Ideer

Rettsstat og fungerende byråkrati

Francis Fukuyama er svært bekymret for hva Donald Trumps andre presidentperiode vil bety for alt det som er verdifullt og viktig for at USAs liberale demokrati skal fungere.

Mathilde Fasting

Publisert: 25. juli 2025

Francis Fukuyama er blitt stående som det intellektuelle symbolet på det liberale demokratiets seier – mannen som erklærte historiens slutt og feiret 89-generasjonens seier. I årene som er gått siden, er Fukuyama blitt mer opptatt av rettsstat og velfungerende byråkrati som viktige premisser for et liberalt demokrati.

Med Donald Trumps gjeninntreden som president i USA er rettsstaten og byråkratiet satt under sterkt press i det som inntil nylig var verdens ledende liberale demokrati. Fukuyama er svært bekymret. Det vi nå ser, er et USA som går i autoritær retning. Trump ønsker ikke å bli begrenset av maktfordelingsprinsippet.

Etter at Donald Trump ble valgt første gang i 2016, skrev Fukuyama boken Identity: Contemporary Identity Politics and the Struggle for Recognition. Den handlet om identitetspolitikk. Dagens identitetspolitikk handler ofte om at mennesker ikke bare ønsker anerkjennelse av seg selv, men en anerkjennelse av sin gruppetilhørighet – sin likhet med andre gruppemedlemmer, som de kjenner at de har noe til felles med. Dette er en del av bakteppet for Trumps gjenvalg. Identitetspolitikken forsterkes av sosiale medier. Fukuyama har for lengst forstått at sosiale medier ikke ville føre til en demokratisering, der alle fikk en stemme i en form for borgerlig offentlighet, men at polarisering og ytterliggående identitetspolitikk nå har verktøy som Goebbels bare kunne drømme om. Gjennom algoritmer skapes ekkokamre, konspirasjonsteorier og spredning av fake news på sekunder. Hvordan vi skal håndtere dette, er svært vanskelig å vite. Sist jeg snakket med Fukuyama i podcasten Liberal halvtime etter at Donald Trump var innsatt som president, måtte han konstatere at han fremdeles var på Twitter/X, 270 000 følgere er vanskelig å erstatte på andre plattformer som BlueSky eller Threads.

I stedet for en ny bok har Fukuyama denne gangen foreløpig satset på blogger, podcaster og en rekke YouTube-samtaler. Bloggen Frankly Fukuyama er verdt et besøk, og også hans månedlige opptredener i podcasten The Good Fight med en annen kjent statsviter, Yascha Mounk.

Fukuyamas interesse for det liberale demokratiet er langt mer omfattende enn The End of History-tesen. Han har gjennom flere tiår fordypet seg i hvordan liberale demokratier fungerer, og hvilke utfordringer de står overfor. Velfungerende demokratier er ikke bare basert på frie og uavhengige valg. Hovedtesen i den første av de to store bøkene om politiske styringssystemer, The Origins of Political Order, slår fast prinsippene: Hvis du ønsker et velfungerende politisk system som muliggjør økonomisk vekst og sørger for at borgerne er frie fra vilkårlig makt fra styresmaktene og fra undertrykkelse av andre borgere, må du sørge for tre ting: en sterk stat, rettsstat og demokratisk ansvarlighet. Videre er det helt avgjørende at dommere og rettsvesen må være uavhengige og sikre likhet for loven, statens institusjoner må ikke være korrupte, og de må oppfylle kravene borgerne har til et trygt og velstående samfunn, og borgerne må kunne gå til stemmeurnene med jevne mellomrom og stemme på dem de ønsker skal styre. Mindretallet må respekteres og ha mulighet til å vinne ved neste valg.

Det andre bindet, Political Order and Political Decay (2014), er langt mer pessimistisk, og handler blant annet om alle svakhetene ved liberale demokratier. For, som Fukuyama sier: Liberale demokratier er mirakler — skjøre konstruksjoner som balanserer makt og sørger for deltakelse, trygghet og frihet. Konservative, i alle fall i den klassiske betydningen av ordet, vil nikke gjenkjennende til vektleggingen av en stabil og kapabel stat.

Allerede i den lille boken State Building: Governance and World Order in the 21st Century(2004) tok han for seg statsbygging, og dette temaet har Fukuyama tatt opp igjen i den nevnte bloggserien Frankly Fukuyama. Staten er der for å sette rammene, og for å sørge for at de oppgavene borgerne ønsker skal løses i fellesskap, blir utført så godt som mulig. Han legger også sterk vekt på institusjoner, og ser på dem som sosiale praksiser, ikke bare som formelle strukturer. Å forstå hvordan et politisk system fungerer, krever innsikt i hvordan det utøves i praksis – hvilken politisk kultur som eksisterer. Historie, sosiologi, psykologi og antropologi, i tillegg til mer tradisjonell statsvitenskapelig og økonomisk forståelse, må trekkes inn for å forstå konteksten og identifisere de sentrale forholdene som bidrar til at et politisk system fungerer godt eller dårlig.

Allerede i 1995 pekte Fukuyama på at den største forskjellen mellom moderne samfunn ikke er de formelle politiske institusjonene, men kulturen — hvordan sivilsamfunnet fungerer og hvilke sosiale, religiøse og moralske tradisjoner som ligger til grunn for de politiske institusjonene. Sivilsamfunnet er avhengig av ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, og regimer som forlater det liberale, angriper først disse, før de går løs på rettsstaten og dens uavhengighet. I land med populistiske ledere kombineres dette med en «vi og de»-retorikk.

Det er helt klart for Fukuyama at Trump 2.0 utfordrer alt det som er verdifullt og viktig for at liberale demokratier skal fungere. Trump ønsker seg ikke et liberalt demokrati.

Før jeg går mer inn på hva Fukuyama mener om det som nå skjer, er det verdt å nevne hans foreløpig siste bok, Liberalism and Its Discontents (2022). Samme år ble Ukraina invadert av Russland. Ukraina står Fukuyama nært. Jeg spurte ham, i min bok After the End of History, om hvorfor han tilbrakte så mye tid i Ukraina. Han svarte:

Ukraine is a big, important country that has been trying to free itself of the Russian mixture of kleptocracy and authoritarian government. It’s made a great deal of progress since 2014, which many people don’t recognize. Ukraine is the single most important frontline state in the war against authoritarian expansion. If Ukraine doesn’t succeed in preserving its independence and democracy and in dealing with its own corruption problem, then no other countries in the post-Soviet space will succeed either.

Jeg snakket med ham den dagen Russland startet fullskalainvasjonen. Han har undervist i Kyiv siden 2014, og mange i hans nettverk er nå sentrale aktører i Ukrainas gjenoppbygging — politikere, journalister, menneskerettighetsforkjempere og korrupsjonsjegere. De blir spesielt viktige i et Ukraina som skal gjenreises etter russernes ødeleggelser. Ukraina var ikke et velfungerende demokrati før invasjonen, men de vet hvor de skal, og det er ikke mot et autoritært regime.

Putin er redd for Ukraina. Han ønsker ikke at landet skal bli et fungerende liberalt demokrati. I Putins øyne er ikke Ukraina en suveren stat, men en del av Russland. Han mener slavere, som ukrainere, verken kan eller vil bli borgere i liberale demokratier — at det ligger i den slaviske kulturen at de vil bli ledet av autoritære ledere. Men virkeligheten viser noe annet. Det skal ikke mye til for å se at ukrainerne vil leve i et fritt og demokratisk Ukraina. Fukuyama konstaterer at Putin nå får hjelp av Trump, og at utsiktene for et fritt Ukraina er dystre.

Men Fukuyama er om mulig enda mer bekymret for hva Trump gjør med USAs egne institusjoner, enn han er for Trumps utenrikspolitikk. Derfor benytter han enhver anledning til å påpeke hvordan byråkrati, rettsinstitusjoner, akademia og ytringsfriheten nå svekkes.

Et eksempel er Trumps bruk av presidentordrer, som er en formell instruks eller et direktiv som ikke må godkjennes av Kongressen. Han har allerede skrevet ut svært mange av dem, men det er ikke slik det amerikanske systemet vanligvis fungerer, selv om mange tidligere presidenter også har skrevet ut mange ordre og blitt kritisert for det. Tempoet, og ikke minst innholdet, er bekymringsfullt, og det utfordrer den konstitusjonelle strukturen i USA. Han har blant annet forsøkt å avskaffe retten til amerikansk statsborgerskap ved fødsel. Den rettigheten er nedfelt i det fjortende grunnlovstillegget, som stadfester at alle personer som er født i USA, er borgere av USA. Jus-soli-prinsippet ble lagt til grunnloven etter borgerkrigen for å sikre afroamerikanerne i USA borgerrettigheter.

Selv med den relativt konservative profilen amerikansk høyesterett har i dag, vil det være vanskelig å opprettholde en ordre om å fjerne denne rettigheten. Men selv om Høyesterett skulle komme til at presidentordren er ugyldig, vil Trump adlyde domstolene? Hvis ikke, vil det kunne utløse en dyp konstitusjonell krise. Siden 1800-tallet har presidentene akseptert domstolenes autoritet. Fukuyama peker også på at det amerikanske rettssystemet er tregt. Det kan ta måneder eller år før saker avgjøres. I mellomtiden vil Trump gjøre som han vil, tror Fukuyama.

En annen bekymring er blokkeringen av bevilgninger fra Kongressen til ulike organisasjoner, inkludert USAID. Høyesterett avgjorde på 1970-tallet at presidenten ikke har makt til å blokkere midler, etter at Richard Nixon forsøkte. Problemet er at rettsprosesser kan ta lang tid, treneres og i ytterste konsekvens heller ikke respekteres. Fukuyama mener at rettsvesenets uavhengighet er truet.

De farligste handlingene Trump har gjort, er imidlertid knyttet til personalpolitikken. Mannskapet til Trump er rekruttert på basis av lojalitet, ikke på kompetanse, erfaring eller egnethet. Personer som Pete Hegseth, Tulsi Gabbard, Robert F. Kennedy Jr. og Kash Patel er pekt ut til sentrale sikkerhetsrelaterte posisjoner. Fukuyama, som mange andre, mener at de er uegnede, og at de er direkte imot formålene for institusjonene de er satt til å tjene. Etter sikkerhetsskandalen med Signal-chatten er dette blitt enda tydeligere.

Fukuyama påpeker at rollene er ombyttet. Det er nå Trump-administrasjonen som sier at de ønsker å bruke statsmakten mot sine fiender. Fagfolk er blitt sparket, presset ut eller skremt. De vil bli erstattet, ikke av kompetente tjenestemenn med en annen politisk agenda, men av personer hvis viktigste kvalifikasjon er deres lojalitet til Trump. Dette vil ha en langvarig, ødeleggende effekt på rettsstaten.

Fukuyama har hele tiden pekt på viktigheten av det han kaller statskapasitet, der meritokrati og et upersonlig byråkrati sikrer rettferdighet og lik behandling. Nå er faren at man går tilbake til et system som er bygget på personlig lojalitet og som på fagspråket kalles et patrimonialt system. Her spiller bekjentskap størst rolle, korrupsjon er vanlig, og rettsstatsprinsipper tilsidesettes. Viktig kunnskap og faglighet forsvinner.

Kritikken mot en stor og byråkratisk stat er ikke ny i USA. Fukuyama påpeker at det finnes en lang tradisjon for en konservativ fortelling om at byråkrater har for mye makt og opererer utenfor politisk kontroll. Konservative har angrepet den såkalte «administrative staten» siden 1930-tallet. Fukuyama mener at det i virkeligheten er stikk motsatt: Amerikanske byråkrater må forholde seg til et svært omfattende regelverk.

Fukuyama er enig med Trump-administrasjonen om at det må endringer til i det amerikanske byråkratiet. Unødvendige reguleringer bør fjernes slik at byråkratene kan bruke sitt faglige skjønn. Men selv om byråkratiet trenger færre begrensninger på lavere nivåer, er det å fjerne alle begrensninger på toppen en oppskrift på diktatur. En ordentlig reform ville gitt kompetente byråkrater større handlingsrom, men Trumps plan er det stikk motsatte; han rensker ut fagfolk og erstatter dem med personer som følger hans ordre uten spørsmål. Det er den verst tenkelige tilnærmingen, mener Fukuyama.

For å oppsummere er Fukuyama mer bekymret for rettsstaten enn for demokratiet i seg selv. Trump ble rettferdig valgt, og det amerikanske demokratiet fungerte. Problemet er angrepet på den «liberale» delen av demokratiet – rettsstaten og de institusjonelle begrensningene som skal begrense presidentens makt. Dette har vi sett i land som Ungarn og India, der populistiske ledere ikke angriper demokratiet direkte, men snarere undergraver rettsstaten.

I boken After the End of History, fra 2021, har de første kapitlene følgende titler: Hvordan har geopolitikken forandret seg (siden årtusenskiftet)? Hvordan trues liberale demokratier? Og Vil USA miste sin posisjon som verdens ledende liberale demokrati? Svarene Fukuyama gir er helt i tråd med det han nå ser fire år etter.

Både Fukuyama og jeg trakk et lettelsens sukk da Joe Biden ble valgt til president, men de grunnleggende strukturelle utfordringene ble ikke mindre gjennom hans presidentperiode. Trump kom tilbake, bedre forberedt enn noen gang. I 2021 spurte jeg Fukuyama om hvordan han reagerte da Donald Trump ble valgt i 2016. Han svarte:

I was horrified; I did not expect it. But I also thought that it would be an interesting test of American institutions because in many ways the Constitutional system was designed to constrain somebody like Donald Trump.

Men denne gang er det virkelig alvor. Trusselen Richard Nixon utgjorde mot de amerikanske institusjonene kan ikke sammenlignes med den trusselen Donald Trump nå representerer. Nixon løy, men han forsøkte ikke åpenlyst å undergrave sitt eget justisdepartement eller FBI. Trump starter sin andre presidentperiode med å benåde de som ble dømt for å storme Kongressen 6. januar 2021, han angriper etablerte institusjoner og anklager og truer representanter for rettsvesenet.

Vi går dystre tider i møte. Som canadieren Leonard Cohen sa: «You’re not going to like what comes after America.»

Teksten er publisert i Minerva 22.7.2025.