktiv distriktspolitikk, satsing på frivillige organisasjoner, respekt for de såkalte motkulturer i det norske samfunn og en økonomisk politikk i balanse mellom offentlig styring og privat initiativ.” Tidligere KrF-leder Knut Arild Hareide har beskrevet partiets ideologiske posisjon slik: «Vi balanserer mellom sosialisme og liberalisme, mellom kollektivisme og individualisme og mellom stat og marked”.

Internasjonalt regner man gjerne kristendemokratiet, sosialliberalismen og den grønne bevegelsen som ideologier i sentrum. I Norge, og Norden for øvrig, har man også regnet de tradisjonelle bondepartiene som sentrumspartier. Alle disse politiske retningene kan i en viss forstand sies å befinne et sted i mellom de ideologiske ytterpunktene til høyre og venstre.

Stat, marked og sivilsamfunn

Denne mellomposisjonen kommer særlig til uttrykk i synet på forholdet mellom staten, markedet og sivilsamfunnet, og sentrumspartier profilerer seg gjerne som en «tredje vei». De forfekter typisk en økonomi, med en relativt omfattende velferdsstat, men også med en fri markedsøkonomi og et sterkt og uavhengig sivilsamfunn, slik for eksempel utsagnet fra Hareide ovenfor peker i retning av.

I en norsk kontekst gir imidlertid ikke dette så mye konkret innhold til en «tredje vei» i politikken, ettersom alle partiene som er representert på Stortinget, med et unntak for Rødt, må kunne sies å stå for en slik samfunnsmodell, og forskjellene i økonomisk politikk på et overordnet nivå er små mellom de to hovedalternativene til høyre og venstre.

Det er derfor et nokså marginalt rom som finnes for å utgjøre et eget ideologisk tyngdepunkt som plasserer seg mellom disse. Ikke dermed sagt at høyre-venstreaksen ikke betyr noe i mange viktige spørsmål, noe vi for eksempel ser når det gjelder synet på private aktører i velferdstjenestene, og der de tradisjonelle sentrumspartiene ofte plasserer seg i en mellomposisjon. Men det finnes også en rekke konfliktlinjer i politikken som ikke lett lar seg plassere langs en høyre- venstreakse. Noen av disse konfliktlinjene kan kanskje være med på å gi innhold til en felles sentrumsideologi, men det dreier seg også om konfliktlinjer som går tvers gjennom de fleste partier, også flere av sentrumspartiene, og ikke minst sentrumspartiene imellom.

Motkultur

Blant de norske sentrumspartiene har det vært vanlig å snakke om et ideologisk fellesskap som i enkelte saker peker ut en egen retning, og markerer en avstand til både høyre- og venstresiden. På noen politikkområder har nemlig KrF, Venstre og Senterpartiet stått sammen nokså alene. Det har handlet om saker som distriktspolitikk, sentrum/periferi-spørsmål og de såkalte motkultursakene (målsaken, alkoholpolitikk osv).

Disse sakene ser fortsatt ut til å spille en rolle for å markere en felles profil. Og det er neppe tilfeldig at de to gangene vi har hatt sentrumsregjering har vært i etterkant av en EF/EU-strid. Sentrum/periferi-konfliktene og de klassiske motkultursakene mobiliserte i forbindelse med folkeavstemningene om EF/EU.

Interne forskjeller

Noen av konfliktsakene som har blitt mer aktuelle de senere årene, splitter også de tradisjonelle sentrumspartiene, og handler også delvis om saker som nevnt ovenfor. Og ikke minst hvis man regner med MDG til sentrum, kan avstanden mellom sentrumspartiene ofte være større enn mellom noen andre partier.

Det gjelder for eksempel saker langs den såkalte globaliseringsaksen, som dreier seg om holdningene til frihandel, til multilaterale (fremfor bilaterale) avtaler og EU/EØS. Det samme gjelder hvis man ser for seg en akse for holdninger til sentrale saker som innvandring og klima og miljø. Eller det man kan kalle verdiaksen, eller den moralsk-religiøse konfliktlinjen. Denne rommer for eksempel spørsmål knyttet til ekteskap for homofile, surrogati, aktiv dødshjelp, KRLE-faget, alkoholpolitikk og søndagsåpne butikker. Også her plasserer sentrumspartiene seg lengst fra hverandre – ofte med KrF og Sp på den ene siden og Venstre på den andre, mens Høyre og Ap ofte, men ikke alltid, inntar ulike mellomposisjoner.

Det er dermed ikke nødvendigvis lett å se at de partiene som kalles sentrumspartier i Norge har en egen, felles, ideologi, eller et tydelig fellesprosjekt, i noen større grad enn det som er mulig å finne mellom for eksempel et sentrumsparti og et parti på høyre- eller venstresiden. Men sentrumsbegrepet gir mening i form av at det også i norsk politikk grovt sagt betegner en mellomposisjon på den tradisjonelle høyre- venstreaksen, som fortsatt er relevant i mange spørsmål. Og man kan nok også si at det å være et sentrumsparti kan være en strategisk gunstig posisjon for å få gjennomslag og oppmerksomhet, gitt at man kan samarbeide begge veier.

Artikkelen er sist oppdatert 17.8.2023.