Noen av høyresidens prinsipper er så gode at partiene bør vurdere å følge dem
Politikk bør bygges på prinsipper. Særlig troen på at en bør ta utgangspunkt i individet og de små fellesskap fremfor staten bør være det førende prinsipielle utgangspunktet for fremtidig politikk på høyresiden.
Publisert: 21. november 2021
Det er ikke alle partiene som bruker begrepet «høyresiden» om seg selv, men jeg bruker det her om partiene Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.
Hva betyr «prinsipp»?
Et prinsipp er noe som ligger til grunn for ens tenkning eller handlinger. Det må være allmenngyldig, altså gjeldende for alle individer, i alle tilfeller, alle steder og til alle tider.
En ideologi er ulike sett av sammenhengende prinsipper som ikke står i motsetning til hverandre.
Politikk bør bygges på prinsipper, fordi det er vanskelig å finne veien uten å peke ut en retning.
Ut fra en slik, riktig nok teoretisk, forståelse skulle man tro at det var selvsagt at politiske partier utledet sin politikk direkte fra prinsippene som de påstår at de bygger sin politikk på.
Slik er det ikke alltid.
Likevel er det, som jeg viser i et nytt Civita-notat, noen prinsipper som forener høyresiden.
I Høyre, Frp, Venstre og KrF finner vi – i varierende grad og med ulik begrunnelse –liberalisme, verdimessig konservatisme og metodisk konservatisme:
Liberalisme forstås i denne sammenheng som all politikk som tar utgangspunkt i individet fremfor staten, og som legger vekt på liberale rettigheter og institusjoner. Verdimessig konservatisme betyr at man tar utgangspunkt i eller gir forrang til bestemte fellesskap, for eksempel familie, nasjon eller religion, ofte for å bevare verdier og tradisjoner. Metodisk konservatisme forstås som et ønske om forsiktig tilnærming til praktisk implementering av politikk, uavhengig av om prinsippene bak eller målene for politikken er radikale eller ikke.
Liberalismens kjerne er at en tar utgangspunkt i individet fremfor staten. I så måte beskriver Høyres, Frps og Venstres prinsipprogrammer liberalisme. At statlige inngrep mot privat eiendomsrett skal være særlig godt begrunnet er ett eksempel. Tilsvarende er en liberal rettsstat med fremste formål å trygge individets frihet, selve fundamentet for en liberalistisk statsforfatning.
Høyres liberalisme er forankret i partiets konservative tradisjon med tro på liberale verdier og rettsstaten. En slik forståelse av Høyre som et konservativt parti som vektlegger liberale verdier, gir opphav til det noe motsetningsfylte begrepet «liberalkonservatisme».
Venstres liberalisme begrunnes også i troen på liberale ideer og institusjoner, uten det ispedde elementet av konservatisme. Dermed har kanskje Venstre den mest verdiliberale tilnærmingen av partiene på høyresiden. Sosialliberalisme er, i likhet med liberalkonservatisme, et noe motsetningsfylt begrep som skiller seg fra en mer minimalistisk og entydig liberalisme.
KrF gir uttrykk for en slags liberalisme ved partiets syn på menneskeverd og subsidiaritetsprinsippet, som beskriver hvorfor staten ikke bør involvere seg med mindre det er nødvendig.
Det finnes også motsetninger, eksempelvis mellom liberalisme og verdimessig konservatisme, særlig i Frps, men også i Høyres program.
Selv om Frp har liberalistiske trekk, har partiets prinsipprogram også et verdi- og nasjonalkonservativt preg. Frp definerer en rekke fellesskap som utgangspunkt for sin ideologi, særlig nasjonalstaten og vestlige verdier, men også familien, kristne verdier og kulturarven.
Liberalismen har individet, ikke religiøse, kulturelle eller nasjonale fellesskap, som utgangspunkt.
I Høyre finnes verdimessig konservatisme, men da særlig i partiets grunnleggende prinsipper, og ikke så mye i praktisk politikk, mens i KrF er verdikonservatisme i form av religion selve fundamentet.
Disse prinsippene finnes også hos deler av dagens venstreside. Blant annet er Senterpartiet, som jeg drøfter i det nevnte notatet, opptatt av menneskeverd, statlige inngrep mot privat eiendomsrett og den liberale rettsstaten. Senterpartiets vektlegging av små samfunn kan dessuten forstås som motstand mot statlig innblanding mot mindre fellesskap.
Partiene på høyresiden er mest av alt forent av prinsippet om å ta utgangspunkt i individet og de små fellesskap fremfor staten. De tror at individet i seg selv eller i samarbeid med andre ofte er bedre egnet til å løse samfunnets oppgaver enn staten er. Dette bør derfor kunne være det førende prinsipielle utgangspunktet for fremtidig politikk. Det kan resultere i en sterkere privat, sivil og frivillig sektor. I beste fall kan også målet tidvis realiseres i samarbeid med deler av dagens venstreside.
Innlegget var publisert i Minerva 19. november 2021.
Relatert
Hvorfor jeg ikke er kristenkonservativ
Alasdair MacIntyres moralfilosofi – et korrektiv til dagens etikkundervisning?
Budapest som Europas mørke speil
Rambøl argumenterer mot en stråmann
Sjelden har Adam Smiths maktkritikk vært mer relevant enn i dag
