Bistand

Publisert: 3. juli 2017

Hva er bistand?

Bistand er primært økonomiske overføringer fra rike til fattige land med mål om å bidra til reduksjon i fattigdom. Begrepet «bistand» benyttes sjeldent alene når man diskuterer internasjonalt utviklingssamarbeid. Stadig flere ønsker heller å ta i bruk det bredere begrepet «utvikling» når man snakker om bistands- og utviklingspolitiske spørsmål.

Bistandens formål

Tradisjonelt har man delt bistanden i to ut fra primærhensyn: utviklingsrettet bistand og mer direkte humanitær bistand. Denne grensegangen er ikke lenger like enkel å foreta. I økende grad ser vi at humanitær hjelp også innebærer en langsiktig oppbygging av samfunn etter en krise, mens utviklingsrettet bistand også tar seg av direkte livreddende tiltak.

Dette har å gjøre med at en stadig større andel av verdens fattige lever i såkalt sårbare stater. Sårbare stater er ofte preget av mangel på både kapasitet, voldsmonopol og legitimitet. Dette gjør statene ekstra sårbare for konflikt og økonomiske sjokk, og resulterer ofte i at kriser antar en mer permanent karakter. Dette er kontekster der bistand i rene pengeoverføringer trolig vil ha liten, eller kanskje kontraproduktiv, effekt.

Likevel handler altså bistand grunnleggende sett om ”offentlige og private finansielle og andre materielle overføringer fra giverland til mottakerland i den hensikt å bistå regioner og stater, organisasjoner og grupper i deres sosiale og økonomiske utvikling for å fremme økonomisk vekst og bekjempe fattigdom” (Bistandswiki). Det er lenge siden giverland gikk bort fra bistandens rendyrkede målsetting om økonomisk vekst. Bistanden har, over en periode på ca. 60 år, tatt til seg mange ulike mål og modeller for å nå disse.

Bistandens skiftende mål og natur er primært et resultat av politiske og ideologiske skifter i Vesten, som igjen har gitt seg utslag i ulike makroøkonomiske modeller i bistanden. Men bistandens skiftende tilnærminger er også et resultat av manglende resultatoppnåelse som viser seg i form av vedvarende fattigdom i mange tradisjonelle mottakerland. Debatten om bistandens resultater ble for alvor et tema i kjølvannet av systemkritikken mot bistanden utover på 2000-tallet. Debatten har blitt forsterket etter økonomiske nedgangstider i tradisjonelle giverland innenfor Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).

Kort og lang sikt

Et sentralt spørsmål i denne debatten er hvorvidt man skal vektlegge en effektiv leveranse av bistand som gir målbare resultater på kort sikt, eller om man bør satse på mindre målbare prosesser, som på sikt kan ha større utviklingseffekt for et mottakerland. Det er ikke alltid slik at en kostnadseffektiv konvertering av bistandsmidler til håndgripelige resultater som f.eks. skolebygninger og brønner over tid gir den største utviklingseffekten for et land.

Behovet politikere i giverland har for å vise til kvantifiserbare resultater innenfor en gitt periode, kan imidlertid forsterke tendensen til å vektlegge en form for bistand som i større grad gir synlige resultater på kort og mellomlang sikt.

Økonomisk vekst

I grove trekk kan man si at bistandens mål har utvidet seg fra hovedsakelig å fremme økonomisk vekst, til også å inkludere reformer av både stat, samfunn og enkeltindivider (i retning av en vestlig samfunnsmodell à la det liberale demokratiet), og til og med dagens økende oppmerksomhet på globale fellesgoder (klima, miljø, sikkerhet).

Bistandens opprinnelige sikte på økonomisk vekst og teknisk assistanse var viktig fordi man forsøkte å opprettholde en klinisk distanse til mottakerlandets indre politiske liv. Dette apolitiske idealet forble i praksis på et retorisk nivå ettersom bistanden også var et av mange verktøy giverland benyttet i sin politiske og ideologiske kamp mot kommunismen under den kalde krigen. Det var altså først på 1990-tallet at giverland helt eksplisitt integrerte politiske mål som reform, demokratisering og godt styresett i bistanden, selv om fattigdomsreduksjon forble det overordnede mål.

Enten bistanden tar veien via økonomisk vekst eller reform av institusjoner og samfunn, er den underliggende ideen at bistand er en form for katalytisk assistanse som setter i gang prosesser som på sikt vil trekke med seg andre viktige utviklingsmål.

Alternative kapitalstrømmer

Mange utviklingslands økende tilfang av alternative kapitalstrømmer har i de senere år marginalisert betydningen av tradisjonell bistand fra OECD-land. At deler av den vestlige bistandsbransjen har et behov for reform, virker tydelig, likevel er det langt fra noen internasjonal konsensus om retning og fokus. Nye aktører (land utenfor OECD, fremvoksende økonomier, private filantroper og fond) med nye metoder for utvikling har gjort internasjonalt utviklingshjelp mer kompleks og vanskelig å forstå.

Paris-erklæringen

Et av bistandshistoriens mest berømte milepæler er Paris-erklæringen fra 2005. To av erklæringens viktigste punkter var giverlands forpliktelse til å harmonisere den internasjonale bistandsstrukturen, samt at mottakerland i større grad skulle bestemme de utviklingspolitiske prioriteringene. Mange vil i dag si at Paris-erklæringen har spilt fallitt. Paris-erklæringen er fortsatt et dokument som peker på en rekke viktige aspekter ved utvikling, for eksempel at utvikling må drives og styres ut fra lokale premisser og krefter. Videre peker erklæringen på den internasjonale bistandsindustriens fragmentering og behovet for koordinering av de mange tusen aktører og målsetninger.

Likevel er Paris-erklæringens fallitt en illustrasjon på en iboende utfordring for internasjonal bistand, nemlig spenningen mellom de komplekse og langsiktige utfordringene utviklingsland står i, og de prioriteringer, ambisjoner og beslutninger eksterne aktører fatter for å adressere dette. I tillegg er giverlandenes behov for enkle, «salgbare» løsninger, kontroll og behov for å forme bistanden etter hva som er politisk nyttig på hjemmebane med på å undergrave prinsippene som Paris-erklæringen var tuftet på.

Bistand tar mål av seg til å avhjelpe ekstremt komplekse prosesser i land man som regel har begrenset kunnskap om. Nettopp derfor var FNs tusenårsmål meget beleilige og populære for politikere i vestlige land. Tusenårsmålene var få, enkle og målbare, og de sa at det viktigste bidraget fra giverland var finansiering. Målene var nærmest apolitiske av natur, og derfor noe alle kunne enes om. Kompleksiteten og de høye forpliktelsene fra Paris-erklæringen forble et lite fristende alternativ. Likevel er det mulig å spore en bevegelse mot denne kompleksiteten i FNs nye bærekraftsmål som skal oppnås innen 2030. Agenda 2030 har 17 hovedmål og 169 delmål og bygger på en universell tilnærming som gjelder alle land – inkludert de aller rikeste.

Artikkelen er sist oppdatert 13.4.18.